PISA-fallet i norsk skole: Hva kan vi gjøre annerledes?

Nok en gang har vi fått PISA-tall som viser at norske elever gjør det dårligere, og nok en gang beskrives resultatene som svært alvorlige. Norske 15-åringer ligger under OECD-gjennomsnittet i matematikk, lesing og naturfag, og sammenlignet med 2015 har andelen elever på de laveste mestringsnivåene økt kraftig.

Elena Rosnes skriver for eksempel godt i NRK-kronikken «Skole for en verden som er borte» om hvordan dagens skole møter elever som lever i et helt annet informasjonsmiljø enn tidligere generasjoner gjorde. Hun peker på konsentrasjon, stress, selvregulering, kunstig intelligens og digitale verktøy, og jeg tror hun treffer mye riktig. Men jeg er ikke sikker på om norsk skole først og fremst trenger flere mennesker som forteller oss hvor bekymret vi bør være.

Jeg lærte ganske tidlig i arbeidslivet at kritikk bør etterfølges av et forslag til løsning. Det er også det jeg savner i de fleste debattinnleggene jeg har lest om dette: neste del av resonnementet. Hva gjør vi med det?

PISA-fallet er større enn norsk skole

PISA 2025 viser en omfattende nedgang i mange svært forskjellige land. I lesing har resultatene falt kraftig på tvers av OECD, og et stort flertall av landene med sammenlignbare resultater har gått tilbake siden 2018.

Hvis problemet først og fremst var den norske læreplanen, norske lærere, norsk skolepolitikk eller måten akkurat vi har organisert undervisningen på, skulle vi forvente at utviklingen var særnorsk. Men når elever i en rekke land med svært forskjellige skolesystemer beveger seg i samme retning omtrent samtidig, er det naturlig å lete etter noe de har fått felles.

Skjermbruk i skolen: Problemet er hva skjermen erstatter

Den danske regjeringen foreslår et totalforbud mot mobiltelefoner og private skjermer i grunnskolen, både i undervisningen og i friminuttene. Statsminister Mette Frederiksen peker direkte på skjermbruken og sier at samfunnet har tillatt barn å bruke altfor mange timer foran en skjerm.

Verden har vært gjennom pandemi, endringer i familieliv, økonomisk usikkerhet, økende skolefravær og en rekke andre utviklingstrekk. Men for meg er det ganske åpenbart at skjermen er en av de største felles endringene i barns hverdag de siste femten årene. Vi kan ikke konkludere med at smarttelefonen alene har forårsaket PISA-fallet, men vi vet at skjermbruken tar ofte tid fra:

• sammenhengende lesing og fordypning
• samtaler ansikt til ansikt
• aktiviteter uten konstant stimulering
• kjedsomhet og tid til å la tankene vandre
• søvn, i hvert fall for en del barn og unge
• trening i å holde oppmerksomheten på én ting over tid

OECD peker blant annet på flere elever som haster gjennom tekster og svarer overfladisk eller feil. Det kan tyde på at problemet ikke bare handler om hvor godt elevene kan lese ordene på siden, men også om hvor lenge de klarer å holde oppmerksomheten der.

Mobilforbud alene løser neppe problemet; mange norske skoler har allerede strenge mobilregler, og resultatene faller likevel.

Vi bør derfor slutte å diskutere «skjerm eller ikke skjerm». Det viktigste er hva skjermen erstatter. I mange tilfeller er den det beste verktøyet, men skal eleven lese førti sider sammenhengende tekst og forstå argumentasjonen, har papir en dokumentert fordel.

I en annen NRK-kronikk, «Løsningen finnes», peker Øystein Schjetne på noe som gjør skjermdiskusjonen langt mer interessant. Kunstig intelligens kan i prinsippet gi eleven individuell faglig veiledning på en måte skolen aldri har hatt økonomi eller kapasitet til tidligere. Læreren må kanskje forholde seg til 25 elever samtidig. En KI-veileder kan forholde seg til én.

Forskjellen er viktig. En telefon som vibrerer med meldinger og tilbyr TikTok, YouTube og spill mens eleven forsøker å konsentrere seg, og en KI som stiller spørsmål og hjelper eleven gjennom et matematisk problem, er begge digitale verktøy. Men pedagogisk er de to vidt forskjellige ting.

