«Suksess er ikke noe du har, men noe du konstant må skape», skriver Petter A. Stordalen i et innlegg der han også peker på en verden preget av uro, konkurranse og raske endringer. I en slik virkelighet er det forståelig at suksess oppleves som ferskvare. Slutter du å bevege deg, kan du raskt bli tatt igjen.
Tanken om at suksess må skapes har bygget selskaper, skapt arbeidsplasser og løftet mennesker ut av komfortsonen. Samtidig legger formuleringen et premiss som fortjener å bli utfordret. Nemlig at suksess aldri kan få lov til å være en tilstand, men alltid må være en bevegelse.
Når suksess blir et livslangt kappløp
Hvis vi legger til grunn at suksess ikke kan eies, bare produseres på nytt, beveger vi oss inn i en logikk der det aldri finnes et naturlig stoppunkt. Hver milepæl blir midlertidig. Hver seier blir raskt historie. Det som i dag oppleves som en topp, blir i morgen bare et referansepunkt for neste klatring.
På ett nivå er dette sunt. Det driver innovasjon, skjerper konkurransekraft og hindrer stagnasjon. Men på et annet nivå kan det skape et livslangt kappløp der hvile nesten blir synonymt med tilbakegang. Dersom suksess alltid må skapes på nytt, finnes det heller aldri et tidspunkt hvor man fullt og helt kan senke skuldrene og si at dette er godt nok.
Det er her jeg begynner å stille spørsmål.
Forskjellen på å skape og å forvalte
I en oppstartsfase er skapelse avgjørende. Når noe bygges fra bunnen av, må retning, kultur, tillit og struktur formes aktivt. I slike situasjoner er suksess et resultat av kontinuerlig bevegelse, og uten den stopper utviklingen raskt opp. Men hva med fasen etterpå?
Når virksomheten fungerer, når medarbeiderne trives, når kundene er lojale og økonomien er sunn, handler ikke ledelse lenger bare om å skape mer, men om å ta vare på det som allerede er bygget. Å forvalte suksess krever krever evne til å beskytte kultur, kvalitet og mennesker mot unødvendig rastløshet. Det krever mot til å si at vekst ikke alltid er lik verdi, og at stabilitet kan være et tegn på modenhet, ikke mangel på ambisjon.
Når konstant blir et krav
Ordet konstant er kanskje det mest krevende i hele sitatet. For dersom suksess alltid må skapes, kan det gradvis utvikle seg fra en inspirasjon til et krav. På individnivå kan det føre til en opplevelse av at man aldri helt er i mål. På bedriftsnivå kan det skape et press om stadig større resultater, selv når organisasjonen allerede leverer godt. På samfunnsnivå kan det forsterke forestillingen om at vekst er en nødvendighet, ikke et valg.
Problemet oppstår når vi slutter å skille mellom nødvendig utvikling og ureflektert tempo. For utvikling er viktig. Fornyelse er nødvendig. Men dersom bevegelsen blir et mål i seg selv, kan vi ende opp med å rive ned mer enn vi bygger.
Å kunne lande i det man har oppnådd
Det finnes en form for ro i å erkjenne at man har nådd et punkt hvor suksess ikke lenger handler om å bevise noe, men om å forvalte det som fungerer. Den roen betyr ikke at man slutter å forbedre seg, men at man ikke lenger drives av frykten for å falle bak.
Kanskje ligger modenhet nettopp i evnen til å vite når man skal skape, og når man skal bevare. Å forstå at det finnes faser i både liv og virksomheter, og at konstant intensitet ikke alltid er bærekraftig over tid.
Jeg tror ikke Stordalen tar feil. For noen er kontinuerlig skapelse selve livskraften. Men jeg tror heller ikke det er den eneste formen for suksess. For noen kan det å være fornøyd med det man har oppnådd, og velge å forvalte det godt, være et like ambisiøst valg som å jage neste topp.
Kanskje handler ikke suksess bare om å konstant skape mer.
Kanskje handler den også om å kunne si at dette er nok, og mene det.
