Hvor langt foran skal vi gå?

Klimaendringer er et globalt problem. Det er det ingen vei rundt. Spørsmålet er heller ikke om vi skal gjøre noe, men hva som faktisk monner når målet er å redusere utslipp globalt, ikke bare føle at vi har gjort vår del. Tallene gir et nødvendig utgangspunkt for den diskusjonen.

Hva denne artikkelen ser nærmere på

I denne refleksjonen ser jeg på tre spørsmål som ofte forsvinner i klimadebatten:

• Hvor stor rolle Norge faktisk spiller i de globale utslippene
• Forskjellen mellom nasjonale klimaregnskap og reelle globale utslippskutt
• Hvor langt rike land kan gå foran før effekten først og fremst blir symbolsk

Klimapolitikk kan måles på flere måter, og tallene varierer noe mellom ulike kilder og beregningsmetoder. Tallene under er derfor omtrentlige, men gir et godt bilde av størrelsesforholdene.

Europa

Europa står for omtrent 7–10 % av globale utslipp avhengig av hvordan man regner (EU vs hele Europa). Norge står for omtrent én prosent av Europas utslipp. Regnet helt nøkternt betyr det at Norges bidrag globalt ligger rundt én promille. Det er ikke et argument for å gjøre ingenting, men det er et argument for å være ærlige om hvor endringene faktisk må skje hvis de skal ha reell effekt.

Når over 90 prosent av verdens utslipp skjer utenfor Europa, og utslippsveksten i hovedsak skjer i Asia og fremvoksende økonomier, er det legitimt å stille spørsmålet om vi diskuterer reell klimaeffekt, eller om vi i økende grad driver med moralsk symbolpolitikk.

Rike land må gå foran, men hvor langt?

Det sies ofte at rike land må gå foran. I utgangspunktet er det både forståelig og rimelig. Land som har hatt størst nytte av industrialisering og fossil energi, har også et ansvar for å vise vei. Samtidig finnes det en grense for hvor langt foran man kan gå før man i praksis går alene.

Norge er i dag blant landene som ligger langt fremme på flere områder i klimapolitikken. Vi har en av verdens høyeste andeler elbiler, betydelige klimamål og et omfattende system av avgifter, reguleringer og støtteordninger for utslippskutt. Samtidig står Norge for rundt én promille av verdens utslipp, og utslippsveksten globalt skjer i stor grad i andre deler av verden.

Når avstanden blir for stor mellom dem som kutter mest og dem som faktisk står for utslippsveksten, risikerer vi at lederskapet blir usynlig. Hvis vi løper så langt foran at de som må gjøre de store endringene ikke engang ser oss, er det verdt å spørre hvem vi egentlig leder. Ledelse handler ikke bare om å være først ute, men om å bli fulgt.

Når tempo blir viktigere enn effekt

Norsk klimapolitikk har i stor grad vært preget av høyt tempo, ambisiøse mål og et sterkt ønske om å vise handlekraft. På papiret kan det se imponerende ut. Problemet oppstår når tempo blir et mål i seg selv, og effekt havner i bakgrunnen.

Et aktuelt eksempel er elektrifiseringen av norsk sokkel. I dag drives deler av olje- og gassproduksjonen offshore av gassturbiner som bruker en del av gassen som produseres på feltene til å generere strøm. Når plattformene elektrifiseres, erstattes disse turbinene med strøm fra land, levert gjennom kraftkabler fra det norske strømnettet.

På papiret gir dette betydelige utslippskutt i Norges nasjonale klimaregnskap. Utslippene fra gassturbinene på plattformene forsvinner fra statistikken, og tiltaket alene kan redusere norske utslipp med flere millioner tonn CO₂ i året. Samtidig øker etterspørselen etter elektrisk kraft på land. I et kraftsystem som allerede er under press, kan det bidra til høyere strømpriser, behov for mer kraftutbygging eller økt import av strøm fra andre land.

Den globale klimaeffekten er derfor mer sammensatt. Gassen som tidligere ble brukt til kraftproduksjon på plattformene kan i stedet eksporteres og brennes et annet sted, og utslippene knyttet til energibruken flyttes i praksis fra norsk sokkel til andre deler av energisystemet. Resultatet er at tiltaket gir tydelige utslippskutt i Norges nasjonale statistikk, men at den faktiske effekten på de globale utslippene er mer usikker.

Samtidig illustrerer tiltaket en annen utfordring som ofte oppstår i store systemer: når vi løser én utfordring, kan vi samtidig skape en ny et annet sted. Elektrifisering av sokkelen reduserer utslippene offshore, men øker samtidig behovet for kraft på land i et system som allerede står overfor økende etterspørsel fra industri, transport og nye næringer. Dermed blir spørsmålet ikke bare hvordan vi kutter utslipp, men også hvordan vi håndterer konsekvensene av tiltakene vi velger.

Dette illustrerer en av de grunnleggende utfordringene i klimapolitikken: forskjellen mellom tiltak som forbedrer nasjonale utslippstall, og tiltak som faktisk reduserer de samlede utslippene i verden.

