Vi liker å tro at vi forstår mennesker ganske raskt. At vi ser hvem noen er, nesten med én gang. Vi liker å si vi er menneskekjennere. Et foredrag av Chloé Hayden fikk meg til å stoppe opp litt ved akkurat det. «The autism spectrum isn’t what you think it is» er en tittel som treffer et ømt punkt, fordi den avslører hvor fort vi trekker konklusjoner basert på det vi tror vi vet.
Jeg snublet egentlig tilfeldig over videoen. Den handlet om autisme, men det som ble hengende igjen, var noe langt mer generelt. For det er sånn vi fungerer. Vi plasserer folk. Gir dem en slags mental etikett. Vanskelig. Trygg. Spesiell. Enkel å jobbe med. Litt sånn. Litt slik. Det gjør verden lettere å navigere i. Men mennesker lar seg sjelden redusere til en merkelapp. Vi kategoriserer for å forstå, men ender ofte med å snevre inn både bildet av andre og rommet vi gir oss selv.
Hva er normalt egentlig?
Ordet normalt brukes som om det beskriver en sannhet. I praksis beskriver det ofte bare det som er vanlig i en bestemt sammenheng. Det som er akseptert. Det som ikke vekker for mye oppmerksomhet. Det som passer inn i rammen der og da.
Men normalitet flytter på seg hele tiden. Det som er normalt i én familie, kan være helt fremmed i en annen. Det som er normalt på én arbeidsplass, kan være merkelig på den neste. Det som var normalt for deg for ti år siden, trenger ikke være det i dag.
Likevel snakker vi om normalitet som om det er et fast punkt. Som om det går an å måle mennesker opp mot noe stabilt og objektivt. Det er kanskje nettopp der mye går galt. For vi blander ofte sammen det som er vanlig, med det som er riktig, akseptabelt eller ønskelig.
Jeg har sett eksempler på hvordan man i beste mening prøver å utvide forståelsen av hva som er «normalt», blant annet i møte med unge som allerede er i en fase hvor identitet er vanskelig nok i seg selv. Intensjonen er god, det handler om inkludering og aksept. Men kanskje bommer vi litt i måten vi bruker ordet på. For det å være annerledes trenger ikke gjøres «normalt» for å være greit. Det holder lenge at det er menneskelig.
Vi er ikke ferdige mennesker
Noe av det merkelige med hvordan vi snakker om folk, er at vi ofte beskriver dem som om de er ferdig formet. Som om personlighet er noe som støpes tidlig, og så går resten av livet bare ut på å bekrefte det.
Slik er det jo ikke.
De fleste av oss forandrer oss gjennom livet. Noen ganger mye. Noen ganger lite. Noen ganger gradvis. Andre ganger nesten over natta. Vi formes av erfaringer, relasjoner, arbeid, ansvar, tap, trygghet, motgang og nye innsikter. Det som beskrev deg godt for mange år siden, trenger ikke være det som passer best i dag.
Likevel møter vi ofte både oss selv og andre som om alt er låst.
Det gir kanskje en følelse av oversikt, men det gir ikke nødvendigvis et riktig bilde. For mennesker er ikke stillbilder. Vi er i bevegelse hele tiden, også når bevegelsen ikke er synlig for andre.
Endring følger ingen fasit
Noen liker å snakke om endring som en ryddig prosess. Først innsikt, så refleksjon, så utvikling, og til slutt et resultat. Virkeligheten er sjelden så pen.
Noen store endringer skjer fort. Ikke fordi hele prosessen har vært kort, men fordi noe plutselig faller på plass. En erfaring. En krise. Et tap. En grense. En oppvåkning. En dag der man bare skjønner at nok er nok. Da kan noe som har ligget og bygget seg opp lenge, snu alt i løpet av kort tid.
Samtidig kan små endringer ta år. Å bli litt tryggere. Å sette grenser. Å våge å si nei. Å slutte å reagere på autopilot. Å gi slipp på et gammelt selvbilde. Slike ting kan være seige, nettopp fordi de virker små.
Det finnes ingen oppskrift som passer alle. Ikke på hvor lang tid endring tar, ikke på hva som utløser den, og ikke på hvordan den ser ut utenfra. Derfor blir det også så feil når vi låser mennesker til den de en gang var, som om utvikling burde følge en plan vi selv har bestemt.
