Vi kaller det underdog når noen kjemper mot overmakten, og vi gjør det med en slags varm sympati, som om selve ordet inneholder håp. Men hva kaller vi det når begge er favoritter, begge er sterke og begge mener de har overtaket? Finnes det da en overdog, eller avslører vi bare at språket vårt foretrekker én type historie fremfor den andre?
Spørsmålet startet egentlig ganske uskyldig. Hvis vi har en underdog, må vi vel også ha en overdog. Språklig og logisk henger det sammen. Ordet finnes faktisk i engelsk, men i praksis lever det knapt. Underdog har fått plass i sport, politikk og jobbintervjuer, mens overdog stort sett dukker opp når noen forklarer hvor underdog kommer fra.
Og da melder det seg et annet spørsmål som kanskje er enda mer interessant: Hvorfor bruker vi i det hele tatt hunder for å beskrive maktbalanse mellom mennesker?
Fra bikkjeslagsmål til business
Opprinnelsen er mindre romantisk enn vi liker å tro. På 1800-tallet ble hunder brukt i kamper, og den som lå nederst eller ble presset ned, ble omtalt som underdog. Den som sto over og hadde overtaket, var i teorien overdog. Det var konkret, fysisk og brutalt. Metaforen var bokstavelig før den ble språklig.
Etter hvert tok språket uttrykket ut av arenaen, renset det for blod og gjorde det anvendelig i mer siviliserte sammenhenger. Det lille selskapet som utfordrer en bransjegigant kunne kalles en underdog. Den nye medarbeideren i et erfarent team fikk samme merkelapp. Realitydeltakeren med de svakeste forutsetningene ble heiet frem som historiens helt.
Vi har gjort underdog til et kulturelt symbol. Det representerer vilje mot odds, innsats mot struktur og håpet om at det ikke alltid er størst som vinner. Samtidig har motsatsen aldri fått den samme språklige plassen. Overdog finnes, men nesten bare som en fotnote. Det sier noe om hvilke historier vi velger å fortelle videre.
Når begge er sterke
Rent logisk kunne vi kalt to favoritter som møtes for to overdogs. Ordet finnes, og har gjort det siden 1800-tallet, men det lever ikke i språket slik underdog gjør. Vi har det tilgjengelig, men vi bruker det ikke. Det mangler mytologi. Det mangler behov.
Og kanskje er det nettopp poenget.
I det øyeblikket to sterke parter møtes, forsvinner selve hundedramaet. Det er ikke lenger liten mot stor, svak mot sterk eller David mot Goliat. Det er topp mot topp, to aktører som måler krefter på like vilkår. Da trenger vi ikke en fortelling om den som kjemper oppover.
Psykologien bak sympatien
Vi heier på underdogs fordi vi kjenner følelsen av å ligge litt under, litt bak eller litt på etterskudd, enten i jobb, relasjoner eller livet generelt. De færreste av oss opplever oss selv som favoritten i hverdagen. Vi kjenner oss oftere igjen i den som må bevise noe, som må jobbe litt hardere og som håper at innsats kan veie opp for posisjon.
Underdog-fortellingen gir oss en identitet vi kan låne. En historie hvor det er mulig å vinne selv om forutsetningene ikke er optimale. Overdog representerer makt, kontroll og trygghet. Det er mindre sårbart, og dermed også mindre lett å identifisere seg med.
Fredagstanken
Kanskje det mest interessante ikke er hvem som er underdog eller overdog, men hvor raskt rollene kan bytte. I jobb, i relasjoner og i markedet skifter maktbalansen fortere enn vi liker å tro. Den som var i motbakke i går, kan sitte med overtaket i morgen.
Den som opplever seg som favoritt, bør derfor være forsiktig med å bli for komfortabel. Historien har en tendens til å justere selvtillit i ettertid.
Når noen kaller deg underdog, trenger det ikke være dramatisk. Mange trives i den rollen, fordi forventningene er lavere og rommet for å overraske er større. Det kan bety at noen har plassert deg nederst i sitt eget regnestykke. Det er ikke det samme som at du faktisk hører hjemme der.
Og møter du en annen sterk aktør i dag, en som i teorien kunne fått merkelappen overdog, kan det være verdt å legge bort hundemetaforene og heller være nysgjerrig på hva som skjer når to solide krefter møtes. Det er sjelden en kennel. Som oftest er det en mulighet.
God helg!
