Du har sikkert møtt personen som alltid finner noe å irritere seg over. Været er feil, jobben er håpløs og folk oppfører seg idiotisk. Vi tenker gjerne at noen bare er negative av natur. Men hva om negativitet også er noe vi øver på? Negativiteten kan bli som en gammel godstol: kjent, behagelig og så innarbeidet at vi setter oss i den uten å tenke over det.
Klar sutre-beskjed
Det var en artikkel i Dagbladet som fikk meg til å begynne å tenke på dette igjen. Under tittelen «Klar sutre-beskjed: – Du sprer gift» forteller psykologspesialist Janette Røseth om hvor lett klaging kan bli en vane. Poenget hennes er ikke at vi aldri skal få være misfornøyde, men at hjernen lærer av det vi stadig ber den om å rette oppmerksomheten mot.
Hun sier det ganske treffende: Trener vi hjernen til å finne det negative, blir den også veldig god til å finne det.
Det fikk meg til å tenke på artiklene jeg tidligere har skrevet om positiv tankegang. For dersom det er mulig å øve seg på å se muligheter, løsninger og det som faktisk fungerer, er det vel naturlig at vi også ubevisst øver oss på å se problemer, irritasjonsmomenter og alt som ikke fungerer.
Negativ tankegang kan bli en innarbeidet vane
Mye av måten vi tenker på, består av vaner som har utviklet seg over tid. Hvis det første vi gjør når vi kommer på jobb, er å kommentere været, trafikken, arbeidsmengden eller noe en kollega har gjort feil, har vi allerede rettet oppmerksomheten i én bestemt retning. Gjentar vi dette dag etter dag, blir denne retningen etter hvert svært kjent.
Det betyr ikke nødvendigvis at vi bestemmer oss for å være negative. Vaner kjennetegnes nettopp ved at de krever stadig mindre bevisst oppmerksomhet. På samme måte som vi kan kjøre en kjent strekning uten å huske hvert veikryss etterpå, kan bestemte tankemønstre gå på autopilot.
Vi begynner ikke dagen med å bestemme oss for at den skal være dårlig. Vi legger bare raskere merke til alt som passer inn i forventningen om at den kommer til å bli det.
Hvorfor hjernen lettere legger merke til det negative
Vi har dessuten et litt urettferdig utgangspunkt. Hjernen vår er allerede tilbøyelig til å prioritere negative hendelser. En kritisk kommentar kan bli sittende lenge etter at flere hyggelige tilbakemeldinger er glemt, og én dårlig opplevelse kan overskygge en rekke gode.
Dette fenomenet kalles negativity bias, eller negativitetsskjevhet. Det har sannsynligvis vært svært nyttig gjennom menneskets historie. Den som husket hvor faren befant seg, hadde større nytte av denne kunnskapen enn den som først og fremst husket hvor det var behagelig å være.
Problemet er at den samme mekanismen fortsatt følger oss, selv om hverdagen vår ser ganske annerledes ut. Hjernen trenger ikke lenger å holde utkikk etter rovdyr i buskene, men den kan være bemerkelsesverdig effektiv til å registrere en sur e-post, noen som sniker i køen eller bilisten foran som tilsynelatende aldri fikk opplæring i bruk av blinklys.
Når hjernen allerede har en tendens til å prioritere det negative, er det verdt å tenke over hva som skjer dersom vi i tillegg trener den opp til å lete etter mer av det.
Negativitet kan bli den mentale godstolen
Første gang setter du deg i godstolen fordi du er sliten. Neste gang gjør du det fordi stolen var behagelig sist. Etter hvert vet kroppen nøyaktig hvordan den skal synke ned i den, hvor armlenene er og hvordan puten former seg rundt ryggen. Til slutt går du bort til stolen uten å vurdere de andre plassene i rommet.
Slik kan også tankemønstre bli. Når noe går galt, finnes det noen tanker som ligger klare. Det er typisk. Selvfølgelig skjedde dette. Folk kan ikke oppføre seg. Alt har blitt dyrere. Ingen gjør jobben sin lenger. Dette kommer sikkert til å gå galt også.
Det interessante er ikke at slike tanker dukker opp. Det gjør de hos de fleste av oss. Det interessante er hvor ofte vi blir sittende i dem.
Hvis vi besøker den samme tankerekken ofte nok, blir den kjent. Den krever mindre av oss enn å undersøke om situasjonen kanskje kan forstås på en annen måte. Dermed kan negativiteten etter hvert oppleves nesten behagelig, ikke fordi den gjør oss lykkelige, men fordi den er forutsigbar.
Når klaging trener hjernen til å finne flere problemer
Det er heller ikke vanskelig å finne materiale hvis vi først har begynt å lete. En vanlig dag inneholder som regel mer enn nok små irritasjonsmomenter.
Kaffemaskinen er tom når du kommer på jobb. En kollega svarer ikke. Et møte trekker ut. Noen har parkert på en måte som gjør det unødvendig vanskelig å komme inn i bilen. På vei hjem står trafikken, og når du omsider kommer fram, begynner det å regne. Alt dette skjedde faktisk. Det er ikke innbilning, og poenget er heller ikke at vi skal late som om det var hyggelig.
Men samme dag kan ha inneholdt en hyggelig samtale, et problem som endelig ble løst, en god lunsj, en melding fra noen du setter pris på og ti minutter med sol gjennom kontorvinduet.
