Jeg har lyst til å skape noe varig i Hellas. Ikke bare en bedrift for meg selv, men en plattform som kan gi arbeidsplasser, håp og vekst. Når jeg snakker med folk her nede, ser jeg raskt at det ikke er mangel på ideer eller vilje. Kreativiteten finnes, energien finnes, og menneskene har lyst. Likevel stopper det opp.
Minimumskravene som fortsatt kveler gründerskap
Problemet er ikke innsatsviljen, men systemet. Hellas har tatt noen steg i riktig retning – for eksempel ble den årlige «profesjonsavgiften» fjernet for enkeltpersonforetak og frilansere fra 2024. For selskaper finnes ordningen fortsatt, med planer om gradvis avvikling senere.
Det jeg prøver å forstå nå, er hvordan den nye ordningen med beregnet minimumsinntekt (lov 5073/2023) fungerer i praksis. Slik jeg har fått det forklart, blir selvstendig næringsdrivende skattlagt ut fra en antatt minsteinntekt, som i utgangspunktet tilsvarer minstelønn og kan justeres ut fra faktorer som ansiennitet eller ansatte. Det betyr at du kan risikere å betale skatt som om du hadde tjent mer enn du faktisk har gjort – særlig i en oppstart.
I tillegg kommer obligatoriske trygdeavgifter (EFKA). Jeg har ikke full oversikt over alle satser og unntak, men mange jeg har snakket med opplever at summene blir tunge når inntektene er lave eller ustabile.
Kombinasjonen gjør at du i praksis kan måtte betale skatt og avgifter før virksomheten har kommet ordentlig i gang.
Eleni – en kreativ stemme som ga opp
Jeg møtte Eleni, en grafisk designer i 30-årene. Hun lever av oppdrag fra utlandet, men inntektene varierte kraftig fra måned til måned. Noen måneder tjente hun godt, andre nesten ingenting. Likevel ble hun i Hellas skattlagt som om hun alltid hadde en stabil minstelønn, slik reglene for beregnet minstinntekt fungerer. Bare for å dekke minimumsskatten og trygdeavgiftene, måtte Eleni tjene nær 5 000 euro i året – før hun selv hadde noe å leve av. Resultatet ble at hun måtte takke nei til småprosjekter, fordi inntektene ikke dekket de faste kravene.
Etter flere frustrerende år pakket hun sammen og flyttet til Berlin. Der skattlegges hun av det hun faktisk tjener, ikke av en antatt inntekt. Som frilanser slipper hun den lokale næringsskatten mange andre virksomheter må betale, og fordi inntektene hennes er lave i starten, kan hun bruke en ordning som fritar henne for merverdiavgift til hun vokser seg større. «Jeg ville gjerne bidra her, men Hellas gjorde det umulig uten å jobbe svart, og det ville jeg ikke.»
Norge vs. Hellas
Vi liker å klage på skatten i Norge. Men forskjellen er at i Norge starter du i praksis på null – du betaler skatt når du faktisk har inntekt. I Hellas kan du i enkelte tilfeller bli skattlagt selv når du har hatt et svakt år eller går i minus. Det er som å få regningen før du har bestilt maten.
Når verdiskapingen flyttes ut
For min egen del betyr det at jeg kvier meg for å starte noe før jeg har alt på plass. Jeg vet at inntektene i en oppstart vil variere, og da føles risikoen høy når systemet kan slå inn uavhengig av resultatene. Enn så lenge prøver jeg å løse det gjennom Norge: takket være EØS-reglene og skatteavtalen mellom Norge og Hellas kan jeg organisere virksomheten via et norsk selskap, så lenge ledelse og styring skjer derfra.
På den måten unngår jeg i første omgang reglene om beregnet minstinntekt i Hellas, samtidig som jeg kan kjøpe tjenester og leie inn hjelp lokalt. Det er likevel en midlertidig løsning – Hellas kunne hatt mer skatteinngang og flere faste arbeidsplasser, men får i stedet små drypp.
Digitaliseringen og den svarte økonomien
Etter finanskrisen ble digitale betalinger kraftig presset frem, særlig etter kapitalrestriksjonene i 2015. IMF har anslått at den uformelle økonomien i Hellas falt fra rundt 30 prosent av BNP i 2013 til rundt 16 prosent i 2021. Nyere anslag peker på 16–18 prosent i 2023.