Estland er allerede i gang med å prøve dette. Gjennom AI Leap-programmet får elever tilgang til en KI-basert læringsapplikasjon som er laget for å opptre mer som en veileder enn en vanlig chatbot. Den skal ikke bare servere svaret, men stille spørsmål, hjelpe eleven med fremgangsmåten og lede videre mot egne konklusjoner. Jeg synes det er langt mer interessant enn debatten om skolen skal være «digital» eller «analog».

Målet kan altså ikke bare være å fjerne teknologi. Skolen skal forberede elevene på en verden full av teknologi. Da må elevene både lære å bruke den og lære når de bør legge den bort.

Privatøkonomi og aksjehandel gjør matematikk relevant

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor privatøkonomi og aksjehandel burde få større plass i skolen.

Privatøkonomi er et godt sted å begynne, fordi mye av matematikken elevene lærer blir mer konkret når tallene får virkelige konsekvenser.

Prosentregning er forholdsvis abstrakt når en skolebok forteller at en genser til 800 kroner har 25 prosent rabatt. Den blir langt mer interessant når prosenten bestemmer hva et lån koster, hvor mye skatt du betaler, hva inflasjonen gjør med kjøpekraften din eller hvor mye sparingen kan vokse over tid.

Man kunne gitt elevene en fiktiv månedslønn og bedt dem sette opp et realistisk budsjett. Deretter kunne læreren gradvis gjort situasjonen mer lik den virkeligheten de møter som voksne:

• Renten på boliglånet øker med to prosentpoeng. Hva gjør det med månedsbudsjettet?
• Strømprisen dobles en vinter. Hvor må det kuttes?
• Matprisene stiger seks prosent. Hvor mye mer koster den samme handlekurven?
• Eleven får et kredittkort. Hva betyr egentlig effektiv rente?
• 500 kroner settes til side hver måned. Hva kan renters rente gjøre over ti eller tjue år?
• Bilen må plutselig på verksted. Hvor kommer pengene fra hvis hele inntekten allerede er brukt?

Plutselig er ikke matematikk et regnestykke man løser fordi læreren sier man skal gjøre det. Matematikken blir et språk for å forstå konsekvenser.

Aksjemarkedet kan brukes på en annen måte. Der blir matematikken inngangen til samfunnsfag, geografi og økonomi. Gi elevene 100.000 fiktive kroner og la dem kjøpe aksjer i virkelige selskaper. De trenger ikke tjene penger, men de må kunne forklare hvorfor de valgte akkurat disse selskapene og hvorfor verdien senere beveger seg.

Hvis en elev kjøper aksjer i et flyselskap, oppstår det ganske raskt spørsmål om oljepris. For å forstå oljeprisen må man forstå geografi, verdenshandel, energiproduksjon og politikk. Bryter det ut konflikt i Midtøsten, kan eleven forsøke å forstå hvorfor det påvirker et europeisk flyselskap. Stiger renten, kan man diskutere hvorfor forskjellige typer selskaper reagerer ulikt. Svekkes kronen, kan man se hvem som tjener og taper på det.

Jeg mener ikke at vi skal gjøre barn til daytradere eller lære dem at målet med livet er å slå Oslo Børs. Men det som startet som matematikk og privatøkonomi, blir etter hvert samfunnsfag, geografi, historie og økonomi.

Jeg opplevde noe av dette selv da jeg for mange år siden deltok i Norgesmesterskapet i aksjehandel. Jeg lærte selvfølgelig mer om aksjer, men kanskje enda viktigere var at aksjene ga meg en grunn til å følge med på verden. For å forstå hvorfor kursene beveget seg, måtte jeg lese om renter, valuta, teknologi, energi, politikk og internasjonale konflikter. Nyhetene sluttet å være en strøm av tilfeldige hendelser og begynte å henge sammen.

Det er den effekten jeg synes skolen burde forsøke å skape oftere. Kunnskap blir lettere å interessere seg for når den forklarer noe eleven allerede kan se rundt seg.

Mediefag kan styrke lesing, skriving og kildekritikk

Jeg tror mediefag og journalistikk kunne vært brukt langt mer som motor for både lesing og skriving. La elevene drive en skoleavis eller et digitalt magasin hvor de faktisk publiserer saker andre skal lese. Da må de finne informasjon, forstå den, intervjue mennesker, sammenligne kilder, skrive, redigere og oppdage at den første teksten sjelden er den beste.

Samtidig får skolen en naturlig arena for å lære noe som blir stadig viktigere: kildekritikk.

