En ting som slår meg er hvor lett det er å møte ideer med et men. Jeg kjenner det godt selv. Hodet mitt satte ofte lynraskt i gang en SWOT og en risikoanalyse før jeg rakk å tenke meg om. Jeg var egentlig på lag, men det virket ikke alltid slik for de rundt meg. Etter noen års trening har jeg endret tilnærming. Nå prøver jeg å støtte det positive først, la entusiasmen og energien få luft under vingene, før jeg henter fram utfordringene.
Hvorfor vi ser utfordringer før muligheter
I Hellas ser jeg mange ganger et tankesett som minner meg om mitt gamle jeg. Når man nevner en idé, dukker det gjerne opp et overveldende antall utfordringer før man rekker å puste, som om erfaringen har lært folk å lete etter hindringene før mulighetene.
Etter mange år med økonomisk usikkerhet, høy arbeidsledighet og sviktende tillit til institusjoner er det ikke vanskelig å forstå hvorfor mange grekere ser utfordringene før mulighetene. Når gode initiativ gjentatte ganger stopper opp, lærer man seg å lete etter hindringene først. Psykologien kaller dette negativity bias – en naturlig tendens til å vektlegge farer og problemer mer enn muligheter. Evolusjonsmessig har det vært en overlevelsesstrategi, men i dagens arbeidsliv kan det hemme både samarbeid og innovasjon.
Dette er også en av grunnene til at det er verdifullt med en god miks av aldre på en arbeidsplass. De erfarne bringer inn realisme og lærdom, mens de yngre ofte har nye perspektiver og et blikk for muligheter.
Hvorfor gode ideer trenger støtte først
Rekkefølgen i prosesser, samarbeid og innovasjon betyr ofte mer enn vi tror. En idé trenger støtte og næring for å vokse før vi setter opp gjerdene som skal beskytte den. Lar vi utfordringene dominere fra starten, drukner mulighetene lett i bekymringer.
Studier fra kreativitet og organisasjonspsykologi viser at brainstorming fungerer best når man i første fase samler på ideer uten kritikk. Når vurderingen kommer for tidlig, går kreativiteten ned og folk holder tilbake forslagene sine.
Det samme ser vi i arbeidslivet. Organisasjoner som konsekvent møter nye forslag med «ja, men …» får sjelden mangel på risikovurderinger. Det de ofte mangler, er nye initiativ.
En idé er ikke så ulik en plante. Først trenger den næring for å vokse. Senere kan den trenge støtte for å stå imot vind og vær.
«Ja, men jeg har prøvd»
Det er lett å tenke: “Ja, men jeg har prøvd før.” I frivillige organisasjoner ser vi dette ofte: mange melder seg med entusiasme i starten, men etter hvert er det bare noen få som står igjen og trekker lasset. De samme menneskene tar ansvar og stiller opp gang på gang.
Når alt er overstått, er takken ofte fraværende. Det som blir husket, er gjerne små feil eller ting som kunne vært gjort annerledes. Og da er det ikke rart at noen mister motet og sier: “Aldri igjen.”
Problemet er at nettopp denne mekanismen dreper initiativ og fellesskap. De som prøver, blir stående alene. De som egentlig kunne bidratt, trekker seg unna. Og til slutt sitter man igjen med en organisasjon som er avhengig av noen få ildsjeler – helt til de brenner ut.
Men å prøve én gang, eller på én måte, er sjelden nok. Prosesser handler om læring, og læring betyr justering. Kanskje var ikke tidspunktet riktig. Kanskje ble forventningene skjeve fordelt. Eller kanskje ble utfordringene løftet for tidlig, slik at gnisten aldri fikk vokse.
Mitt svar er derfor enkelt: Prøv igjen. Ikke nødvendigvis med samme folk eller samme oppskrift, men med en ny innfallsvinkel. Og viktigst av alt: bygg en kultur der innsats blir sett og takket for. For ingenting kveler motivasjon raskere enn å bli tatt for gitt.
Derfor trenger vi både entusiasme og realisme
Vi trenger både entusiasme og realisme, men hvordan og når vi bringer dem inn kan avgjøre om en idé får vokse eller blir lagt død.
Psykologen Barbara Fredrickson har forsket på hvordan positive følelser utvider tankesettet vårt (broaden-and-build theory). Når vi starter i en positiv ramme, ser vi flere muligheter, samarbeider bedre og finner lettere kreative løsninger. Realismen må på plass, men hvis den kommer for tidlig, mister vi denne effekten.
Hvordan trene seg til å starte med mulighetene
Det er fullt mulig å endre tankesett, men det krever øvelse. Her er noen enkle grep som kan hjelpe:
- La første respons være støtte
Når noen deler en idé, prøv å finne minst én ting du liker med den. Si det høyt før du går videre til utfordringene. - Still utforskende spørsmål
I stedet for å peke på hva som ikke fungerer, kan du spørre: “Hvordan ser du for deg at vi kan løse dette?” Det holder energien i gang og gjør at ideen utvikles videre. - Skap rom for to faser
Skill mellom en idéfase og en realitetsfase. Først samler dere på muligheter, deretter henter dere fram risiko og hindringer. - Vær bevisst på ordene dine
Små justeringer kan gjøre en stor forskjell. Bytt ut “det går ikke fordi …” med “hvordan kan vi løse at …”. - Øv deg selv i å se løsninger først
Når du merker at hodet automatisk går til risiko, stopp opp og tving deg til å tenke: Hva er den beste muligheten her? Skriv det ned før du noterer utfordringene.
Gi ideer en sjanse til å vokse
Det handler ikke om å overse utfordringer, men om å gi muligheten en sjanse til å spire før man setter opp gjerdene. Når vi starter med entusiasmen, bygger vi en kultur hvor idéer får vokse. Først da kan realismen spille sin rolle, som en støttende ramme, ikke som en murvegg.
Og kanskje er det nettopp her nøkkelen til motivasjon ligger, enten vi snakker om jobb eller frivillighet: å tenke at man gjør noe for seg selv, ikke bare for andre. Selv når innsatsen kommer andre til gode, kan vissheten om at man også vokser selv være drivkraften som holder oss gående.
Jeg husker da jeg var paragliderinstruktør og senere hjelpeinstruktør. Jeg gjorde det ikke for takken, for den kom sjelden. Jeg gjorde det for å se smilet hos elevene etter den første flyturen. Det smilet fortalte meg at innsatsen betydde noe.
Kanskje gjelder det også for ideer. De fleste trenger ikke applaus. De trenger bare nok støtte til å få en sjanse til å lette.
