Jeg har skrevet om hvordan det er å starte opp i Norge, og jeg har sett hvordan det fungerer i Hellas. På papiret er det to forskjellige virkeligheter: Norge med sitt velordnede system og moderate krav, Hellas med sitt tunge byråkrati og konstante kamp mot svart økonomi. Likevel er fellestrekket slående: begge steder møter du systemer som legger hindringer i veien for å prøve og feile.
Forskjellen er bare graden. Der Norge setter opp terskler, bygger Hellas en mur.
Norge – små barrierer som stopper mange
I Norge møter du krav om registrering, gebyrer og regnskapssystemer allerede før du har tjent din første krone. Vi liker å si at det er enkelt å starte for seg selv, men i praksis må du betale for å prøve. For noen er det små summer, men nok til at en god idé aldri blir testet.
Les om når gründere i Norge møter en mur av krav før første krone er tjent
Hellas – muren som kveler alt
I Hellas er problemet enda større. Her må du betale en årlig næringsavgift på minimum 650 euro bare for å være registrert, og i tillegg kan du bli beskattet for en inntekt du aldri har hatt, gjennom regelen om beregnet minsteinntekt.
Det betyr at du starter i minus før du i det hele tatt har rukket å teste idéen din. For min egen del er konsekvensen tydelig: jeg kan ikke starte lokalt i Hellas. Risikoen er for stor, og kapitalen som kreves for å dekke kostnadene i oppstartsfasen er uoverkommelig. Jeg organiserer heller alt via Norge – noe som betyr at Hellas mister både skatteinntekter og arbeidsplasser.
Les om når systemet i Hellas kveler ideene før de får luft
Når gode intensjoner blir dårlige løsninger
Det ironiske er at intensjonene i begge land er gode.
- I Norge handler det om orden og rapportering.
- I Hellas handler det om å sikre skatteinntekter og bekjempe svart økonomi.
Men når reglene blir så rigide at de hindrer folk i å starte, skaper de det motsatte av hva de var ment å oppnå.
I Hellas ser vi det tydelig: digitalisering og elektroniske betalinger reduserte svart økonomi fra rundt 30 % til under 20 % av BNP. Men i det samme systemet ble det lagt på faste avgifter og kunstige minimumsinntekter som skyver gründere ut igjen. Resultatet er at kontantøkonomien får nytt liv.
Andre land viser at balanse er mulig
- Estland lar selskaper slippe skatt på tilbakeholdt overskudd. Skatten kommer først når du tar ut utbytte. Gründerne får vokse før staten krever sin del. (Jeg har tidligere skrevet om hvordan dette prinsippet skiller mellom arbeidskapital og privat rikdom – les mer i artikkelen om formuesskatt.)
- Tyskland har en frigrense på 24 500 euro i overskudd før handelsskatten slår inn. Småbedrifter slipper unna de første årene, men bidrar når de vokser.
- Frankrike har mikro-entreprenørordningen, der du betaler en liten prosent av omsetningen. Enkelt og forutsigbart, uten fast avgift bare for å eksistere.
- Italia tilbyr regime forfettario: 15 % flat skatt (og bare 5 % de første fem årene) for småbedrifter under 85 000 euro i omsetning.
- Polen har en særordning for immaterielle rettigheter – IP Box – med 5 % skatt. Bra for å tiltrekke innovasjon, men kanskje for lavt til å være bærekraftig på sikt.
- Globalt har OECD innført en minstesats på 15 % for multinasjonale selskaper. Ironisk nok presses små gründere hardere i mange land enn de store aktørene.
Fellesnevneren er tydelig: de fleste land som lykkes med gründerskap gir rom til å starte smått, med lav risiko, og lar skatten vokse i takt med inntekten.
Innovasjon dør ikke av mangel på ideer
Jeg møter skapertrang både i Norge og Hellas. Problemet er ikke ideene eller viljen, men systemene som møter initiativet med krav, kostnader og risiko før idéen har fått sjansen til å spire.
Innovasjon dør ikke av mangel på ideer, men av mangel på rom til å prøve og feile.
Samtidig snakker vi mye om behovet for flere skatteinntekter og omstillingen til grønne og bærekraftige næringer. Det er riktig og viktig, men det har også ført til at mange har mistet jobben i tradisjonelle industrier over hele Europa. Bare i EU anslås det at rundt 4–5 % av arbeidsplassene er i sektorer som regnes som «høyt forurensende» og dermed mest utsatt for omstilling. Overgangen kan på sikt skape over 1 million nye grønne jobber, men for mange skjer tapet først, og gevinsten kommer senere.
I stedet for å se på hvordan vi kan gi de små muligheten til å skape nye arbeidsplasser, ender den politiske debatten ofte opp med å handle om hvordan vi kan hjelpe de store aktørene – bilfabrikker, energiselskaper og gigantprosjekter innen vind og sol. Det er viktig, men det blir ensidig.
Resultatet er at vi glemmer at det ofte er nettopp i de små, spede initiativene fremtidens arbeidsplasser skapes. De som mister jobben i dag kunne blitt morgendagens gründere – hvis de bare fikk muligheten til å prøve. Det er her nøkkelen ligger: de små trenger ikke redningspakker eller subsidier i milliardklassen, men rom til å starte, feile og vokse. Og tenk om deler av de enorme summene som i dag brukes på å redde store konsern, heller kunne blitt kanalisert til tusenvis av små initiativ. Tenk hvor mye ny verdiskaping, innovasjon og arbeidsplasser som kunne kommet ut av det.
Et forslag til løsning – det beste fra flere verdener
Hva om vi kombinerte de beste elementene?
- Frigrense som i Tyskland – la de første kronene være skattefrie, slik at du kan teste uten å møte muren.
- Forenkling som i Frankrike – en enkel modell for småbeløp, med en prosent av omsetningen. Ingen faste avgifter.
- Oppstartsbonus som i Italia – lavere sats de første fem årene, slik at man kan bygge seg opp gradvis.
- Reinvesteringsfrihet som i Estland – skatt først når overskudd tas ut, ikke når det reinvesteres i vekst.
- Bærekraftig nivå, ikke ekstrem lav skatt – unngå 5 % som i Polen, fordi fellesskapet faktisk trenger skatteinntekter.
En slik kombinasjon ville gitt gründere rom til å feile, lære og vokse – og staten en stabil og rettferdig inntekt over tid.
Til slutt – tilbake til kjernen
Når systemet blir viktigere enn idéen, taper vi alle. Norge mister små initiativ som kunne vokst til noe stort. Hellas mister hele bedrifter, skatteinntekter og arbeidsplasser. Polen risikerer å undergrave fellesskapet.
Jeg tror myndighetene i utgangspunktet ønsker å legge til rette, men resultatet blir sjelden enkelt nok for de som faktisk vil prøve. Hadde det eksistert en frigrense, kunne man startet smått, testet en idé og gradvis satt seg inn i reglene etter hvert. Slik det er nå, stopper mange ved lov-barrieren i frykt for å gjøre feil – og vi vet alle hvor hardt man kan straffes om noe blir glemt.
Det vi trenger er ikke mer byråkrati eller lavere skatt i seg selv – vi trenger smartere systemer som gjør det mulig å starte smått, vokse stort og bidra i takt med resultatene.
For skapertrang finnes overalt. Spørsmålet er bare om vi gir den rom til å spire.
Vi er mange som sitter med ideer – men møter de samme hindrene. Hva er din erfaring? Kanskje kan vi lære av hverandre i kommentarfeltet.