Dagens ungdom mottar ikke informasjon bare gjennom lærebøker og redigerte medier. De møter TikTok, YouTube, influensere, podkaster, Reddit, KI-genererte tekster, bilder og videoer og innhold algoritmene har valgt ut fordi det holder dem på plattformen litt lenger. Kildekritikk må øves på i praksis, ikke bare leses om i en lærebok.

Finn en påstand som går viralt og la elevene undersøke:

• Hvem publiserte påstanden først?
• Kan vi finne originalkilden?
• Hva sier andre uavhengige kilder?
• Er bildet eller videoen virkelig fra stedet og tidspunktet det hevdes?
• Dersom saken viser til forskning, sier forskningen faktisk det overskriften påstår?
• Er tall og grafer presentert redelig, eller er de laget for å få en liten forskjell til å se enorm ut?
• Hvem har interesse av at vi tror på påstanden?

Da trener elevene lesing fordi de vil finne ut hva som er sant.

Og når de etterpå skal skrive sin egen sak, oppdager de hvor vanskelig det er å forklare noe man ikke har forstått. Jeg har tidligere skrevet om hvordan skriving i seg selv kan være en form for læring. Først når vi forsøker å formulere et komplisert tema med våre egne ord, oppdager vi ofte hullene i vår egen forståelse.

Elevene kan bruke KI som sparringspartner, få alternative forklaringer, finne motargumenter eller forbedre en tekst. Men de må fortsatt kontrollere kildene, undersøke påstandene og forstå det de leverer. En senere prøve eller samtale om teksten kan vise hvor godt de har forstått innholdet. Klarer de ikke å forklare egne poenger, er det grunn til å tro at KI har overtatt for mye av tenkningen.

Historie og geografi gjør verden lettere å forstå

Jeg har interesse for historie, men jeg tror faget lett kan reduseres til en rekke datoer, konger, kriger og begivenheter som eleven skal huske lenge nok til å bestå en prøve.

Det viktigste med historie er etter min mening ikke bare hva som skjedde, men å forstå hvorfor det skjedde, og å bli i stand til å kjenne igjen mekanismer som dukker opp på nytt.

Historien gjentar seg aldri helt, men mennesker gjør forbausende mange av de samme tingene. Vi blir redde. Vi leter etter syndebukker. Vi lar oss rive med av økonomiske bobler. Vi tror gode tider varer evig og at dårlige tider aldri tar slutt. Propaganda virker fortsatt, selv om den nå kan være vertikal video på en telefon i stedet for en plakat på en vegg. Land konkurrerer fortsatt om ressurser, handelsveier og innflytelse. Befolkninger polariseres, makthavere lover enkle løsninger på kompliserte problemer, og hver generasjon virker på et tidspunkt overbevist om at akkurat deres verden er så annerledes at gammel erfaring ikke lenger gjelder.

Kan det tenkes at noe av grunnen til at historien gjentar enkelte mønstre nettopp er at vi glemmer hva som skjedde sist?

Da kan undervisningen om børskrakket i 1929 også handle om hvorfor bobler oppstår og hvilke psykologiske mekanismer vi finner igjen i moderne finansmarkeder. Undervisningen om propaganda kan handle om hvordan de samme metodene brukes i sosiale medier. Den kalde krigen kan være inngangen til å forstå dagens kamp om teknologi, halvledere, energi og stormaktsinnflytelse – for eksempel hvorfor USA og Kina konkurrerer om avanserte databrikker og kritiske forsyningskjeder. Den som kontrollerer teknologien, kontrollerer også en viktig del av både økonomisk og militær makt.

Geografi bør etter min mening behandles på samme måte. I dag har alle et detaljert verdenskart i lomma, så det er mindre imponerende å vite hvor en hovedstad ligger enn det var før Google Maps.

Jeg husker at jeg pugget land og hovedsteder på skolen. Jeg kunne kanskje plassere dem riktig på et kart, men det ga meg liten forståelse av hvorfor verden så ut som den gjorde. Geografi blir virkelig interessant når vi undersøker hvorfor kartet ble slik.

Hvorfor ligger byene der de ligger? Hvorfor går handelsrutene akkurat der? Hvorfor er Suezkanalen, Hormuzstredet og Taiwanstredet så viktige? Hvorfor har landene grensene de har? Hvordan har fjellkjeder, elver, havner, klima, energiressurser og tilgang til havet formet økonomi og politikk?

