Noen ganger er det de som vet minst, som ser mest. Det ble jeg minnet på nylig i Drama i Hellas, et lite paraglidereldorado som fortsatt går under radaren for de fleste. En observasjon på takeoff fikk meg til å reflektere over hvordan kunnskap og erfaring ikke bare åpner dører, men også kan gjøre oss blinde for muligheter vi ellers ville sett.
Hvordan nye perspektiver oppstår uten etablerte sannheter
Nylig dukket det opp en franskmann på takeoff. Ingen hadde sett ham før, og det første vi la merke til, var at han ikke brukte instrumenter. Ingen vario, ingen GPS, ingen altimeter. Bare paraglideren, sela og intuisjonen.
Likevel fløy han ruter som ingen lokale hadde tenkt var mulige. Han fløy til områder og landet på steder der andre piloter bare hadde ristet på hodet og sagt: «Det går ikke an å fly dit.» I alle fall ikke lande der og ta av igjen. Og slett ikke fly tilbake derfra på denne årsiden.
Jeg mener han gjorde det fordi han ikke hadde lært at det var umulig. Der vi andre hadde forestillinger om hva som var mulig og umulig, så han et landskap som ventet på å bli utforsket.
Hvordan erfaring og kunnskap kan skape tunnellsyn i arbeidslivet
I arbeidslivet ansetter vi ofte folk som «har gjort det før» fordi vi tror det sikrer kvalitet, men erfaring kan også skape tunnellsyn. Man vet hvordan ting skal gjøres, og slutter å spørre om det finnes en bedre måte.
Kunnskap skal være et verktøy, ikke et filter. Når erfaringen får definere hva som er mulig, risikerer vi å overse nye løsninger.
Ofte kommer de beste spørsmålene fra mennesker som ikke kjenner alle de etablerte sannhetene. De utfordrer antakelser andre tar for gitt og ser muligheter der andre ser begrensninger.
Noen ganger er det nettopp derfor de finner løsninger ingen andre har tenkt på.
Hvorfor læringsevne kan være viktigere enn formell kompetanse
Utdanning er viktig fordi den gir kunnskap, struktur og forståelse som samfunnet og arbeidslivet trenger. Men noen ganger blir vi så fastlåst i det vi har lært at vi snevrer inn perspektivet på hva som teller som kompetanse. Vi ser det ofte i bedrifter som søker etter «godt utdannede medarbeidere» og overser mennesker som, til tross for manglende papir, kunne gjort jobben enda bedre.
Vi ser det i bygge- og veiprosjekter der ingeniører, arkitekter og konsulenter kommer inn med beregninger, modeller og tegninger. Når en lokal bonde eller gravemaskinfører med flere tiårs erfaring i området sier at «her blir det problemer når snøen kommer» eller «her står vannet hver vår», blir innspillet ofte oversett fordi det ikke kommer fra rapporten eller fagboka.
I arbeidslivet møter jeg stadig mennesker som kan forklare hvordan noe skal fungere, fordi de har lest det eller lært det. Samtidig møter jeg andre som har bygget, feilsøkt og levd med løsningene i årevis. Begge sitter med verdifull kunnskap, men altfor ofte er det den formelle kompetansen som får definere hva som teller. Jeg kaller det å være hemmet av utdanning.
Ironisk nok er det ofte de med lang formell utdanning som får i oppgave å vurdere hvem som er «kompetente». Som om kunnskap automatisk gjør oss i stand til å gjenkjenne klokskap. Erfaring, intuisjon og nysgjerrighet havner nederst på lista, mens formelle kvalifikasjoner får all vekten.
Et av mine beste tips til bedrifter er å ansette en god miks av mennesker – ulike kjønn, aldre og bakgrunner. Noen med utdanning, noen selvlærte og noen med erfaring. Det er i kombinasjonen nytenkningen skjer.
Og så har vi paradokset: De samme virksomhetene som etterlyser folk som «tenker utenfor boksen», ber deg bevise det gjennom en test som er laget for å måle det som lar seg standardisere. Det sier egentlig alt om hvordan vi måler evnen til å se annerledes.
Vi ber om originalitet, men vurderer den med standardiserte metoder.
Kanskje er tiden inne for å se mer på evnen til å lære enn på hva man allerede har lært. For noen ganger er det de som ikke vet at noe er umulig, som oppdager at det faktisk er mulig.
Les også: Se mønstrene – og bruk dem. En artikkel om hvordan erfaring fra ett område kan gi innsikt i et helt annet.
