Har du noen gang samarbeidet med noen du egentlig ikke liker? En som trigger deg, som alltid finner feil, som snakker for mye eller som tar æren? Det skjer oss alle før eller siden. Arbeidslivet og livet generelt er fullt av ulike personligheter, og det er ikke gitt at kjemien alltid stemmer. Det handler ikke om hvem du liker, men om hvordan du velger å opptre når du ikke gjør det.
Når egoet får styre rollen
Vi er mennesker, og vi reagerer. Vi kjenner på stolthet, irritasjon, behov for å forsvare oss og lysten til å få rett. Det er helt normalt. Utfordringen oppstår når disse følelsene begynner å styre hvordan vi utøver rollen vår.
Jeg har selv opplevd hvor ødeleggende det kan bli når personlige følelser får styre en profesjonell rolle. En sak som burde vært håndtert saklig og objektivt, ble i stedet preget av prestisje og behovet for å vinne. I stedet for å lete etter den beste løsningen, handlet det om å få rett, og da forsvinner ofte det som ville vært best for begge parter.
Når ego og rolle blandes sammen, går det som regel utover kvaliteten på beslutningene. Det gjelder i små team, i organisasjoner og i større maktstrukturer. Profesjonalitet handler derfor om å forstå forskjellen mellom hva jeg føler, og hva rollen min krever av meg.
Det handler sjelden om deg
En krevende kunde er som oftest ikke sint på deg personlig. En frustrert kollega er sjelden irritert fordi du er den du er. Ofte handler reaksjonene om press, usikkerhet, stress eller problemer som ligger et helt annet sted.
Når vi tar alt personlig, bidrar vi fort til å eskalere situasjonen. Når vi forsøker å forstå konteksten, øker sjansen for at vi faktisk løser den. Det betyr ikke at vi skal akseptere dårlig oppførsel, men at vi velger responsen vår med bevissthet.
Den som klarer å møte krevende situasjoner med ro og løsningsfokus, har et klart fortrinn. Ikke fordi vedkommende er følelsesløs, men fordi vedkommende evner å prioritere riktig.
Når detaljer tar over for målet
En annen klassisk felle er når vi mister retningen fordi vi henger oss opp i detaljer. Du ønsker å diskutere hvordan kunstig intelligens påvirker samfunnet, men samtalen stopper opp i en diskusjon om definisjoner på hva KI egentlig er. Mens du vil snakke om en strategi, forsvinner hele hovedpoenget i en diskusjon rundt formuleringen i én setning.
Dette skjer ofte. I møter, i prosjekter, i offentlig debatt. Vi lytter til ordene, men hører ikke budskapet, og bruker mer energi på formulering enn på fremdrift.
Jeg har lenge ment at alt kan forhandles, også budskap. Men da må vi forhandle om innholdet, ikke innpakningen.
Hvis vi blir sittende fast i semantikk, mister vi de store linjene. Profesjonalitet handler om å holde blikket på målet. Hvis behovet for å ha rett blir viktigere enn å finne en løsning, er vi ikke lenger konstruktive.
Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt noen si at de «vant en krangel» med partneren sin. Selv tenker jeg at det i relasjoner sjelden finnes vinnere i slike sammenhenger. Hvis den ene går seirende ut, ligger ofte neste konflikt allerede og ulmer. Målet burde ikke være å vinne, men å bli enige og komme videre sammen. Det samme gjelder i møter og prosjekter. Hvis målet blir å få rett, mister vi det som faktisk betyr noe: fremdrift og felles resultat.
Du finner det du leter etter
Alle mennesker har sider som er verdt å verdsette. Spørsmålet er hva vi velger å se etter.
Ser du etter feil, vil du alltid finne dem. Ser du etter styrker, vil du oppdage dem også.
Den kollegaen som irriterer deg, kan være svært strukturert. Den krevende kunden kan stille spørsmål som forbedrer leveransen. Og den pirkete lederen kan forhindre større feil senere. Profesjonalitet handler ikke om å idyllisere mennesker, men om å være bevisst hvor du legger oppmerksomheten din.
Jeg har et enkelt prinsipp jeg prøver å leve etter: å møte mennesker med blanke ark, og gi dem flere sjanser enn de kanskje fortjener ved første øyekast.
Det har kostet litt noen ganger. Men vet du hva? Jeg har blitt overrasket gang på gang over hva som finnes i mennesker jeg i utgangspunktet ikke likte, når jeg har tatt meg tid til å dykke forbi de øverste lagene.
Ofte ligger det usikkerhet bak skarphet. Engasjement bak stahet. Og kompetanse bak det som først oppleves som friksjon.
Noen enkle prinsipper
For meg har noen enkle, nesten banale prinsipper vært avgjørende:
- For det første representerer du noe større enn deg selv når du er på jobb.
Du representerer en rolle, et ansvar og en organisasjon. Det bør styre hvordan du opptrer.
- For det andre må du klare å skille sak og person.
Du kan være uenig i en tilnærming uten å gjøre det til en kamp mellom mennesker. Uenighet trenger ikke å bety at relasjonen svekkes.
- For det tredje lønner det seg å tenke langsiktig.
Folk husker hvordan du håndterer press, konflikter og uenighet. Tillit bygges sakte, men kan rives raskt.
Og til slutt: Du kan ikke kontrollere andres ego, bare ditt eget.
Avslutningsvis
Privat kan vi velge bort mennesker vi ikke liker. I arbeidslivet har vi ikke alltid den luksusen. Der må vi samarbeide med ulike typer, ulike personligheter og ulike perspektiver, enten kjemien stemmer eller ikke.
Noen av de beste samarbeidene jeg har opplevd, startet med skepsis. Noen ganger fordi vi var ulike og så verden forskjellig. Andre ganger fordi vi var for like, med samme driv og samme stahet. Friksjonen kom av ulike perspektiver eller like sterke viljer, men når vi klarte å rette energien mot oppgaven, ble resultatet bedre enn om vi hadde vært komfortable fra start.
Det krevde at vi klarte å legge personlige preferanser til side og rette oppmerksomheten mot oppgaven og hva som var riktig, heller enn hvem som fikk rett.
Du kan ikke styre hvordan andre oppfører seg, men du kan styre hvordan du selv møter dem. Ringer du kundeservice og møter dem med respekt, får du som oftest respekt tilbake. Starter du med å kjefte, setter du en helt annen tone. Det samme gjelder i arbeidslivet, i møter og i nære relasjoner.