Det er først når fagene kobles sammen at de begynner å ligne verden de skal forklare. Da trenger vi historie, og dersom vi spør hvordan kartet kan utvikle seg videre, trenger vi politikk, demografi, økonomi, teknologi og klima.

Tverrfaglig undervisning gjør kunnskapen relevant

Tenk på noe så enkelt som da et stort containerskip satte seg fast i Suezkanalen. Det kan være én nyhetssak eleven tilfeldigvis ser på telefonen, men den kan også være utgangspunkt for flere ukers læring:

• Geografi: Hvor ligger kanalen, og hvorfor er plasseringen så viktig?
• Historie: Hvorfor ble den bygget, og hvilken rolle har den spilt i verdenspolitikken?
• Samfunnsfag: Hvem kontrollerer den, og hvorfor er internasjonal handel avhengig av slike flaskehalser?
• Matematikk: Hvor store økonomiske tap kan oppstå når skip og varer blir forsinket?
• Naturfag: Hvor mye ekstra drivstoff og utslipp gir det dersom skip må seile rundt Afrika?
• Norsk: Hvordan skriver vi en forståelig nyhetssak om hendelsen?
• Engelsk: Hva skriver internasjonale medier og fagkilder som ikke finnes på norsk?
• Mediefag: Hvordan vinkler ulike redaksjoner den samme hendelsen, og hvilke påstander kan dokumenteres?

Fra skolens perspektiv har eleven vært innom en rekke fag. Fra elevens perspektiv har vedkommende bare forsøkt å forstå hvorfor et skip som står fast i Egypt plutselig angår mennesker i Norge.

Det er ganske mye nærmere hvordan vi voksne lærer. Vi våkner sjelden en morgen og bestemmer oss for at vi ønsker å lære litt samfunnsfag. Vi får et problem, blir nysgjerrige på noe eller trenger å forstå en situasjon, og så henter vi kunnskap fra alle fagområdene som kan hjelpe oss.

Naturfag kan starte med påstander elevene allerede møter om atomkraft, elbiler, klima, kosthold eller energi og deretter spørre hva vi trenger å vite for å avgjøre om påstanden stemmer. Programmering kan brukes til å lage en lånekalkulator, analysere værdata, visualisere befolkningsutviklingen i kommunen, eller lage den digitale skoleavisa jeg nevnte tidligere. Kunst og håndverk kan kobles til entreprenørskap ved at eleven designer et produkt og må forstå materialkostnader, prising, produksjon og reparasjon. Engelsk kan bli språket eleven faktisk trenger for å hente informasjon fra verden, ikke bare et fag hvor man fyller inn riktig verbform.

Jeg mener ikke dermed at fagene skal fjernes eller at all undervisning skal bli prosjektarbeid. Vi trenger faglig fordypning, repetisjon og kunnskap som bygges systematisk over tid. Elever må fortsatt lære ting de ikke synes er morsomme, lese tekster som krever innsats og øve på ferdigheter til de sitter.

Det er også en viktig grunn til at jeg ikke tror kunstig intelligens gjør kunnskap mindre viktig. Tvert imot. For å stille gode spørsmål trenger du kunnskap. For å forstå svarene trenger du kunnskap, og for å oppdage når KI serverer deg noe som er feil, trenger du enda mer kunnskap.

Det er derfor en ganske dårlig idé å lære elevene å konkurrere med maskinen i å huske mest mulig informasjon. Vi bør lære dem nok til å kunne bruke informasjonen, kontrollere den og sette den inn i en sammenheng.

Skolen bør teste små tiltak før store reformer

Jeg tror skolen burde lære litt av produktutvikling, prosjektledelse og kontinuerlig forbedring. Grunntanken er enkel: Finn et problem, prøv en forbedring, se hva som skjer og juster videre.

Det er også derfor jeg synes Estland-eksempelet er interessant. De bruker nettopp den samme framgangsmåten som mange prosjekter i arbeidslivet bygger på: prøv, mål, lær og juster.

