Smisking er kanskje den eldste strategien vi har. Eldre enn både CV-er, algoritmer og medarbeidersamtaler. Den lever i kontorlandskapet, i vennegjengen og nå også i skjermen foran deg. Det som før handlet om mennesker som ville opp og frem, er nå også blitt en del av hvordan teknologi designes.
På jobben: Når smisk erstatter kompetanse
Smisking trives best i miljøer med uklare roller og uklare mål, der noen får ansvar uten tydelig begrunnelse, og «synlighet» veier tyngre enn faktisk innsats. Når kriteriene for anerkjennelse er diffuse blir det fristende å spille på relasjon fremfor resultat.
- «Jeg gjør gjerne den oppgaven, sjefen. Faktisk elsker jeg akkurat den typen komplisert Excel-rapportering.»
- «Så fint hår du har i dag, forresten. Ny balsam?»
Problemet er at smisking kan utvikle seg til en bevisst strategi for å sikre seg fordeler, synlighet eller posisjon, der ros brukes taktisk fremfor relasjonelt. Samtidig vet vi at ros også kan ha en helt annen funksjon når den er ekte og konkret. I artikkelen «Det smilet du får tilbake og hvordan ros former oss» skriver jeg mer om hvorfor meningsfull anerkjennelse faktisk kan løfte mennesker.
Medarbeidere ser forskjellen på hvem som tar ansvar og leverer, og hvem som først og fremst leverer komplimenter eller tar æren når noe lykkes. Over tid skaper det en stille irritasjon og en følelse av urettferdighet, og kulturen kan gradvis tippe slik at lojalitet til person veier tyngre enn kompetanse og reelle bidrag.
Når smisk belønnes, enten bevisst eller ubevisst, skjer det noe med dynamikken i organisasjonen. De dyktigste medarbeiderne trekker seg gradvis litt tilbake fordi de opplever at innsats og kompetanse alene ikke er tilstrekkelig, og noen begynner å se seg om etter andre steder hvor bidragene deres faktisk blir verdsatt. Samtidig blir de som behersker det sosiale spillet, stadig flinkere til å navigere det, og de forstår raskt hva som gir uttelling.
Over tid kan konsekvensen bli at virksomheten sakte tappes for solide ressurser, mens de som er best på relasjonell taktikk, blir igjen. Tilliten forvitrer, ikke dramatisk og synlig, men langsomt og nesten umerkelig, slik det ofte skjer når noen spiller kort med ess gjemt i lomma. Man merker det, og når man først har merket det, er det vanskelig å late som om alt er som før. I ytterste konsekvens kan man stå igjen med en organisasjon full av smisk, men tom for resultater.
I vennegjengen: Den subtile varianten
Smisking stopper ikke ved kontordøra. Den følger oss inn i det private rommet også, bare i en mer raffinert og sosialt tilpasset form. Blant venner handler det ikke om lønn eller posisjoner, men om tilhørighet, sosial trygghet og frykten for å falle utenfor.
Vi smisker når vi vil bli likt, når vi ønsker å bevare harmonien, eller når vi er litt redde for å miste plassen vår i gruppa. Det kan høres uskyldig ut:
- «Nei, du bestem du, du har så god smak.»
- «Jeg er enig med deg altså, jeg.»
Ofte er det små justeringer av oss selv, nesten umerkelige. Vi toner ned uenighet, forsterker andres meninger og glatter over det som kunne skapt friksjon. Det skjer ikke nødvendigvis av kynisme, men av behov for fellesskap.
Samtidig vet vi at vennskap blir sterke når vi tør å være ærlige, også når det koster litt. Det er vanskelig å stole fullt og helt på noen som aldri er uenig, for ekte relasjoner tåler motstand. I artikkelen «Gi litt mer faen – på den sunne måten» skriver jeg mer om hvorfor vi noen ganger må våge å mene noe, selv om det skaper litt friksjon.
AI og smisk: Når kunstig intelligens bekrefter deg
Etter at kunstig intelligens kom inn i bildet, får du plutselig svar som: “For en utrolig innsiktsfull observasjon. Det er helt fantastisk hvor reflektert du er“.
