Jeg kjenner verken Durek eller Märtha, men noen ganger lurer jeg på hvor Märtha er i alt dette som skjer rundt Durek og kommentarene hans. Har han tatt all plass, eller er hun fortsatt den mer ydmyke personen jeg husker? Jeg kunne faktisk gjerne tenkt meg å bli kjent med begge to – spesielt Märtha, fordi jeg deler mange av tankene hennes. Og kanskje er hun den samme fortsatt, men hvorfor viser hun i så fall ikke mer av den siden og stopper Durek når han går for langt?
Rebel Royals
Jeg hadde egentlig tenkt å se dokumentaren om Durek og Märthas bryllup på Netflix. Mest fordi jeg var nysgjerrig og trodde det kunne være en sånn feelgood-historie fra et bryllup. Vanligvis liker jeg å se ting med egne øyne før jeg gjør meg opp en mening – særlig når debatten går høyt. Men denne gangen lar jeg den passere. Ikke bare fordi lysten forsvant etter å ha lest overskrifter og kommentarer, men også fordi jeg ikke ønsker å bidra til å gi dokumentaren mer oppmerksomhet i Netflix-algoritmene. Min måte å vise et standpunkt på er ganske enkel: jeg lar være å hjelpe den opp og frem ved å se den.
Det handler ikke om at jeg ikke unner dem å feire kjærligheten – det gjør jeg. Men mest om alle uttalelsene fra Durek selv. Han er sikkert en grei kar på mange måter, men ydmykhet er ikke akkurat det første ordet jeg forbinder med ham. Når han snakker, minner han mer om en amerikansk selvhjelpsguru enn en som prøver å forstå landet han nå er en del av.
Og der ligger kanskje mye av problemet. Vi er ikke USA. Vi tenker ikke på samme måte, og vi reagerer ikke på de samme tingene. Her blir du ikke nødvendigvis beundret for store ord og selvhevdelse – snarere tvert imot. I Norge blir du oftest målt på hvor jordnær du er, ikke hvor høyt du roper.
Kunsten å lese rommet
Dette får meg til å reflektere over noe større: tilpasning. Vi mennesker møter stadig nye miljøer, situasjoner og mennesker. Noen ganger lykkes vi fordi vi evner å lese rommet, andre ganger krasjer vi fordi vi tror at vår måte å være på er universelt riktig.
Å tilpasse seg handler ikke om å miste seg selv eller late som man er noe annet. Det handler om balanse. Å være tro mot seg selv, samtidig som man viser respekt for kulturen og menneskene rundt seg. De som klarer den kombinasjonen, får ofte tillit og relasjoner som varer. De som ikke gjør det, oppleves fort som arrogante eller tonedøve.
Norge som kultur
I Norge setter vi pris på den stillferdige typen. Den som gjør jobben sin uten å måtte snakke høyt om det. Den som ikke trenger rampelyset, men som får respekt gjennom handlinger. Vi heier sjelden på den som setter seg selv først, men desto oftere på den som viser at de forstår fellesskapet de er en del av.
Når kultur krasjer, blir kontrasten ekstra tydelig. Da merker vi raskt om noen kommer for å forstå, eller for å lære oss hvordan vi burde være. Og akkurat i møtet mellom Durek og Norge ser vi et eksempel på hva som skjer når de to perspektivene kolliderer.
En påminnelse til oss alle
Til syvende og sist handler dette ikke bare om en Netflix-film eller et kongelig bryllup. Det handler om oss mennesker, i små og store sammenhenger. Når vi bytter jobb, flytter til et nytt sted, eller møter mennesker med en annen bakgrunn enn oss selv, står vi overfor det samme spørsmålet: Tilpasser vi oss, eller forventer vi at de andre skal tilpasse seg oss?
Det er en liten forskjell som kan avgjøre om vi bygger broer eller murer.
