Raset i Levanger i august 2025 ble raskt omtalt som et «naturfenomen». Kvikkleire, ustabile masser, uforutsigbare forhold. Men jo mer som kommer frem i dagene etter, jo tydeligere blir det at dette ikke bare handler om naturens luner. Dette handler om menneskelige valg og ignoranse.
Tross advarsler fra både naboer, fagfolk og analyser ble det likevel bygget på et sted som alle visste var risikabelt. Da alt raste ut, forsvant både veien, jernbanen og et menneskeliv. Og igjen står vi og peker på naturen, som om det var den som tok feil. (Illustrasjonen over er forresten AI-generert siden jeg ikke har rettigheter til faktiske pressebilder.)
Varslene som ble ignorert
Naboer meldte om små ras lenge før utbyggingen. Erfarne byggeledere advarte klart: «Her er det for farlig.» ROS-analyser slo fast at verste konsekvens kunne bli tap av liv. Likevel ble prosjektet presset gjennom. Og når konsekvensene først kommer, er svaret alltid det samme: «Vi ble forsikret om at det var trygt.»
Det minner meg om noe jeg skrev tidligere i artikkelen om at vi skylder på klimaet, selv om det ofte er vi selv som skaper katastrofene. Det er så lett å skylde på miljøet eller tilfeldigheter når det egentlig er ignoranse fra prosjektledere og beslutningstakere som leder til de største katastrofene. Dette er nok et eksempel på det samme.
Når rapporten blir en sovepute
Historien er full av slike påminnelser. Fra Alexander L. Kielland – ulykken, til Åsta-ulykken og til skredene vi har sett flere ganger før. Fellesnevneren er at signalene var der. Bekymringene var reist. Dokumentene var skrevet. Likevel ble faren skjøvet til side, fordi fremdrift, budsjett eller troen på egne beregninger veide tyngre.
Det minner litt om hvordan man selger en bolig eller en bil: så lenge du har fylt ut egenerklæringen, står du ofte «trygt» selv om kjøperen senere oppdager feil. Du har sikret deg juridisk, og kan gå videre. På samme måte blir rapporter og analyser i store prosjekter brukt som en slags sovepute. Så lenge dokumentet finnes, har noen «gjort sitt». Ingen trenger å ta det fulle ansvaret når konsekvensene kommer.
Jeg har tidligere skrevet om hvordan ansvar handler om mer enn å rydde opp i egne feil, og dette er et godt eksempel på det. For å ta ansvar betyr å handle på advarslene, ikke bare å arkivere dem i en perm.
Fra plastposer til bulldosere
Jeg skrev på Verdens miljødag 2025 at vi elsker å skylde på små ting – handleposer, sugerør, forbrukervaner – mens de store ødeleggelsene skjer i stillhet: vi bygger ned myrer, kutter skog, sprenger fjell. Og når naturen mister sine egne sikkerhetsmekanismer, blir konsekvensene flom, ras og katastrofer. Da peker vi igjen på klimaet. Ikke på bulldoseren, ikke på beslutningene.
Naturen lar seg ikke forhandle med
Jeg har tidligere skrevet om hvordan alt kan forhandles. Men naturen er ikke en part man kan «forhandle» med. Den setter sine egne premisser. Vi kan bygge sikring, beregne risiko og grave prøver, men til slutt viser den oss alltid hvor grensene går.
Småras, sprekkdannelser, ustabil grunn, flomveier og dyr som endrer adferd er naturens tegnspråk. Et språk vi en gang forsto, men som vi har glemt – eller velger å overse fordi det ikke passer inn i budsjettet.
Resultatet ser vi igjen og igjen. Åsta-ulykken i 2000 kunne vært unngått, men advarslene om behovet for automatisk togstopp ble skjøvet til side. I Italia raste Vajont-demningen i 1963 etter at geologenes varsler ble ignorert, og nesten 2000 mennesker døde. I Grenfell Tower i London hadde beboerne meldt fra i årevis om dårlig brannsikkerhet, men da brannen kom i 2017, mistet 72 mennesker livet.
Felles for disse tragediene er ikke bare naturen, men vår egen ignoranse. Fagfolk, naboer og varselklokker ropte, men ble overdøvet av prestisje, penger eller en naiv tro på at «dette går nok bra». Når katastrofen først skjer, er svaret alltid det samme: «Dette kunne ingen forutse.» Men det kunne det. Vi valgte bare å ikke lytte.
Når skal vi egentlig lære?
Det tragiske er at vi bare lærer i korte øyeblikk. Det varer akkurat lenge nok til at vi skriver noen rapporter, skjerper et regelverk og lover at dette ikke skal skje igjen. Så går årene, nye prosjekter kommer, og advarslene blir igjen stemplet som overdrevne.
Den samme logikken ser vi i politikken. Da strømprisene var på sitt høyeste, uttalte Støre-regjeringen at de hadde jevnlig kontakt med bankene og at det ikke var rapportert om flere konkurser. Derfor mente de at det ikke var behov for umiddelbare tiltak. Men hva hjelper det å reagere etter at konkursen allerede er et faktum. Når konsekvensene først er uunngåelige er det for sent å handle proaktivt.
Så vi venter. Til neste flom. Til neste ras. Til neste ulykke. Til neste konkurs.
Jeg har innsett at vi må være mer varsomme med hvordan vi bruker naturen. Vi trenger ikke stadig å ta nye områder i bruk, grave oss inn i ustabile skråninger eller bygge på tomter som aldri burde vært bygget på. La oss heller forbedre de veiene og strukturene vi allerede har lagt gjennom landskapet, og konsentrere oss om å utvikle områder vi allerede har tatt i bruk. Da reduserer vi både risikoen og respekterer grensene naturen setter.
Det er lett å si at naturen tok et menneskeliv i Levanger. Men når utbyggerne ikke lyttet til analyser og lokale kjentfolk, var det da egentlig naturen som tok et menneskeliv?
