Et av mine livsmotto er å alltid se det gode i andre i stedet for å dvele med det vonde. Å se det gode i andre er en styrke, men noen ganger blir jeg bare oppgitt. Som den gangen jeg sto på start og så en paragliderpilot som tydeligvis trodde han var verdensmester. Han lyttet ikke til råd, ignorerte tips fra de lokale pilotene og leverte den ene spektakulært dårlige starten etter den andre.
På sikkerheten løs
Noen mennesker håndterer råd helt fint, mens andre oppfatter selv den mest vennlige tilbakemelding som et angrep. Det handler sjelden om kunnskap eller erfaring, men om stolthet. Når noe treffer identiteten vår, stikker det dypere enn logikk, og akkurat da låser ting seg. Det var nettopp det som skjedde den dagen.
Det gikk på sikkerheten løs, ikke bare for ham, men også for passasjeren han hadde med seg. Og i forlengelsen av det, for hele miljøet. Én ulykke er nok til å skade et helt fellesskap.
Vi prøvde å si fra. Forklare hva som kunne forbedres. Men han visste best. Jeg har etter hvert lært meg at det ikke hjelper å dytte for hardt. Folk som vet best, tar ikke imot dytter, de setter hælene i.
Så jeg har utviklet en mer subtil strategi. Jeg prøver å plante et lite frø. En tanke. Noe som kanskje får dem til å tro at ideen var deres egen. For det er først da det skjer noe.
Derfor begynte jeg heller å fortelle hva jeg selv gjorde – og hvorfor. Ikke fordi jeg trengte å forklare det for meg selv, men fordi jeg håpet han kanskje ville reflektere litt. Kanskje tenke: «Hm, gjelder dette meg også?»
Når fornuft møter stolthet
Det fascinerer meg hvordan enkelte mennesker kan være så blinde for egen stahet. Det handler ikke nødvendigvis om mangel på intelligens, ofte tvert imot. Det er gjerne de kloke, erfarne, sterke typene som har mest å tape på å innrømme at de tok feil. For mange blir det nesten et identitetsspørsmål.
Å ta imot en tilbakemelding kan føles som å miste litt av seg selv. Som om det å ha feil betyr at man er feil. Og da hjelper det lite at du prøver å forklare noe logisk, for logikk biter ikke på såret stolthet.
Og her må jeg være ærlig: jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bli litt snurt når jeg får høre noe jeg ikke liker. Det prikker i egoet, kroppen protesterer, og jeg kjenner motstanden komme før tankene rekker å landsette det som ble sagt. Men når det har gått noen timer, og jeg har fått tenkt gjennom det, innser jeg som regel at de har et poeng. Ikke alltid – noen ganger er det rett og slett feil, fordi de ikke kjenner meg godt nok. Da preller det av. Men jeg gjør alltid en vurdering. Jeg løfter blikket, ser meg selv i fugleperspektiv og spør: er dette noe jeg faktisk bør ta tak i?
For det er helt naturlig å bli litt snurt av en tilbakemelding. Det er egentlig bare et tegn på at vi ikke er vant til dem. Vi er oppdratt til å smile og takke for ros, men når det går andre veien, stokker ofte reaksjonene seg. Likevel prøver jeg å møte tilbakemeldinger på samme måte – med takknemlighet. For jeg har etter hvert innsett at de som bruker tid og energi på å si noe som kan gjøre meg bedre, faktisk bryr seg nok til å våge det.
Når omsorg blir motstand
Det rare er at jo mer du bryr deg, jo mer motstand kan du møte. For jo viktigere temaet er, jo sterkere reagerer folk. Og når du prøver å si noe for deres eget beste, blir det plutselig tolket som kritikk.
Jeg har vært der. Stått midt i en samtale der jeg egentlig bare prøvde å redde noen fra seg selv, og endt opp med å være «den som blander seg». Og nettopp derfor prøver jeg å minne meg selv på at en tilbakemelding i bunn og grunn er et tegn på omsorg. Hadde noen ikke brydd seg, ville de ikke brukt tid og energi på å si fra heller. Derfor bør vi møte tilbakemeldinger – også de ubehagelige – med mer ydmykhet enn forsvar.
Så jeg sier ikke at jeg alltid har rett, men noen ganger skulle jeg ønske folk kunne høre hva som blir sagt, og ikke bare hvem som sier det.
Hvorfor “hvorfor” betyr alt
Jeg har begynt å legge merke til hvor ofte misforståelser egentlig handler om manglende hvorfor. Når vi ikke forstår bakgrunnen for noe, blir det fort motstand. Men når du forstår hvorfor noe er viktig, faller ofte brikkene på plass av seg selv. Da handler det ikke lenger om å ha rett, men om å se sammenhengen.
Det gjelder i alt – fra sikkerhet og samarbeid til kommunikasjon og endring.
Mange hopper rett til løsningen uten å stille spørsmål. Men uten et tydelig hvorfor, blir læring bare gjentakelse, ikke utvikling.
Og hvis du aldri spør, blir du stående fast i egne svar.
Så hva gjør man?
Kanskje det handler om å velge kampene sine. Noen ganger må man bare akseptere at folk må få kjenne konsekvensene på egen kropp, selv om det gjør vondt å se på.
Og kanskje handler det om tålmodighet. For det frøet du plantet, kan faktisk begynne å spire – bare ikke foran deg. Noen trenger tid til å la tanken bli «sin egen» før de klarer å endre kurs.
Når kommunikasjon handler om mer enn ord
Jeg har innsett at kommunikasjon ikke bare handler om hva man sier, men hvordan og når. Du kan ha de beste intensjonene i verden, men om budskapet treffer feil tidspunkt eller feil tone, hjelper det lite. Noen ganger handler det ikke om å forklare mer, men om å skape rom for at den andre skal oppdage det selv.
Kommunikasjon er ikke enveis formidling, det er en dans mellom to viljer, to perspektiver og to grader av stolthet. Og ofte vinner den som klarer å lytte mest, ikke den som snakker høyest.
En liten tanke til slutt
Det er lett å dømme de som alltid vet best. Men hvis vi skal være ærlige – har vi ikke alle vært der selv, en gang eller to? Forsvart en dårlig beslutning fordi vi allerede hadde investert for mye i den?
Så jeg prøver å minne meg selv på det. Selv når jeg står der og river meg i håret over andres stahet. For sannheten er at det subtile frøet noen ganger virker. Bare ikke alltid når jeg vil.
