Noen ganger er det de som vet minst, som ser mest. Jeg opplevde det nylig i Drama i Hellas – et lite paraglidereldorado som fortsatt går under radaren for de fleste. Her ble jeg påminnet om noe viktig en dag vi var ute og fløy: Kunnskap kan også bli en begrensning. For jo mer vi lærer, desto oftere begynner vi å tro at vi allerede vet.
Hadde ikke lært at det var umulig
Nylig dukket det opp en franskmann på takeoff. Ingen hadde sett ham før, og det første vi la merke til, var at han ikke brukte instrumenter. Ingen vario, ingen GPS, ingen altimeter. Bare paraglideren, sela og intuisjonen.
Likevel fløy han ruter som ingen lokale hadde tenkt var mulige. Han fløy til områder og landet på steder der andre piloter bare hadde ristet på hodet og sagt: «Det går ikke an å fly dit.» I alle fall ikke lande der og ta av igjen. Og slett ikke fly tilbake derfra på denne årsiden.
Men han gjorde det fordi han ikke hadde lært at det var umulig. Han kom utenfra og så landskapet med et nytt blikk som ikke var formet av vanetanker, antakelser eller tidligere erfaringer. Der vi andre så risikolinjer og fallsoner, så han muligheter.
Når erfaring blir et filter
Det samme skjer alt for ofte i arbeidslivet. Vi ansetter folk som «har gjort det før» og tror det sikrer kvalitet, men erfaring kan også skape tunnellsyn. Man vet hvordan ting skal gjøres, og slutter å se hvordan det kan gjøres annerledes.
Ofte er det de uten fasiten som finner den beste løsningen.
De som stiller spørsmål i stedet for å sitere manualen.
De som tør å gjøre det ingen har fortalt dem at de ikke kan.
Kunnskap skal være et verktøy, ikke et filter. Men mange lar erfaringen forme blikket så sterkt at nysgjerrigheten forsvinner.
For mens erfaring beskytter oss mot feil, legger den også begrensninger på å se nye muligheter.
Noen ganger er det nettopp de som ikke vet hvordan det skal gjøres, som finner ut hvordan det faktisk kan gjøres.
Refleksjon
Hva kunne du oppdaget – i jobben, i livet eller i deg selv – hvis du sluttet å tro at du allerede vet hvordan det skal gjøres?
Jeg kaller det å være hemmet av utdanning. Jeg mener slettes ikke at utdanning i seg selv er feil, men at det noen ganger kan snevre inn perspektivet på hva som teller som kompetanse. Vi ser det ofte i bedrifter som søker etter «godt utdannede medarbeidere» og overser de som tross manglende papir, kunne gjort jobben enda bedre.
Ironisk nok er det ofte de med lang formell utdanning som får i oppgave å vurdere hvem som er «kompetente». – Som om kunnskap automatisk gjør oss i stand til å gjenkjenne klokskap. Erfaring, intuisjon og nysgjerrighet havner nederst på lista, mens formelle kvalifikasjoner får all vekten.
Et av mine beste tips til bedrifter er å ansette en god miks av mennesker – ulike kjønn, aldre og bakgrunner. Noen med utdanning, noen selvlærte og noen med erfaring. Det er i kombinasjonen nytenkningen skjer.
Og så har vi paradokset: De samme virksomhetene som etterlyser folk som «tenker utenfor boksen», ber deg bevise det gjennom en test – laget nettopp for dem som trives best innenfor boksen. Det sier egentlig alt om hvordan vi måler evnen til å se annerledes:
Vi ber om originalitet, men vurderer den med standardiserte metoder.
Kanskje er tiden inne for å se mer på evnen til å lære, enn på hva man har lært. For i en verden som endrer seg raskere enn noen gang, er læringsevne den nye kompetansen.
Les også: Se mønstrene – og bruk dem. En artikkel om hvordan erfaring fra ett område kan gi innsikt i et helt annet.