Det viser at målrettede tiltak kan virke. Men når rammene oppleves for harde, ser jeg også at flere finner veier utenom systemet. Kontanter er igjen mer synlige, og småjobber går under radaren.
Hvordan andre land gjør det
Kontrasten blir tydelig når man ser på ordninger som senker terskelen for å starte:
- Estland: ingen selskapsskatt før du faktisk deler ut overskudd.
- Tyskland: fribeløp på 24 500 euro før næringsskatt slår inn, og frilansere slipper den helt.
- Frankrike: micro-entrepreneur, der du betaler en enkel prosentandel av omsetningen.
- Italia: regime forfettario, flat skatt på 15 prosent (og bare 5 prosent de første fem årene) for mindre virksomheter.
Fellesnevneren er tydelig: de fleste land prøver å senke terskelen for å starte. Hellas hever den.
Når viljen ikke er nok
Alle jeg snakker med er enige i én ting: man skal bidra til fellesskapet. Skatt er naturlig når man driver virksomhet. Utfordringen er at bidraget i Hellas ofte blir løsrevet fra faktiske resultater. I oppstarten trenger man luft, ikke blylodd.
Konsekvensen er brutal: ideer som kunne vokst til arbeidsplasser og verdiskaping, dør før de får sjansen. De som kunne blitt gründere, tør ikke. Og mange av de mest kreative hodene, som Eleni, velger å reise.
Hva om systemet ga rom for å prøve?
Tenk om reglene var utformet for å belønne faktisk resultat, ikke antatt resultat. Tenk om det fantes en enkel startløype der du betaler mer jo mer du tjener, og mindre når du bygger deg opp.
Hellas har allerede vist at målrettede grep kan virke – digitaliseringen reduserte den svarte økonomien. Nå trengs et like tydelig løft for gründerskap.
Realiteten for meg
For min egen del handler det mye om timing. Jeg kan bruke fleksibiliteten EØS-reglene gir, og drive gjennom Norge så lenge jeg bor og styrer virksomheten derfra. Men jeg vet også at dette bare er en overgang – på sikt må jeg forholde meg til det greske systemet hvis jeg vil bygge noe varig lokalt.
Jeg har tro på prosjektet og ser potensialet, men risikoen er høy og fallhøyden reell. Skulle det gå galt, står jeg igjen på bar bakke med to kofferter. Derfor spør jeg meg stadig om det er riktig å satse alt før rammene er bedre tilpasset en oppstart – eller om jeg heller bør søke investorer som kan bidra med kapital i den mest sårbare fasen. Kanskje er løsningen å starte i det små, bygge nettverk og teste ideen gradvis, eller å inngå partnerskap med lokale aktører som kjenner systemet og kan dele risikoen. En mulighet er også å bruke Norge som base en periode, og flytte mer aktivitet hit etter hvert som jeg får bedre oversikt.
Jeg er villig til å satse og har litt kapital å leve på i starten. Men til inntektene faktisk begynner å komme, ville det være uklokt å brenne bort hele den finansielle backupen jeg trenger for å kunne starte på nytt i Norge dersom ting ikke går som jeg håper. Og kanskje er det nettopp dette som illustrerer problemet best: mange i Hellas står i samme situasjon. De har ideene og viljen, men altfor begrensede muligheter til å prøve – uten å risikere alt.
Se det store bildet
Når jeg tar et steg tilbake, ser jeg at dette ikke bare handler om meg. Hellas taper på sitt eget system. Staten mister ikke bare vekst og skatteinntekter, men også tillit. Når folk velger å operere utenfor reglene, er det et tegn på at reglene ikke fungerer godt nok. Samtidig har erfaringen med digitalisering vist at målrettede tiltak kan gi resultater.
Jeg har fortsatt mye å lære om detaljene, men inntrykket så langt er tydelig: det burde være enklere å prøve, feile og til slutt lykkes. Kanskje ligger nøkkelen til fremtidig verdiskaping nettopp i å gi ideer en sjanse til å puste før de kveles.
Mer om dette kan du lese i artikkelen : Når systemet blir viktigere enn idéen
Har du erfaring med å starte opp i utlandet – eller tanker om hvordan systemet burde vært? Del gjerne i kommentarfeltet, så vi sammen kan lære av hverandre.