I stedet for å bestemme at hele norsk skole skal endres samtidig, kunne forskjellige skoler fått prøve forskjellige ting:

• mer privatøkonomi som praktisk anvendelse av matematikk
• en fiktiv aksjeportefølje som tverrfaglig prosjekt
• skoleavis, journalistikk og faktasjekk som del av norsk og samfunnsfag
• mer sammenhengende lesing på papir
• skjermfrie arbeidsøkter hvor konsentrasjon faktisk får trenes
• individuell KI-veiledning i fag og situasjoner hvor den kan gi eleven bedre oppfølging
• tydeligere skiller mellom når PC-en tilfører noe og når den bare erstatter boka
• undervisningsprosjekter bygget rundt aktuelle hendelser som krever kunnskap fra flere fag

Og nettopp skjermspørsmålet er perfekt å behandle på denne måten. I stedet for å føre en ideologisk krig mellom «digital skole» og «tilbake til boka» kan vi undersøke hvilke oppgaver som løses best på hvilken måte. Les samme type tekst på papir og skjerm og se hva elevene husker. Prøv skjermfrie arbeidsøkter og undersøk om konsentrasjonen endres. Prøv KI-veiledning i matematikk og se om eleven faktisk forstår mer. Bruk datamaskinen når den gir tilgang til noe boka ikke kan gi oss, og la den ligge når den først og fremst tilbyr hundre muligheter til å gjøre noe annet.

Men ikke mål bare karakterene. Snakk med lærerne om hva som faktisk fungerer i klasserommet, og spør elevene hva som skjer med forståelsen deres. Hvor faller de av? Når blir de nysgjerrige? Hvilke oppgaver husker de et år senere? Når opplever de at kunnskapen fra ett fag plutselig hjelper dem i et annet?

Det ville vært utenkelig å utvikle et produkt i årevis uten å snakke med brukerne. Elevene skal selvfølgelig ikke bestemme læreplanen, men det betyr ikke at erfaringene deres er irrelevante.

Hvis et forsøk fungerer, kan andre lære av det. Hvis det ikke fungerer, slutter vi eller endrer det. Et lite mislykket skoleforsøk er langt billigere enn en nasjonal reform som viser seg å ha vært feil ti år senere.

PISA er et symptom, ikke målet

Målet er fortsatt å utdanne mennesker som kan lese, skrive, regne, tenke og lære. Mennesker som forstår hva et lån koster, kan lese en graf uten å bli lurt av den og klarer å skille en troverdig kilde fra tull. Mennesker som forstår hvorfor en krig tusenvis av kilometer unna kan påvirke strømregningen hjemme, som kjenner nok historie til å se at dagens konflikter ofte har gamle røtter, og som kan nok geografi til å forstå hvorfor verden ikke tilfeldig ser ut slik den gjør.

De skal kunne bruke kunstig intelligens, men også klare å tenke uten den. De skal kunne bruke internett til å hente kunnskap, men også kunne lese en lang tekst uten å sjekke telefonen hvert tredje minutt. De skal mestre en digital verden uten å være fullstendig prisgitt den.

Danmark stiller spørsmål ved hvor mye av den digitale verden som bør få slippe inn i klasserommet. Estland undersøker om en helt annen type digital teknologi kan gi elevene bedre individuell undervisning.

De to retningene trenger ikke stå i motsetning til hverandre. Vi kan godt fjerne teknologi som distraherer, samtidig som vi tar i bruk teknologi som faktisk gjør eleven bedre i stand til å lære.

Hvis vi ber elevene legge bort telefonen, må vi samtidig tilby noe som er verdt oppmerksomheten deres. Vi må vise at matematikk kan forklare pengene de en dag skal leve av, at samfunnsfag kan forklare hvorfor en krig påvirker et norsk selskap, at historie kan hjelpe dem å kjenne igjen gamle feil i moderne klær, at geografi forklarer hvorfor verden ser ut som den gjør, og at lesing og skriving er verktøy for å finne ut hva som faktisk er sant.

Ingen av ideene trenger å være løsningen på norsk skole. Noen vil kanskje ikke virke. Det er helt greit, så lenge vi prøver, undersøker og lærer.

Vi har allerede ganske gode tall på at noe ikke fungerer godt nok. Det vi trenger nå er å bli flinkere til å finne ut hva som gjør det bedre.

Og ja, jeg har brukt KI som skrivehjelp også i denne artikkelen. Den kunne gi meg et utkast på sekunder, men teksten har blitt til over flere dager: kladdet, modnet og justert i flere runder. Til sammen har jeg nok brukt mer enn en arbeidsdag på å få helheten på plass. KI har hjulpet med formuleringene, men tankene, vurderingene og ansvaret for det som står her, er mine.