Det finnes et gammelt uttrykk som sier at hunden som bjeffer, ikke biter. Uttrykket brukes gjerne om mennesker som lager mye støy eller virker truende, men som i praksis ikke gjør noe. I overført betydning kan det også minne om mennesker som stadig snakker om planer, mål og gode idéer, uten at de noen gang blir omsatt til handling. Fenomenet henger tett sammen med det som ofte kalles analyseparalyse, eller det jeg foretrekker å kalle idéparalyse, en psykologisk mekanisme som gjør at gode idéer blir værende i tankestadiet.
Hvorfor gode idéer ofte stopper opp
Ofte starter det med en god idé som deles med venner, kolleger eller i møter hvor man diskuterer muligheter og potensial. Slike samtaler kan være både inspirerende og motiverende, og de kan bidra til å utvikle tankene videre.
Responsen vi får fra andre kan samtidig gi en opplevelse av fremgang. Anerkjennelse, interesse eller bare det å formulere tankene høyt kan skape en liten følelse av belønning i hjernen. Selv om vi i praksis ikke har gjort noe ennå, kan det oppleves som om vi allerede er på vei. Praten kan dermed gi en tilfredsstillelse som ellers skulle kommet fra selve handlingen.
Når idéer analyseres, diskuteres og vurderes fra alle mulige vinkler, kan det etter hvert bli vanskelig å ta det første steget. Mulighetene blir for mange, risikoen blir tydeligere, og ønsket om å gjøre ting riktig kan vokse seg større enn behovet for å komme i gang.
Det er ofte her vi møter det som gjerne kalles analyseparalyse, eller det jeg liker å kalle idéparalyse. I stedet for at idéen utvikler seg gjennom handling, blir den værende i tankestadiet. Jo mer man snakker om den, desto mer kompleks kan den også bli, og resultatet er at noe som startet som en enkel tanke gradvis blir så omfattende at det føles vanskelig å begynne.
Hvorfor vi forveksler diskusjon med handling
I arbeidslivet kan mange kjenne seg igjen i at møter fylles med gode forslag, spennende perspektiver og lange diskusjoner om hva man burde gjøre, uten at noen på lang tid faktisk setter i gang med noe konkret.
Men fenomenet finnes ikke bare i møterommet. De fleste av oss har også hatt en slik person i venneflokken. En som alltid har nye idéer, nye planer og nye prosjekter på gang. Kanskje har du til og med hørt noen si: «Den idéen hadde jeg også for mange år siden», etter at noen andre faktisk gjorde noe med den. Forskjellen er bare at noen tenkte på idéen, mens andre gjorde noe med den. Som jeg en gang hørte noen si: Den største forskjellen mellom dem som lykkes og dem som ikke lykkes, er at de som lykkes i det minste prøvde.
Det handler som regel ikke om mangel på evner eller engasjement. Mange av dem som stadig får nye idéer, har både kreativiteten og viljen som skal til. Likevel blir idéen ofte værende på planleggingsstadiet, eller til noen andre gjør noe med den. Når det skjer, er det kanskje bedre å anerkjenne dem som gjorde jobben, tok risikoen og skapte resultatet, enn å fortelle at man hadde den samme idéen først.
Hvorfor handling skaper klarhet
Mange av dem som faktisk utvikler noe nytt, snakker ofte mindre om planene sine mens de jobber med dem. I stedet for å prøve å tenke seg frem til alle svarene på forhånd, lar de virkeligheten være en del av prosessen.
Når en idé settes ut i livet, møter den virkeligheten og gir raskt tilbakemeldinger på hva som fungerer og hva som må justeres. Ideer utvikler seg nemlig sjelden ferdig inne i hodet, men gjennom prøving, feiling og erfaring.
Fra idé til handling
Ideer trenger rom til å modnes, men de trenger også et punkt hvor de møter virkeligheten.
Det er også verdt å anerkjenne at det ikke alltid er enkelt å ta det første steget. Vi starter ikke alle fra samme utgangspunkt. For noen er et mislykket forsøk først og fremst en erfaring. For andre kan det innebære en økonomisk belastning de ikke har råd til å ta. Det påvirker naturligvis hvor lett eller vanskelig det er å omsette en idé til handling.
Men ikke all stillstand skyldes risiko. Noen ganger blir planleggingen i seg selv en komfortsone. Vi diskuterer, analyserer og planlegger, og det kan føles som om vi er i bevegelse. I virkeligheten står vi ofte på samme sted, og over tid blir det også synlig for omgivelsene.
Det samme prinsippet ser vi også i mange prosjekter og organisasjoner. Små utsettelser og «skal bare»-valg kan virke uskyldige der og da, men over tid kan de vokse seg større enn vi først tror. Jeg har skrevet mer om dette i artikkelen «De små «skal bare» som vokser seg store», hvor jeg ser nærmere på hvordan slike snarveier kan utvikle seg til det vi gjerne kaller teknisk gjeld.