Når klimatiltak fører til høyere kostnader for folk flest, svekket konkurransekraft for næringslivet og økt risiko for at produksjon flyttes til land med lavere miljøkrav, står vi i fare for å oppnå karbonlekkasje i stedet for reelle utslippskutt. Utslippene forsvinner ikke, de bytter bare adresse.

Resultatet kan bli en presset økonomi hjemme, uten at den globale klimaeffekten står i forhold til prisen som betales. Det er ikke bare et økonomisk problem, men også et politisk. En klimapolitikk som oppleves som urimelig eller virkelighetsfjern, mister støtte. Og uten bred støtte over tid, mister også politikken gjennomføringsevne.

Symboltiltak eller systemendring

Det er forståelig at synlige, målbare og lett kommuniserbare tiltak frister. Elbiler, avgifter, forbud og påbud gir raske overskrifter og pene tall i regnearkene. Likevel løser det ikke det grunnleggende problemet: at verdens utslipp i hovedsak styres av energisystemer, industri og økonomisk vekst i land langt utenfor Norges direkte påvirkningskraft.

Hvis vi virkelig mener at rike land skal gå foran, burde det i større grad handle om å utvikle teknologi som faktisk kan skaleres globalt, løsninger som også er økonomisk attraktive for fattigere land, og samarbeid som senker terskelen for omstilling, ikke bare selvpålagte byrder som først og fremst merkes hjemme.

Å gå foran bør bety å gjøre det lettere for andre å følge etter, ikke vanskeligere for seg selv å stå oppreist.

Ansvar, men med perspektiv

Siden Norge står for rundt én promille av verdens utslipp, setter det ansvaret vårt i perspektiv. Vi kan ta ansvar, bidra, utvikle løsninger og kutte utslipp der det gir størst effekt, uten å late som om norske tiltak alene avgjør utfallet av den globale klimakampen.

Problemet oppstår når vi bygger en fortelling om at slaget står her. At verdens klimautfordringer vinnes eller tapes i norsk politikk. Tallene peker i en annen retning. Samtidig merker vi også tegn til et tretthetspunkt i debatten, der stadig nye tiltak oppleves som nødvendige, uten at sammenhengen med den globale effekten alltid er like tydelig.

Det er fullt mulig å mene to ting samtidig: at klimaendringer er alvorlige og må tas på alvor, og at norsk klimapolitikk må vurderes etter global effekt, ikke bare moralsk intensjon. Det er ikke klimaskepsis. Det er realisme.

Spørsmålet bør derfor være hvordan vi kan bidra på en måte som faktisk monner globalt.

En mulig retning er å bruke Norges styrker der de kan gi størst effekt. Vi er et lite land i utslipp, men et stort land innen teknologi, energi og kapital. Det gir oss en mulighet til å bidra på andre måter enn bare gjennom nasjonale kutt.

For eksempel ved å utvikle teknologi som kan tas i bruk globalt, enten det gjelder karbonfangst, energieffektivisering, grønn industri eller smartere energisystemer. Hvis løsninger utviklet i Norge tas i bruk i store utslippsland, kan effekten bli langt større enn utslippskuttene vi oppnår innenfor våre egne grenser.

Det samme gjelder samarbeid og investeringer. Å bidra til at utslippsreduksjoner skjer der de faktisk er størst, enten gjennom teknologiutvikling, kunnskapsoverføring eller finansiering av prosjekter i land med høyere utslipp, kan gi langt større klimaeffekt enn tiltak som først og fremst merkes i Norge.

Klimapolitikk bør ikke først og fremst handle om å være best i klassen nasjonalt, men om å bidra mest mulig til at de globale utslippene faktisk går ned.

Så hvor langt foran skal vi gå?

Rike land bør gå foran, men ikke så langt at vi går alene. Ikke så langt at tiltakene først og fremst rammer vår egen økonomi. Og ikke så langt at vi mister blikket for hvor de store utslippene faktisk skjer.

Jeg har ikke svaret på hvor denne grensen går. Jeg har heller ikke all innsikten som trengs for å mene noe bastante om akkurat det. Men for meg er det vanskelig å se logikken i at vi skal regulere oss i stykker her hjemme, hvis resultatet først og fremst er høyere kostnader, mer frustrasjon og liten eller ingen målbar global effekt.

Et sted må det finnes en balanse mellom det som faktisk gir utslippsreduksjoner, og det som i praksis bare blir en byrde. Mellom ansvar og selvpåført svekkelse. Det er kanskje akkurat den streken jeg opplever at vi noen ganger tråkker over, når vi bruker stadig mer tid, penger og politisk kapital på tiltak som ser riktige ut, men som gir begrenset effekt der det virkelig teller.

Dette er ikke et ferdig resonnement, og heller ikke et bastant standpunkt. Det er mer en tanke som melder seg når man legger tallene ved siden av ambisjonene. Kanskje burde det være mulig å snakke mer åpent om denne balansen, uten at det tolkes som mangel på ansvar eller vilje til å bidra.

Hvis målet er å redusere globale utslipp, må vi måle politikk i effekt, ikke i selvfølelse.