Det er selvfølgelig hyggelig å bli sett. Problemet er bare at komplimentene ofte er så generiske at de like gjerne kunne vært gitt til deg, tante Olga eller hunden din, og derfor føles de mindre som en vurdering og mer som en slags standardinnstilling, litt som selgeren på gata som starter med «Hei, har du to minutter» før du egentlig har rukket å tenke.
Jeg bruker selv AI aktivt i skrivearbeid og har noen ganger merket at tekstene mine blir rost opp i skyene til jeg eksplisitt ber om kritikk, svakheter eller det som ikke fungerer. Da først endrer tonen seg, og da kommer presisjonen og motstanden som faktisk gjør tilbakemeldingen nyttig. Det sier noe viktig om hvordan disse systemene fungerer.
Det vi opplever som smisk fra AI handler om at språkmodeller er trent til å være hjelpsomme, høflige og støttende, og den enkleste måten å være det på er ofte å bekrefte brukeren. Resultatet kan derfor bli en form for digital ettergivenhet som oppleves behagelig der og da, men som ikke nødvendigvis utfordrer oss eller tilfører særlig ny innsikt.
Dermed er ikke smisk lenger bare en sosial dynamikk mellom mennesker. Det er også et resultat av designvalg, der graden av bekreftelse i svarene i praksis er en justering av hvordan systemet er satt opp. Det mer prinsipielle spørsmålet oppstår først når bekreftelse også blir en del av forretningsmodellen, fordi den holder oss lenger i samtalen og får oss til å føle oss forstått.
Samtidig ser vi nå en ny utvikling der kunstig intelligens ikke bare brukes som verktøy, men også som samtalepartner. Det dukker stadig opp tjenester som tilbyr AI-venner og til og med AI-kjærester, systemer som er designet for å lytte, bekrefte og være tilgjengelige når du trenger noen å snakke med.
Personlig er ikke dette noe jeg har behov for å utforske. Når vi snakker med en kjæreste eller en nær venn, deler vi ofte tanker, erfaringer og detaljer om livet vårt som vi ellers ikke forteller til hvem som helst. Men hva skjer når den rollen fylles av en algoritme?
Kanskje er jeg litt paranoid, men det er vanskelig å ikke stille spørsmålet om hvor all informasjonen du deler egentlig havner? I et vanlig forhold gir vi fra oss mye av det mest personlige vi har, og hvis den samme typen informasjon havner i et datasystem, kan den også bli verdifull på helt andre måter enn vi hadde tenkt oss. Bekreftelsen kan få oss til å senke skuldrene. Og når skuldrene senkes, deler vi gjerne mer.
Hvis du vil forstå litt bedre hva som faktisk kan skje med dataene du deler i AI-tjenester, har jeg skrevet mer om dette i artikkelen «Når AI spiser dataene dine – hva du egentlig sier ja til», hvor jeg ser nærmere på hvordan apper og AI-verktøy samler inn og bruker informasjon.
Hvorfor fungerer smisking på oss?
Smisking fungerer ikke fordi vi er naive, men fordi vi er mennesker. Vi har alle et ego og et grunnleggende behov for å bli sett, likt og anerkjent. Psykologer peker ofte på tilhørighet som et av våre mest grunnleggende behov, og bekreftelse fra andre mennesker aktiverer de samme belønningssystemene i hjernen som andre positive opplevelser.
Når vi får ros, enten den er oppriktig eller strategisk, reagerer hjernen med en liten belønning. Positiv tilbakemelding kan utløse dopamin, et signalstoff som forsterker læring og motivasjon. Kroppen skiller ikke nødvendigvis mellom ekte anerkjennelse og taktisk smøring i første omgang. Den registrerer bare noe positivt.
Gjennom hele evolusjonen har det å bli akseptert av gruppa vært avgjørende for overlevelse. Å bli avvist kunne i praksis bety å stå uten beskyttelse, samarbeid og ressurser. Derfor er vi også biologisk programmert til å reagere positivt på signaler om aksept og tilhørighet. Smisking spiller nettopp på denne mekanismen.
