Bakgrunnen for denne teksten var reaksjonen fra en verdensleder som var misfornøyd med å ikke få Nobels fredspris, og som valgte å skylde på landet prisen deles ut i. Det fikk meg til å tenke på at noen ganger avslører ikke reaksjonene våre hvordan verden faktisk fungerer, men hvordan vi selv er vant til at makt, systemer og mennesker fungerer. Dette handler om projeksjon, og om hvor lett det er å gjøre sin egen virkelighet til målestokk for alle andres.
Projeksjon: Hvorfor vi tror andre tenker som oss
Noen ganger dukker det opp mennesker som antar at andre systemer fungerer slik de selv er vant til at systemer fungerer. Når de ikke gjør det, blir forskjellen fort forklart med skjulte motiver eller påvirkning.
Når en pris deles ut i et land, kan det virke naturlig å tro at landet også styrer prosessen. Men slike antakelser bygger ofte mer på egne erfaringer og forventninger enn på hvordan systemet faktisk er organisert. Nobels fredspris deles ut i Norge, men beslutningen tas av Den norske Nobelkomité, som er opprettet nettopp for å arbeide uavhengig av norske myndigheter.
Poenget er ikke nødvendigvis hvem som har rett eller galt, men hvor raskt vi mennesker forklarer det vi ikke forstår med utgangspunkt i våre egne erfaringer.
Hvordan egne erfaringer påvirker måten vi tolker andre på
Kommer du fra et system der makt og institusjoner henger tett sammen, er det lett å tro at andre systemer fungerer på samme måte. Det samme gjelder i langt mindre og mer hverdagslige situasjoner. Vi tolker mennesker, organisasjoner og hendelser gjennom våre egne erfaringer og forventninger, og antar ofte at andre tenker, handler og reagerer slik vi selv ville gjort.
Det er nettopp derfor projeksjon kan være så vanskelig å oppdage. Den oppleves sjelden som en tankefeil, men som erfaring, innsikt eller sunn skepsis. Den som er vant til skjulte agendaer, vil lettere se skjulte agendaer hos andre. Den som kommuniserer indirekte, kan fort anta at andre gjør det samme. Og den som er vant til at makt brukes for å påvirke utfall, kan ha vanskelig for å forestille seg at mennesker eller institusjoner faktisk handler uavhengig.
Når dette skjer, oppleves det ikke som antakelser. Det oppleves som virkeligheten. Men noen ganger ser vi ikke verden slik den er. Vi ser den slik vi har lært at den fungerer, og legger den forståelsen oppå menneskene og situasjonene rundt oss.
Jeg synes også Michael Moore-eksemplet bør bort her. Det bryter flyten, krever dokumentasjon og tilfører egentlig ikke noe som resten av avsnittet ikke allerede forklarer bedre. Når du fjerner det, blir teksten mer tidløs og mer fokusert på selve mekanismen. Dessuten passer det bedre med den norske, resonnerende stilen du vanligvis skriver i, hvor ett eksempel ofte er nok før du går videre til refleksjonen.
Hva projeksjon egentlig er
Første gang jeg hørte om projeksjon, var fra en venn som hadde vært på kurs i psykologi og fortalte om hvordan vi tillegger andre tanker og motiver som egentlig kommer fra oss selv. Det ga mening der og da, og ble noe jeg umiddelbart kjente igjen og noterte meg bak øret. Og det har faktisk vært nyttig å vite om dette, både for å forstå andre og for å ta meg selv i det innimellom.
Men senere, når jeg selv skulle forklare det videre, merket jeg at jeg likevel begynte å kalle det speiling. Det var det ordet som falt mest naturlig. Og jeg tenkte egentlig ikke så mye mer over det før det etter hvert gikk opp for meg at det jeg beskrev, ikke var speiling i det hele tatt. Det var projeksjon.
Og det sier egentlig ganske mye. For dette skjer oftere enn vi tror. Vi tar inn nye begreper, nye forklaringer og nye innsikter, men oversetter dem fort tilbake til noe som passer bedre med vår egen måte å tenke på.
- Speiling handler ofte om at vi reflekterer noe tilbake, enten bevisst eller ubevisst, i relasjoner og kommunikasjon.
- Projeksjon handler om at vi tillegger andre tanker, motiver, egenskaper eller hensikter som i større grad kommer fra oss selv enn fra dem.
