Politisk engasjement blant unge er en av de viktigste investeringene vi kan gjøre for fremtiden. Samfunnet vårt er avhengig av at nye generasjoner lærer å bry seg, ta ordet og forme politikken. Men spørsmålet er ikke om barn og unge skal engasjeres, men er hvordan og når.
I dag ser vi at mange ungdomspartier arrangerer sommerleire. AUF på Utøya er det mest kjente eksemplet, men også Unge Høyre, FpU, Rød Ungdom, Senterungdommen og SU inviterer ungdommer til leirer med debatter, kurs og fellesskap. På overflaten kan dette se ut som demokratiets beste rekrutteringsarena. Men vi må tørre å spørre oss om det er demokratisk opplæring eller ensidig politisk skolering?
Hvor lett lar barn seg påvirke?
Psykologisk forskning har i flere tiår vist at barn og unge er svært formbare. Hjernen er ikke ferdig utviklet før vi nærmer oss midten av 20-årene. Særlig prefrontal cortex, som styrer kritisk tenkning, impulskontroll og evnen til å vurdere informasjon, er under utvikling langt inn i ungdomsårene.
Jean Piaget, en av de mest kjente utviklingspsykologene, beskrev hvordan barn først i ungdomstiden (fra ca. 12–16 år) beveger seg inn i det han kalte den formelle operasjonelle fasen. Det er her evnen til å tenke abstrakt, kritisk og selvstendig begynner å modnes. Før dette er barn langt mer mottakelige for å adoptere holdninger uten å stille spørsmål.
Moderne forskning bekrefter dette. En metaanalyse publisert i tidsskriftet Child Development (2015) viste at ungdom i tidlig fase av tenårene i større grad overtar foreldres og nærmiljøets meninger enn det som er tilfelle senere i ungdomstiden. Med andre ord: jo yngre de er, jo lettere lar de seg forme.
Det betyr ikke at barn og unge ikke skal eksponeres for politikk – tvert imot. Men det betyr at vi må være varsomme med hvordan vi gjør det, og unngå at de kun får servert én versjon av virkeligheten.
Når politikk blir ensidig
Når en 14-åring deltar på en leir arrangert av et ungdomsparti, lærer de ikke «politikk» i bred forstand. De lærer stort sett det aktuelle partiets versjon av politikk. De får høre hvordan verden ser ut gjennom partiets linse, og deltar i aktiviteter som bygger identitet og lojalitet rundt nettopp dette.
Det er ikke nøytral demokratisk opplæring, men innføring i en ideologi.
Riktignok får man gjerne høre om hvordan man skal argumentere mot andre partier, og det kan gi en viss innsikt i hva motstanderne mener. Men erfaringen fra min egen tid som ungdomspolitiker er at dette på ingen måte var nøytralt. Det handlet mest om å lære seg å se svakhetene hos andre og hvordan vårt eget parti kunne fremstå som bedre.
Foreldre sender ofte barna på slike leire med de beste intensjoner. Kanskje de selv stemmer på partiet og tenker at dette er en fin måte å «lære opp» barna på. Men da risikerer vi å sementere politiske «arvetradisjoner» fremfor å dyrke selvstendig tenkning.
I verste fall kan slike leirer bidra til å snevre inn barns forståelse av politikk, i stedet for å åpne den opp.
Fra ungdomsleir til stortingssal
Når vi ser på politikere i dag, er det tydelig at mange av de mest profilerte startet reisen sin i nettopp et ungdomsparti – og ofte på en sommerleir. For noen blir det starten på et engasjert og konstruktivt liv i politikken. Men det viser også hvor formende disse arenaene kan være.
Det er ikke tilfeldig at partiene legger så mye ressurser i å arrangere leirer for ungdom. Det er en effektiv måte å bygge lojalitet og identitet på – og resultatet ser vi senere i Stortinget, regjeringen og kommunestyrene.
Dette reiser et prinsipielt spørsmål: vil vi at barns første møte med politikk skal være i regi av ett parti, eller vil vi at de skal møte et mangfold av synspunkter og selv velge veien videre?
Et bedre alternativ: politisk festival
Hva om vi tenkte annerledes? Hva om vi skapte politiske festivaler for ungdom, der alle ungdomspartier deltok?
Forestiller du deg en arena der AUF, Unge Høyre, SU, FpU, KrFU, Senterungdommen og alle de andre hadde hver sin «scene». Ungdom kunne gå rundt, stille spørsmål, lytte til ulike argumenter og selv gjøre seg opp en mening.
Fordelen med en slik modell er åpenbar:
- Ungdom får eksponering for mange ulike synspunkter
- De lærer å sammenligne og reflektere fremfor å bare adoptere
- De øves i kritisk tenkning, en av de viktigste ferdighetene for demokratisk deltakelse
Dette er ikke bare mer balansert, det er faktisk mer mer i tråd med demokratiske idealer enn å la barn formes innenfor én partifamilie fra tidlig alder.