Det du har hørt, er sjelden hele sannheten
En av de vanligste måtene vi låser folk på, er gjennom andres beskrivelser. Vi hører noe om noen, og før vi i det hele tatt har møtt dem ordentlig, har vi allerede fått utdelt et filter å se dem gjennom.
En person er vanskelig. En annen er krevende. En tredje er arrogant. En fjerde er ikke til å stole på.
Noen ganger kommer slike beskrivelser fra ekte erfaringer. Det betyr likevel ikke at de er hele sannheten. Det kan ha handlet om dårlig kjemi, feil timing, en vanskelig periode, en bestemt rolle eller en situasjon som fikk fram sider som ikke beskriver hele mennesket.
Jeg har selv møtt mange mennesker på den måten. Jeg har hørt ting om dem på forhånd, og likevel valgt å møte dem med blanke ark. Gang på gang har jeg blitt overrasket over hvor lite det jeg har hørt, stemmer med min egen opplevelse. Samtidig har jeg ofte kunnet se hvor inntrykket kommer fra. Det er kanskje det mest interessante. Det trenger ikke være løgn for å være for lite. Det trenger ikke være feil for å være for ensidig. Og det er en viktig forskjell.
For andres erfaring med et menneske er ikke automatisk sannheten om hvem det mennesket er for deg.
Møt folk på egne premisser
Vi gjør oss opp en mening om folk raskere enn vi liker å innrømme.
Noen få observasjoner, et rykte, en kommentar fra andre, og bildet er allerede i ferd med å sette seg. Ikke nødvendigvis fordi vi vil, men fordi det er sånn vi fungerer hvis vi ikke er bevisste og trener oss på å være mer nøytrale.
Derfor er dette kanskje viktigere enn vi tror: Møt folk på egne premisser.
Ikke gjennom rykter. Ikke gjennom gamle merkelapper. Ikke gjennom en fortelling andre allerede har laget. Gjør deg opp din egen mening. Se selv, lytt selv, bruk egen dømmekraft.
Det betyr ikke at man skal være naiv. Det betyr ikke at man skal ignorere varsellamper eller late som historikk ikke finnes. Men det betyr at man må ha nok selvstendighet og respekt til å forstå at mennesker fortjener å bli møtt som mennesker, ikke bare som ferdige konklusjoner.
I arbeidslivet betyr det at ledere ikke må låse medarbeidere til gamle bilder. Hvis du først har bestemt deg for at noen er usikre, vanskelige, lite selvstendige eller svake i rollen, er det fort gjort å bare se det som bekrefter det du allerede tror. Da overser du utvikling, innsats og potensial. Da leder du ikke mennesket foran deg, du leder minnet ditt om dem.
For kolleger gjelder det samme. Vi setter hverandre i bås tidlig, og så lar vi de båsene stå altfor lenge. Vi glemmer at folk vokser når de får tillit, ansvar, trygghet og en ny sjanse.
Privat kan det være enda vanskeligere. Familie og gamle venner kjenner ofte den gamle versjonen av deg best. Det kan være godt, men det kan også være begrensende. Noen ganger er det nettopp de nærmeste som er tregest til å oppdatere bildet sitt av hvem du har blitt.
Det er kanskje derfor så mange kjenner på at de må kjempe ekstra hardt for å bli sett på nytt av dem som har kjent dem lengst.
Derfor dømmer vi så lett feil
Jeg er ikke kristen, men Bibelen har noen treffende påminnelser. «Døm ikke» er en av dem. Ikke fordi vi ikke skal mene noe, men fordi vi så sjelden har nok grunnlag til å mene det vi tror vi vet.
Da jeg var i starten av 20-årene, var jeg på en jobbreise i Oslo. Jeg og to kollegaer gikk oppover Karl Johan og snakket om nettopp dette, hvordan vi plasserer mennesker i bås før vi egentlig vet noe om dem. Midt i samtalen stoppet jeg opp ved en tilfeldig tigger.
Det kunne blitt en kort utveksling, noen kroner og et nikk. Men tilfeldighetene ville det annerledes, og vi ble stående og prate lenge, nesten en time.
Han fortalte at han heller ville tigge enn å stjele. Ikke fordi det var et bedre liv, men fordi det var et valg han kunne stå i. Han var ærlig på at han brukte penger på narkotika. Det kom ikke som en unnskyldning, bare som en realitet.
