Refleksjoner, livsvisdom og observasjoner fra arbeidslivet og alt rundt det. Her finner du tekster som ikke nødvendigvis passer inn i en boks, men som handler om livet, læring, feil, filosofi og alt det som skjer mellom linjene. Menneskelige øyeblikk og mentale sidespor., selvironi og perspektiver som kanskje treffer noe i deg også – eller utfordrer deg litt.
Gamle ting får ny verdi, men hva med mennesker? I arbeidslivet undervurderes erfaring altfor ofte til fordel for fart og det som er nytt. Kanskje er det først med tiden vi virkelig blir gode – når kunnskap, dømmekraft og perspektiv får spille på lag.
Norge fremstår ofte som et perfekt velferdssamfunn med høy tillit, sterke offentlige tjenester og enorme ressurser. Men bak glansbildet finnes også et annet Norge, med pressede kommuner, korridorpasienter, stengte bassenger, manglende læremidler og mennesker som faller utenfor. Denne artikkelen ser nærmere på kontrasten mellom bildet vi viser verden og utfordringene stadig flere opplever i hverdagen.
Hvorfor dømmer vi mennesker så raskt? En refleksjon om normalitet, fordommer og viktigheten av å møte folk med åpent sinn.
Vi utsetter det vi egentlig burde si, ikke fordi det er feil, men fordi det føles ubehagelig. Ironisk nok er det nettopp disse ordene som kunne skapt mer tillit, bedre relasjoner og færre misforståelser. Kanskje er det ikke sannheten som er farlig, men stillheten rundt den.
Norge er et av verdens rikeste land, men likevel ikke det lykkeligste. Hva sier det om forholdet mellom penger, trygghet og livskvalitet? Kanskje handler det mindre om hva vi har, og mer om hvordan vi lever.
Vi er redde for å gjøre feil. Likevel er det sjelden feilene vi angrer mest på. Forskning og erfaring peker i en annen retning: Det er det vi aldri gjorde. Valgene vi utsatte, drømmene vi skjøv på – og livet vi innerst inne visste at vi burde levd.
Noen ganger avslører reaksjonene våre ikke hvordan verden fungerer, men hvordan vi selv er vant til at den fungerer. Denne teksten handler om projeksjon, og om hvor lett det er å gjøre sin egen virkelighet til fasit for alle andre.
Når KI begynner å gjennomføre jobbintervjuer, handler det ikke lenger bare om CV og formuleringsevne. Hva skjer med de menneskelige egenskapene som er vanskeligst å måle, men ofte betyr mest i arbeidslivet?
VGs overskrift om at daglig AI-bruk «knyttes til depresjon» er et godt eksempel på hvordan forskning ofte spisses for å skape reaksjoner. Men viser studien egentlig at AI gjør folk deprimerte? Eller handler dette mer om hvordan medier, overskrifter og betalingsmurer former konklusjonene våre før vi rekker å lese nyansene?
