Tillit er noe man bygger, ikke noe man bruker opp. Men de siste ukene har fått meg til å lure på om vi har mistet forståelsen av hva tillit egentlig betyr.
For når landets statsminister står foran velgerne og lover gratis ferger, vel vitende om at budsjettet allerede sier noe annet, handler det ikke lenger om politikk. Det handler om moral. Det handler om respekt. Og det handler om hvor langt man kan strekke sannheten og fortsatt slippe unna med det.
Støre gjenvalgt
Men kanskje det som forundrer meg mest, er at vi valgte de inn igjen. Etter flere år med brutte løfter og bortforklaringer valgte folk likevel å gi dem en ny sjanse. Var det fordi vi har glemt? Fordi vi ikke bryr oss? Eller fordi vi har lært oss å tåle det – som om tillit kan fornyes automatisk, uansett hvor mange ganger den brytes?
Jeg spør meg: var det slik de vant igjen?
Var det løftene som trakk stemmene – eller var det manipulasjon med demokratiske virkemidler?
Og da må vi tørre å spørre: stjal de egentlig valgseieren, ikke med fusk, men med ord?
“En feil,” sier de. Men feil skjer ikke i stillhet.
Som VG senere avslørte, «lovet Støre gratis ferge fem dager før valget – selv om regjeringen allerede hadde besluttet å kutte ordningen.»
Det ble kalt en glipp. Et uheldig intervju. Et kommunikasjonsproblem.
Men et løfte gitt etter at beslutningen allerede var tatt, er ikke en glipp. Det er et valg om å bruke folks tillit som verktøy. Et valg om å vinne velgere med ord man vet ikke kan holdes.
Og det mest avslørende er kanskje ikke løftet, men reaksjonen etterpå.
De beklaget ikke bare – de ba om unnskyldning.
I politikken skjer det nesten aldri. Og når det først skjer, er det sjelden for en «glipp». Når partiledere og statsråder legger seg flate i kor, peker det ikke mot forvirring. Psykologisk sett peker det mot visshet.
For den som virkelig har gjort en feil, forklarer.
Den som vet, beklager.
Og når slike valg kan bortforklares med “vi burde sagt det annerledes”, står vi igjen med et større spørsmål:
Skal de slippe unna med det?
Hvis svaret er ja, tør jeg ikke engang tenke på hva det neste blir.
Når tillit mister verdi, mister demokratiet mening
Vi liker å tro at Norge er annerledes. At vi står støtt mens verden sklir mot mer autoritære former for makt. Men også her begynner små sprekker å vise seg:
- Politikere som lover mer enn de kan levere – og slipper unna med det.
- Beslutninger som tas bak lukkede dører, forklart med “komplekse hensyn”.
- En voksende avstand mellom det folk opplever og det makten sier.
Ifølge V-Dem Institute har demokratiet globalt vært i tilbakegang i over et tiår. Mer enn 60 land har beveget seg i autoritær retning, ofte uten at noen egentlig merket det før det var for sent. Det begynner alltid likt: små unntak, små løgner, små justeringer av sannheten “for helhetens skyld”.
Prinsippet er det samme – uansett hvor stort løgnen er
Ingen land blir autoritært over natten. Det skjer gradvis, og alltid under dekke av gode intensjoner. “Det er komplisert.” “Situasjonen krevde det.” “Dette er bare midlertidig.” Slik begynner alle forklaringer på maktmisbruk – enten det handler om en norsk valgkamp eller en russisk invasjon.
Putins krig i Ukraina startet ikke med tanks. Den startet med fortellinger. Med manipulasjon. Med gjentatte løgner som til slutt ble virkelighet fordi ingen våget å si imot i tide.
Nei, Norge er ikke Russland. Men prinsippet er det samme: Når sannhet kan ofres for strategi, og makt unnskyldes med “kompleksitet”, da beveger man seg, skritt for skritt, i en autoritær retning.
Demokratiet dør ikke av et kupp. Det dør av apati.