Forskjellen ligger i hva vi fører regnskap over.
Hvis hjernen først og fremst får beskjed om å registrere feil, problemer og irritasjon, kan dagen ende opp med et ganske imponerende negativt regnskap, selv om det egentlig bare inneholder halvparten av det som skjedde.
Klaging påvirker også menneskene rundt oss
Tankevaner er ikke alltid private. Klaging har en sosial side, og kanskje er det nettopp derfor den er så lett å holde i gang.
Én person kommenterer hvor elendig været er. Den neste forteller at det skal bli enda verre i morgen. En tredje kommer på at hele sommeren egentlig har vært ganske begredelig. Før vi vet ordet av det, har en liten kommentar utviklet seg til en samtale der alle bidrar med nye bevis.
Ingenting av dette påvirker været. Det eneste vi med sikkerhet har klart å påvirke, er samtalen og muligens humøret til dem som deltar i den.
Det er dette Røseth setter på spissen når hun i Dagbladet sier at vi kan «spre gift» når klagingen blir en gjennomgående måte å møte omgivelsene på. Formuleringen er kraftig, men mekanismen er gjenkjennelig. Stemninger smitter.
Det gjelder selvfølgelig begge veier. Én person kan dra en samtale nedover, men én person kan også endre retningen på den.
Det er forskjell på negativ klaging og reelle problemer
Dette handler ikke om å slutte å klage eller late som om alle problemer er «muligheter». Noen ting er faktisk dårlige, og det å si fra om dårlige arbeidsforhold, urimelige beslutninger eller mennesker som behandler andre dårlig, er ikke det samme som å ha en negativ innstilling.
Misnøye kan tvert imot være nyttig dersom den fører til at noe blir bedre. Det avgjørende skillet går kanskje mellom det vi ønsker å forandre, og det vi bare fortsetter å irritere oss over.
Hvis noe ikke fungerer, kan klagen være begynnelsen på en forbedring. Men naboens hekk blir ikke lavere fordi vi snakker om hvor stygg den er hver morgen, og været lar seg fortsatt vanskelig påvirke av hvor grundig vi klager på det.
Hvordan bryte et negativt tankemønster
Hvis negativitet delvis er en innarbeidet vane, er det fristende å lete etter en oppskrift på hvordan den skal fjernes. Jeg tror imidlertid ikke målet bør være å kvitte seg med negative tanker. Det ville både være urealistisk og, i mange sammenhenger, ganske uklokt.
Negative tanker varsler oss om problemer, hjelper oss å oppdage risiko og kan få oss til å gjøre nødvendige endringer. Utfordringen oppstår når de automatisk får definere hele bildet.
Derfor tror jeg det første og viktigste grepet ganske enkelt er å oppdage mønsteret mens det skjer.
Når du merker at du er i ferd med å bruke mye tid på noe som irriterer deg, kan du spørre deg selv om dette faktisk er noe du kan påvirke. Dersom svaret er ja, er det langt mer nyttig å bruke energien på hva som kan gjøres. Dersom svaret er nei, kan et annet spørsmål være mer interessant: Hvor mye av oppmerksomheten min fortjener dette?
Positiv tankegang handler ikke om å ignorere det negative
Jeg har tidligere skrevet om å finne det positive i situasjoner, og dette er egentlig den andre siden av samme sak. Å lete etter det positive betyr ikke at det negative forsvinner. Det betyr bare at vi forsøker å se mer enn én del av bildet.
Det kan være stor forskjell på å si at «dette gikk dårlig, men hva kan jeg lære av det?» og å konkludere med at «det går alltid dårlig». Den første tanken anerkjenner problemet. Den andre gjør problemet til et mønster.
Det samme gjelder i hverdagen. Vi trenger ikke kalle en dårlig dag for en god dag, men kanskje er det verdt å undersøke om den faktisk var dårlig fra morgen til kveld, eller om hjernen bare har vært ekstra grundig med arkiveringen av det som gikk galt.
Du trenger ikke kaste den mentale godstolen
Vi trenger ikke kvitte oss med godstolen. Noen ganger er det helt greit å sette seg der. Vi kan være forbannet, skuffet, frustrert og lei, og etter en elendig dag må det være lov å si at nå har vi fått nok.
Problemet oppstår når godstolen blir den eneste plassen vi bruker. Jo oftere vi setter oss der, desto mer naturlig blir det å gjøre det igjen. Til slutt går vi dit uten å tenke over det.
Det er kanskje det viktigste poenget fra Dagbladet-artikkelen: Hjernen blir god på det vi trener den til å gjøre. Og vi kommer aldri til å gå tom for ting å irritere oss over. Verden er full av dårlig vær, trege køer, merkelige beslutninger og mennesker som ikke bruker blinklys.
Men vi trenger ikke gjøre letingen til en fulltidsjobb.
Neste gang du er på vei ned i den mentale godstolen, kan det derfor være verdt å spørre om du faktisk har lyst til å sette deg der – eller om du bare gjør det fordi det er blitt en vane.
Jeg liker denne bedre. Særlig ville jeg beholdt «Men vi trenger ikke gjøre letingen til en fulltidsjobb.» Den har litt snert uten å bli konstruert, og den gir god fart inn i den siste setningen.