Selvsagt kan ungdomspartiene fortsatt ha sine egne samlinger, møter og aktiviteter gjennom året. Men den store sommerleiren, festen der deltakere fra hele landet samles, burde være en felles arena. Ikke en ensidig leir på ett partis premisser.
Et eksempel på hvordan det ikke bør foregå er AUF sin fest på Utøya. Øya eies av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), som i juli hvert år avholder sin tradisjonelle sommerleir der, i tillegg til en rekke andre kurs og samlinger. Jeg bruker dette eksemplet fordi Utøya er så kjent som symbol. Utad kan den se ut som en fantastisk sommercamp, men den er også ganske ikonisk fordi politikken der formidles på en øy – isolert og totalt skjermet fra ytre påvirkning. Det står i sterk kontrast til det jeg mener vi bør tilrettelegge for: åpne arenaer der ungdom får møte bredden av norsk politikk, side om side.
Bør vi ha en aldersgrense?
Det bør aldri settes noen grense for når barn og unge kan engasjere seg politisk. Engasjement, deltakelse i elevråd, skolevalg, debatter og samtaler om samfunnsspørsmål er alltid positivt, uansett alder.
Men det er noe annet når engasjementet skjer på en ensidig arena, der bare ett partis syn dominerer. For denne typen partipolitiske leirer bør det være en aldersgrense.
I dag er aldersgrensen for AUF sin sommerleir satt til 15 år, men med mulighet for at yngre kan delta dersom de har foreldrenes godkjenning. Etter min mening er dette tvilsomt, nettopp fordi barn under 15 år er ekstra lette å forme. Unge Høyre har en nedre grense på 13 år for sin leir, og det er etter min vurdering altfor lavt. Jeg kjenner ikke de konkrete grensene for alle de andre ungdomspartiene, men det er liten tvil om at ingen har tatt dette spørsmålet helt på alvor.
Som nevnt innledningsvis viser forskningen på hjernens utvikling at evnen til kritisk tenkning først begynner å modnes fra rundt 16-årsalderen, og at hjernen ikke er ferdig utviklet før vi nærmer oss midten av 20-årene. Det betyr at ungdom under 16 i større grad formes av lojalitet og tilhørighet enn av selvstendig refleksjon. Å slippe barn inn i ensidige politiske miljøer før de i det hele tatt kan stemme, innebærer derfor en reell risiko for at de adopterer holdninger uten å stille spørsmål.
Derfor bør vi diskutere en aldersgrense for når man kan delta på partipolitiske leirer som varer over flere dager og er ment å bygge identitet rundt ett parti. Etter mitt syn er 13 eller 15 år altfor lavt. En nedre grense på 16 år kan forsvares, men jeg mener det er mest logisk å legge den ved 18 år, når ungdom faktisk har stemmerett og dermed kan velge selv.
Samtidig er det viktig å understreke at slike leirer kan spille en positiv rolle. For mange unge er sommerleiren en døråpner inn til politikkens verden, en arena for å finne venner og et fellesskap som gir motivasjon til å engasjere seg videre. Nettopp derfor bør vi ikke avskaffe leirene, men heller sikre at de skjer på en måte som styrker demokratiet og ikke snevrer det inn.
En aldersgrense ville ikke hindre unges politiske engasjement. Tvert imot kan de fortsatt delta i en rekke åpne arenaer for demokratisk læring. Forskjellen er at de ikke blir presentert for politikk som om det kun finnes én sannhet.
Og hadde vi hatt en felles politisk festival der alle ungdomspartier var representert, ville aldersgrense ikke vært nødvendig. For da ville barn og unge møte bredden av norsk politikk og få muligheten til å velge selv.
Demokratiet trenger selvstendige stemmer
Å engasjere barn og unge i politikk er både riktig og viktig. Men vi må skille mellom å gi dem verktøyene til å forstå samfunnet, og å fylle dem med ferdigpakkede svar.
Barn og unge trenger først og fremst eksponering for flere synspunkter og perspektiver. De må se at politikk er et mangfold av ideer og løsninger, ikke én fasit.
De må også skjermes mot ensidig påvirkning frem til de er modne nok til å tenke kritisk og reflektere selv.
For demokratiet trenger ikke flere kopier av foreldrenes politiske ståsted. Det trenger unge mennesker som tør å stille spørsmål, tenke selv og velge på egne premisser.
Nye løsninger krever ofte at vi tør å se forbi det etablerte. En felles politisk festival kan høres urealistisk ut i dag, men det betyr ikke at vi ikke bør løfte idéen. Historien har vist oss mange ganger at det som først virker umulig, kan bli en realitet om vi gir det tid og rom.
Jeg har tidligere skrevet om hvorfor vi ikke bør kaste bort ideer for raskt – kanskje gjelder det samme her. Les gjerne artikkelen min Om å ta vare på ideer og forslag for mer inspirasjon.
Hva mener du? Bør det settes en aldersgrense for politiske ungdomsleirer, eller er dagens modell god nok? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet, jeg er nysgjerrig på å høre flere perspektiver.
