Til tross for at teknologi og måten vi jobber, lærer og lever på utvikler seg raskere enn noen gang, er store deler av både skolesystemet og arbeidslivet fortsatt bygget opp rundt en tankegang fra en tid hvor målet var stabilitet, standardisering og mennesker som passet inn i faste rammer. Kanskje er det nettopp derfor så mange føler at de ikke passer helt inn lenger.
Hvorfor dagens skolesystem ikke matcher virkeligheten
Vi lærer fortsatt som om informasjon er vanskelig å finne. Men utfordringen i dag er jo ikke mangel på informasjon. Tvert imot. Vi drukner i den. Utfordringen er å forstå hva som faktisk er relevant, hva som er troverdig, og hvordan vi bruker kunnskapen i praksis når verden endrer seg hele tiden.
For bare noen tiår siden var tilgang på kunnskap en begrensning i seg selv. I dag har de fleste mer informasjon tilgjengelig på mobilen enn det hele skolebibliotek hadde tidligere, men store deler av undervisningen er fortsatt bygget rundt pugging, testing og gjengivelse av fakta.
Arbeidslivet etterspør erfaring hos mennesker som ofte ikke har fått muligheten til å bygge den erfaringen ennå. Mange nyutdannede møter stillingsannonser hvor det forventes flere års erfaring for jobber som egentlig er ment som inngangsporter til arbeidslivet.
Og så står vi der og lurer på hvorfor så mange føler at de faller mellom stolene.
Evnen til å lære blir fremtidens viktigste kompetanse
Både OECD og World Economic Forum peker på at fremtidens arbeidsliv i større grad handler om tilpasningsevne, problemløsning og evnen til å lære nye ting raskt.
Det betyr ikke at kunnskap er mindre viktig enn før, men at det i en verden i konstant endring handler mindre om hvor mye du husker, og mer om hvor raskt du klarer å forstå nye utfordringer, finne relevant informasjon og omsette den til praksis. For sannheten er at mye av det vi lærer i dag kan være utdatert lenge før vi rekker å bruke det.
Til tross for at teknologi, arbeidsmetoder og behov endrer seg raskere enn både læreplaner og systemer klarer å holde tritt med, er store deler av utdanningssystemet fortsatt bygget rundt tanken om at alle skal lære på samme måte, måles på samme måte og passe inn i den samme modellen.
Jeg tror den viktigste kompetansen ikke er hva du kan i dag, men hvor raskt du klarer å lære noe nytt i morgen.
Hvorfor arbeidslivet tenker som skolen
Det interessante er at arbeidslivet mange steder fungerer ganske likt som skolen. Vi sier at vi ønsker mennesker med:
- nysgjerrighet
- tilpasningsevne
- helhetsforståelse
- kommunikasjon
- problemløsning
- evnen til å lære nye ting
Men vi leter ofte etter en vakker CV med riktig utdanning, riktige sertifiseringer, riktig antall år erfaring og gode referanser.
Mange virksomheter sier de ønsker innovative mennesker som kan tenke nytt, samtidig som rekrutteringsprosessene ofte bygger på standardiserte sjekklister hvor alt som faller utenfor malen fort blir sortert bort. Arbeidslivet viderefører ofte mye av den samme tankegangen som vi selv er formet av. Et system hvor læring, prestasjon og vurdering lenge har handlet om å passe inn i faste rammer og standardiserte modeller.
Og misforstå meg rett. Jeg sier ikke at utdanning er uviktig, tvert imot. Mange yrker krever tung teoretisk og/eller praktisk kompetanse og formell autorisasjon.
Men det finnes også mange områder hvor praktisk erfaring, nysgjerrighet og evnen til å lære raskt kan være minst like verdifullt som papirene alene. Spesielt i en verden som endrer seg raskere enn systemene rundt oss klarer å tilpasse seg.
Vi må lære mennesker å lære
Poenget mitt handler ikke om å fjerne teori eller senke kravene, men om å bygge systemer som i større grad speiler verden vi faktisk lever i.
- En verden hvor informasjon finnes overalt.
- Hvor teknologi kontinuerlig endrer spillereglene.
- Hvor mennesker lærer forskjellig.
- Og hvor forståelse ofte er viktigere enn pugging.
Jeg synes vi burde bruke mer tid på å lære mennesker hvordan de lærer, stiller spørsmål, finner informasjon, vurderer kilder, og forstår sammenhenger, fremfor å bruke så mye energi på pugging og gjengivelse av fakta som ofte er tilgjengelig med noen tastetrykk.
Verden er ikke delt opp i skolefag. Alt henger sammen.
Økonomi handler ikke bare om tall, men også om mennesker, kommunikasjon, usikkerhet, samfunn og hvordan vi tar valg. Man lærer prosentregning på skolen, men overraskende mange forstår fortsatt ikke hvordan renter, kreditt og gjeld faktisk fungerer i praksis. Jeg tror mye av utfordringen er at vi ofte lærer fag hver for seg, uten å forstå sammenhengene mellom dem.
Historie burde gi oss perspektiver på hvorfor samfunnet ser ut som det gjør, mens språk og kommunikasjon ikke bare burde handle om rettskriving og presentasjoner, men også om hvordan vi forstår hverandre, påvirkes av medier og lærer å navigere i et samfunn fullt av informasjon, meninger og algoritmer.
Hva om vi i større grad lærte å se sammenhengene mellom fagene og koblet dem til virkeligheten, fremfor å behandle alt som separate bokser?
Og i arbeidslivet. Må vi virkelig ha absolutt den ene personen som allerede kan det systemet virksomheten bruker i dag, eller hadde vi klart oss vel så godt med noen som lærer raskt, forstår helheten og kan vokse inn i rollen?
For fremtidens viktigste kompetanse handler ikke først og fremst om hva du lærte for fem år siden, men hvor raskt du klarer å lære noe nytt når verden plutselig endrer seg igjen.