Derfor er projeksjon så vanskelig å oppdage
Projeksjon er vanskelig å få øye på fordi den sjelden føles som en tankefeil. Den oppleves som erfaring, magefølelse eller evnen til å forstå mennesker og situasjoner.
Den som er vant til skjulte agendaer, ser ofte skjulte agendaer også der de ikke finnes. Den som kommuniserer indirekte, kan lett tro at andre gjør det samme. Og den som er vant til at makt brukes til å påvirke utfall, kan ha vanskelig for å tro at noen faktisk handler uavhengig.
Derfor oppleves projeksjon sjelden som en antakelse. Den oppleves som virkeligheten.
Men noen ganger ser vi ikke verden slik den er. Vi ser den gjennom erfaringene våre, og legger den forståelsen oppå menneskene og situasjonene rundt oss.
Les mer: Erfaring eller psykologi? To sider av samme sak
Når gamle erfaringer former nye vurderinger
På jobb pakker vi det ofte inn som erfaring. Vi sier at vi kjenner folk, vet hvordan bransjen fungerer og har sett dette før. Noen ganger stemmer det. Andre ganger er det gamle erfaringer som får definere nye situasjoner.
Jeg merket det selv i en samtale med en jeg ikke hadde sett på mange år. Hun beskrev meg som den personen jeg var for 30 år siden. Problemet var bare at jeg ikke kjente meg igjen i beskrivelsen. Det var kanskje riktig en gang, men ikke lenger.
Det fikk meg til å tenke på hvor lett det er å fryse mennesker fast i et bilde vi allerede har av dem. Vi ser det vi forventer å se, og legger mindre merke til det som har endret seg.
Slik fungerer projeksjon også i arbeidslivet. Vi tror vi vurderer mennesker og situasjoner slik de er, men noen ganger vurderer vi dem slik vi husker dem, slik vi forventer at de skal være eller slik vi selv ville reagert.
Hvorfor vi alle projiserer innimellom
DVi liker å tro at projeksjon er noe andre driver med. Sannheten er at vi alle gjør det innimellom.
Når vi er frustrerte, sårede, sinte, stolte eller stresset, blir det vanskeligere å skille mellom det som faktisk skjer og det vi antar skjer. Vi tolker andres handlinger gjennom våre egne erfaringer, forventninger og følelser.
Det er ikke unormalt. Det er menneskelig. Jeg er ganske sikker på at jeg også har gjort det mer enn én gang, selv om det alltid er lettere å oppdage mønsteret hos andre enn hos seg selv.
Forskjellen handler kanskje ikke om vi projiserer, men om hvor bevisste vi er på det. Noen tar seg selv i det og justerer kursen. Andre lar antakelsene bli stående så lenge at de etter hvert oppleves som sannheter.
Hva skjer når projeksjon får styre over tid
Når projeksjon skjer ofte nok, slutter den å være en enkelt feilvurdering. Den blir en måte å forstå verden på.
Egne erfaringer blir målestokken for andres motiver. Egen virkelighetsforståelse blir malen for hvordan mennesker, organisasjoner og institusjoner antas å fungere.
Det som avsløres i slike situasjoner, er derfor ikke nødvendigvis hvordan verden fungerer, men hvordan avsenderen selv tenker. Når noen ikke kan forestille seg at mennesker eller systemer kan fungere annerledes enn det de selv er vant til, sier det ofte mer om deres egen erfaring enn om virkeligheten rundt dem.
Når slike antakelser får stå uimotsagt lenge nok, påvirker de ikke bare enkeltpersoner. De kan også prege hele arbeidsmiljøer, organisasjoner og kulturer.
Projeksjon: Når vi gjør vår egen virkelighet til fasit
Vi har lett for å tro at andre mennesker, organisasjoner og systemer fungerer slik vi selv er vant til at de fungerer. Når virkeligheten ikke stemmer med forventningene våre, er det fristende å lete etter skjulte motiver og forklaringer. Men forskjellen ligger ikke alltid hos den andre, den ligger noen ganger i hvordan vi selv forstår verden.
Ironisk nok kalte jeg dette speiling i ganske lang tid.
Det er kanskje også et godt eksempel på hvor lett det er å misforstå det vi ser. Når vi tolker mennesker og situasjoner, ser vi dem aldri helt utenfra. Vi ser dem gjennom erfaringene, forventningene og virkelighetsforståelsen vi allerede bærer med oss.
Derfor kan det være verdt å stoppe opp av og til og spørre seg selv:
Ser jeg den andre slik vedkommende er, eller slik jeg forventer at vedkommende skal være?
