En ting som slår meg innimellom er hvor lett det er å møte ideer med et men. Jeg kjenner det godt selv, for jeg har vært der. Ikke fordi jeg ikke likte tanken på nye ideer, men fordi hodet mitt lynraskt satte i gang en SWOT og en risikoanalyse uten at jeg engang rakk å tenke meg om. Jeg var egentlig på lag, men det virket ikke alltid slik for de rundt meg.
Etter noen års trening har jeg endret tilnærming. Nå prøver jeg å støtte det positive først – la entusiasmen og energien få luft under vingene – før jeg henter fram utfordringene. Det betyr ikke at jeg ignorerer risiko, men at jeg tar hensyn til prosessen. Starter man med å skyte hull i ideen, kveler man ofte gnisten før den får mulighet til å ta form.
Når erfaringen skaper forsiktighet
Her i Hellas ser jeg ofte et tankesett som minner meg om mitt gamle jeg. Når man nevner en idé, dukker det gjerne opp et overveldende antall utfordringer før man rekker å puste. Jeg tror ikke det handler om at folk er negative. Snarere tvert imot – de vet bare av erfaring at det som regel dukker opp en kjepp i hjulene.
Det er heller ikke så rart. De siste 15–20 årene har Hellas vært gjennom en dyp økonomisk krise, rekordhøy arbeidsledighet og kutt i offentlige tjenester. Tilliten til institusjoner er fortsatt lav, og mange unge har reist ut av landet på jakt etter muligheter. For de som ble igjen, har erfaringene lært dem at selv gode initiativ ofte kan stoppe opp i møte med byråkrati, økonomisk usikkerhet eller manglende støtte.
Når man i årevis har opplevd at ting blir vanskelig, utvikler man en vane for å se hindringer først. Psykologien kaller dette negativity bias – en naturlig tendens til å vektlegge farer og problemer mer enn muligheter. Evolusjonsmessig har det vært en overlevelsesstrategi, men i dagens arbeidsliv kan det hemme både samarbeid og innovasjon.
Derfor er det så viktig å ha en god miks av aldre på en arbeidsplass. De erfarne bringer inn realismen og lærdommen fra tidligere kriser, mens de yngre ofte har friskere mot, nye perspektiver og et blikk for muligheter. Sammen kan de balansere hverandre – og skape en dynamikk der ideer både får luft under vingene og en trygg landing.
Prosessens skjøre startfase
Det er interessant å tenke på hvor mye rekkefølgen betyr. I prosesser, i samarbeid, i innovasjon. En idé trenger støtte og næring for å vokse, før man setter opp gjerdene som skal beskytte den. Lar man utfordringene dominere fra starten, drukner mulighetene i bekymringer.
Studier fra kreativitet og organisasjonspsykologi viser at brainstorming fungerer best når man i første fase samler på ideer uten kritikk. Når vurderingen kommer for tidlig, går kreativiteten ned og folk holder tilbake forslagene sine. Kort sagt: vi må gi ideer rom til å spire før vi setter dem på prøve.
«Ja, men jeg har prøvd»
Det er lett å tenke: “Ja, men jeg har prøvd før.” Og det er sikkert helt sant. I frivillige organisasjoner ser vi dette ofte: mange melder seg med entusiasme i starten, men etter hvert er det bare noen få som står igjen og trekker lasset. De samme menneskene tar ansvar, stiller opp og gjennomfører – gang på gang.
Når alt er overstått, er takken ofte fraværende. Det som blir husket, er gjerne små feil eller ting som kunne vært gjort annerledes. Og da er det ikke rart at noen mister motet og sier: “Aldri igjen.”
Problemet er at nettopp denne mekanismen dreper initiativ og fellesskap. De som prøver, blir stående alene. De som egentlig kunne bidratt, trekker seg unna. Og til slutt sitter man igjen med en organisasjon som er avhengig av noen få ildsjeler – helt til de brenner ut.
Men å prøve én gang, eller på én måte, er sjelden nok. Prosesser handler om læring, og læring betyr justering. Kanskje var ikke tidspunktet riktig. Kanskje ble forventningene skjeve fordelt. Eller kanskje ble utfordringene løftet for tidlig, slik at gnisten aldri fikk vokse.
Mitt svar er derfor enkelt: Prøv igjen. Ikke nødvendigvis med samme folk eller samme oppskrift, men med en ny innfallsvinkel. Og viktigst av alt: bygg en kultur der innsats blir sett og takket for. For ingenting kveler motivasjon raskere enn å bli tatt for gitt.
Entusiasme + realisme = bærekraftige ideer
Balansen er nøkkelen. Vi trenger både entusiasme og realisme. Men rekkefølgen – hvordan vi bringer det inn – kan avgjøre om vi bygger videre på en idé, eller legger den død.
Psykologen Barbara Fredrickson har forsket på hvordan positive følelser utvider tankesettet vårt (broaden-and-build theory). Når vi starter i en positiv ramme, ser vi flere muligheter, samarbeider bedre og finner lettere kreative løsninger. Realismen må på plass, men hvis den kommer for tidlig, mister vi denne effekten.
Hvordan trene seg til å starte med mulighetene
Det er fullt mulig å endre tankesett – men som alt annet krever det øvelse. Her er noen enkle grep som kan hjelpe:
- La første respons være støtte
Når noen deler en idé, prøv å finne minst én ting du liker med den. Si det høyt før du går videre til utfordringene. - Still utforskende spørsmål
I stedet for å peke på hva som ikke fungerer, kan du spørre: “Hvordan ser du for deg at vi kan løse dette?” Det holder energien i gang og gjør at ideen utvikles videre. - Skap rom for to faser
Skill mellom en idéfase og en realitetsfase. Først samler dere på muligheter, deretter henter dere fram risiko og hindringer. - Vær bevisst på ordene dine
Små justeringer kan gjøre en stor forskjell. Bytt ut “det går ikke fordi …” med “hvordan kan vi løse at …”. - Øv deg selv i å se løsninger først
Når du merker at hodet automatisk går til risiko, stopp opp og tving deg til å tenke: Hva er den beste muligheten her? Skriv det ned før du noterer utfordringene.
Til slutt
Det handler ikke om å overse utfordringer, men om å gi muligheten en sjanse til å spire før man setter opp gjerdene. Når vi starter med entusiasmen, bygger vi en kultur hvor idéer får vokse. Først da kan realismen spille sin rolle – som en støttende ramme, ikke som en murvegg.
Jeg husker da jeg var paragliderinstruktør, og senere hjelpeinstruktør. Jeg gjorde det ikke for takken, for den kom sjelden. Jeg gjorde det for å se gleden og smilet hos elevene på sine første turer. Det smilet sa mer enn tusen takk, og det var det som ga meg motivasjon til å fortsette.
Og kanskje er det nettopp her nøkkelen til motivasjon ligger, enten vi snakker om jobb eller frivillighet: å tenke at man gjør noe for seg selv, ikke bare for andre. For selv om innsatsen er til glede og nytte for andre, kan tanken om at man også vokser selv være drivkraften som holder oss gående – selv når takken uteblir.