Nå er det nyhetssaker, debatter, leserinnlegg og rop på sosiale medier, men kjenner jeg oss nordmenn rett, blir det snart stille som vanlig. Et par uker med skarp debatt, sterke meninger og moralske utspill. Så går det over. Til stillhet. Til apati.
For hva kan vi vel gjøre, sier vi. Og kanskje er det nettopp der feilen ligger. For vi kan gjøre noe.
Vi kan reise oss, slik franskmennene gjør – et folk som er internasjonalt kjent for å nekte å godta at makten bare snakker seg bort. De roper når noe er galt. De står opp for prinsippene sine, ikke fordi de liker bråk, men fordi de vet at demokrati må forsvares – også med stemmebruk. Og kanskje er det akkurat den påminnelsen vi trenger nå.
Den største trusselen mot demokratiet er ikke løgnen i seg selv – det er når de slipper unna med det og når folk slutter å reagere. Når vi trekker på skuldrene og sier “alle gjør det”. Når vi glemmer at tillit er selve valutaen som holder samfunnet vårt sammen.
Så nei ! De skal ikke slippe unna med det. For dette handler ikke om gratis ferger, sletting av studiegjeld, skatter for småkraftverk eller andre politiske utsagn. Det handler om prisen på sannhet.
Og den blir dyr om vi ikke vier oppmerksomhet nå.
Oppdatert: Og de slapp ikke unna.
For bare halvannen time etter at jeg publiserte dette innlegget, og før jeg i det hele tatt rakk å få noen lesere på det, kom nyheten: Ap snur etter budsjettbråket.
Etter massivt press både fra egne ordførere og samarbeidspartnere, kunngjorde Arbeiderpartiet at de likevel vil beholde ordningen med gratis ferger for mindre samband og videreføre sletting av studiegjeld for dem som bosetter seg i distriktene.
– Vi har lovet noe til velgerne, og vi skal holde det vi lover, sa Aps finanspolitiske talsperson Tuva Moflag på pressekonferansen i Vandrehallen tirsdag ettermiddag.
Mange vil kanskje si at dette bare er politikk slik politikk fungerer. At det er normalt å justere kursen når trykket blir for stort.
Men jeg tenker litt annerledes. For når folkelig press faktisk får konsekvenser, og en regjering snur for å gjenoppbygge tillit, viser det at stemmen vår fortsatt betyr noe. Men ærlig talt – vi burde kunne stole på at det som loves, faktisk holdes, uten at vi må stå og passe på.
Det er lett å bli kynisk. Å tro at ingenting nytter, at makten uansett vinner til slutt.
Men dette er et eksempel på det motsatte. På at engasjement og åpen kritikk faktisk virker.
Så kanskje er ikke demokratiet så skrøpelig likevel – så lenge vi tør å si ifra.
Men vi må faen meg være mer på vakt enn noen sinne.
Oppdatert igjen: En storopprydning på nettsidene til AP
Og en liten time etter at jeg oppdaterte artikkelen med at de ikke slapp unna, kom altså neste sak: SV anklager Ap for å “skjule spor” i en såkalt storopprydning. – Og det finnes bevis!
Det er nesten komisk, eller tragikomisk hvor raskt tillit kan bygges opp på nytt med den ene hånden, mens den risikerer å rives ned med den andre. For det viser at selv når makten snur under press, handler kampen om tillit ikke bare om å si unnskyld – men om å bevise at man faktisk har lært noe.
Det er som om virkeligheten følger manuset til skrivingen min, og bekrefter poengene mine på direkten – bare med minutters forsinkelse. Og for ordens skyld: jeg har fortsatt ikke én eneste leser på artikkelen. Så påvirkningskraften kan vi trygt utelukke.
Men at dette svekker tilliten min til både parti og systemer, er det derimot ingen tvil om lenger. Akkurat idet jeg begynte å ane et lite håp, ser vi hvordan de endrer teksten for å få den til å passe bedre med det som skjer etter valget – i stedet for det de sa før.
Demokratiet er ikke bare truet – det ER jo for fall.
