Noen fredager trenger ikke vitser – bare et lite spark til tankene. Denne historien traff meg fordi den minner oss om hvor mye tid vi bruker på feil folk, feil ting og feil kamper. Og hvor lite som egentlig betyr noe når alt kokes ned til essensen.
Terapeuten min ba meg gjøre noe merkelig
Han sa: «Skriv ned alt som om du skal dø om 30 minutter.»
Jeg lo og sa: «Hva? Det er jo ikke sant …»
Men før jeg rakk å fullføre, ropte han: «Er du helt fra vettet? Jeg sa du skal dø! Skriv det ned!»
Tonefallet hans endret alt. Jeg ville stille spørsmål, men han ropte igjen: «Hvorfor kaster du bort tid på meg? Du har 29 minutter og 30 sekunder igjen.»
Så jeg tok opp pennen og begynte å skrive.
Først visste jeg ikke hva jeg skulle si.
Så skrev jeg til foreldrene mine, vennene mine, søsknene mine.
Jeg skrev alt jeg aldri hadde sagt høyt.
Det var som om alle følelsene kom ut på én gang.
Da de 30 minuttene var over, ba terapeuten meg stoppe.
«Hvile i femten minutter, så skal jeg fortelle deg noe,» sa han.
Jeg satt der med tung pust, våte øyne og hjertet hamrende. Tankene raste.
Han ga meg et glass vann og sa: «Nå les det du skrev.»
Jeg leste sakte. Hvert ord var fullt av kjærlighet, anger og alt jeg aldri hadde fått sagt.
Så spurte han: «Hvorfor skrev du ikke til sjefen din? Eller eksene dine? Eller folkene du pleier å klage over?»
Jeg svarte: «Hvorfor skulle jeg skrive til dem?»
Han smilte og sa: «Nettopp. Hvis de ikke betyr noe i dine siste øyeblikk, hvorfor lar du dem bety så mye nå?»
Avslutning
Kanskje det er verdt å tenke litt på i helgen at hvis de menneskene og problemene som stjeler mest energi ikke hadde hatt plass i dine siste 30 minutter – hvorfor skal de få plass i dag? Livet blir straks litt lettere når man husker hvem og hva som faktisk betyr noe. Resten kan stå i kø bak neste mandag.