Så spurte jeg hvordan han hadde havnet der.
Historien startet ikke på gata. Den startet med en helt vanlig kveld ute med venner. En kveld som dro ut. Så en dag til. Og en til. Til slutt hadde det gått flere dager, og terskelen for å ringe hjem vokste seg større for hver time som gikk.
Han hadde hatt alt. Jobb, familie, hus.
Noen år senere satt han der, uten noen av delene.
Samtidig fortalte han noe annet. Han hadde fått plass på avrusning. Han hadde tatt kontakt med familien igjen. For første gang på lenge så han en vei tilbake.
Det som traff meg, var ikke bare historien. Jeg hadde lært noe av dette gjennom oppveksten, men det var interessant å se hva som skjedde med de jeg gikk sammen med. Det ble litt stillere. Litt færre bastante meninger. Og kanskje noen nye tanker som fikk bli med videre.
Det er så lett å dømme folk ut fra hva vi ser. Men vi ser jo ofte bare resultatet. Ikke veien dit.
Og kanskje er det nettopp derfor det er så viktig å stoppe opp innimellom. Ikke nødvendigvis for å være enig. Ikke for å redde noen. Men for å forstå litt mer, og dømme litt mindre.
Å være open minded handler også om å avlære
Vi snakker ofte om læring som om det bare handler om å fylle på med mer. Mer kunnskap, flere perspektiver, nye erfaringer. Men i møte med mennesker er det ofte minst like viktig å gi slipp.
Å avlære handler om å utfordre egne antakelser. Å innrømme at noe du trodde du visste, kanskje ikke stemmer lenger. Å tåle at mennesker ikke lar seg plassere så enkelt som du først tenkte. Å oppdatere bildet ditt, også når det utfordrer deg selv.
Det er en langt mer krevende form for åpenhet enn mange liker å tro.
For det er lett å kalle seg open minded når det handler om idéer i teorien. Det blir straks mer krevende når det handler om mennesker du tror du allerede har forstått. Da holder det ikke å analysere den andres oppførsel. Du må også være villig til å stille spørsmål ved ditt eget bilde.
Noen ganger handler det ikke om å vite mer, men om å være mindre sikker. Å holde litt løsere i det du tror du vet, og gi rom for at det kan finnes flere nyanser enn du først så.
Gi folk en sjanse
Denne teksten handler egentlig om noe veldig enkelt, selv om det kan være vanskelig i praksis: Å gi folk en sjanse.
Ikke en blind sjanse, ikke en naiv sjanse, men en reell sjanse til å bli møtt som den de er nå. Med respekt, nysgjerrighet og vilje til å lære dem å kjenne, i stedet for å lene seg på et gammelt inntrykk eller andres ferdige vurderinger.
For ledere er dette ikke bare en holdning, men et ansvar. De menneskene du leder, formes ikke bare av det de gjør, men av hva du velger å se. Har du først låst deg til et bilde, er det lett å overse utvikling, innsats og potensial. Da gir du ikke folk en ny sjanse, du gir dem bare en bekreftelse på det de en gang var.
Hvis du ikke har jevnlig kontakt med noen, bør du også være forsiktig med å tro at du kjenner dem godt. Mennesker er ferskvare. Livet jobber med oss hele tiden, enten vi merker det eller ikke. Det gjelder i relasjoner, og det gjelder i arbeidslivet.
Det gjelder også deg selv.
Noe av det mest frigjørende vi kan innse, er at vi ikke trenger å være låst til gamle beskrivelser. Verken våre egne eller andres. Det som en gang var sant om deg, trenger ikke være hele sannheten i dag. Og det som er sant i dag, trenger heller ikke være hele sannheten i morgen.
Det er nettopp det som ligger i å være open minded. Ikke bare å være åpen for nye tanker, men å være åpen for at mennesker forandrer seg. At kategorier ofte blir for trange. At gamle merkelapper fort går ut på dato. At andres historier ikke nødvendigvis er dine.
Det er også her evnen til å tenke utenfor boksen faktisk starter. Ikke i idéene, men i hvordan vi ser mennesker. For hvis du plasserer folk i faste kategorier, begrenser du ikke bare dem, du begrenser også hva de kan bidra med.
Og noe av det viktigste du kan gjøre, enten du er leder, kollega eller medmenneske, er å møte folk som om det fortsatt finnes mer å oppdage.