Det interessante er hvor vanskelig det faktisk er å gjennomskue i praksis. Jeg har flere ganger oppdaget i ettertid, når jeg har hatt min daglige refleksjon over dagen som har gått, at jeg likevel har gått fem på. Selv når jeg var bevisst på hva som skjedde der og da, og egentlig på vakt mot smisk, var det først senere jeg så hvor mye det faktisk hadde påvirket meg. Det sier kanskje mer enn noe annet hvor subtil denne mekanismen er.
I seg selv er det ikke farlig at det virker på oss. Problemet oppstår når vi ikke reflekterer over hvorfor det føles så godt, og lar oss styre mer av bekreftelsen enn av innholdet. Da kan vi begynne å forveksle følelsen av å bli verdsatt med kvaliteten på det som faktisk blir sagt.
Når bekreftelse erstatter motstand
Utfordringen oppstår når smisking ikke bare føles godt, men også begynner å påvirke valgene våre. Vi kan gradvis begynne å foretrekke stemmer som bekrefter oss fremfor stemmer som utfordrer oss.
Dette fenomenet er ikke nytt. Historien er full av eksempler på ledere, toppsjefer og maktpersoner som har omgitt seg med mennesker som sier det de ønsker å høre, fremfor det de faktisk trenger å høre. Når kritiske stemmer forsvinner fra rommet, oppstår det lett et ekkokammer der beslutninger tas på et stadig smalere grunnlag.
Det samme ser vi i mindre skala i hverdagen, og i økende grad også i hvordan mange nå bruker kunstig intelligens som samtalepartner og rådgiver. Problemet oppstår når rådene vi får er preget av bekreftelse fremfor motstand, og når systemet er designet for å støtte oss mer enn å korrigere oss.
En psykologs rolle er ikke å være enig med deg, men å stille spørsmål, utfordre tankemønstre og speile det du kanskje ikke ønsker å høre. En AI som primært er trent til å være validerende, kan i verste fall forsterke det du allerede mener, fordi det oppleves støttende der og da.
Når vi vender oss til bekreftelse uten friksjon, kan vi miste noe viktig: motstanden som utvikler oss, korrigeringen som gjør oss klokere, og evnen til å skille mellom følelsen av å ha rett og en reell vurdering av hva som faktisk er klokt.
Så hva gjør vi?
Det handler ikke om å avsløre smiskeren og peke triumferende i rommet, eller om å begynne å mistenkeliggjøre hvert kompliment, for det finnes en viktig forskjell mellom smisk og oppriktig anerkjennelse. Hvis rollen vår blir å avsløre, risikerer vi fort å miste noe verdifullt på veien. Poenget er heller å bygge en kultur, både på jobb og privat, der ærlighet og tydelighet verdsettes høyere enn konstant bekreftelse, og der motstand ikke tolkes som illojalitet.
- I arbeidslivet betyr det tydelige roller, tydelige mål og en bevisst prioritering av innsats og resultater fremfor synlighet og relasjonell taktikk.
- I vennskap betyr det å våge å være ærlig, også når det innebærer å si at man faktisk ikke er enig, og samtidig ha tillit til at relasjonen tåler det.
- Når det gjelder kunstig intelligens, betyr det å være bevisst på at komplimenter ofte er en del av standardinnstillingen, ikke en vurdering av hvem du er, og å be om motstand når det faktisk er innsikt du er ute etter.
Smisking er en del av hvordan mennesker navigerer i sosiale systemer og forsøker å redusere risiko. Problemet oppstår først når vi begynner å forveksle den med ekte anerkjennelse.
Samtidig er det verdt å huske at dette ikke begynte med kunstig intelligens. Internett har i årevis vært bygget på en mer subtil form for smisking. Algoritmer gir oss mer av det vi allerede liker, søkeresultater tilpasses preferansene våre, og videoer, reels og annonser dukker opp fordi de speiler smakene, meningene og mønstrene vi allerede har vist.
Alt dette føles relevant, personlig og treffsikkert, men i realiteten er det systemer som har lært hva som får oss til å bli værende. Kunstig intelligens gjør ikke smiskingen ny, men den gjør den mer direkte. Der algoritmene tidligere nikket stille i bakgrunnen, sitter de nå ved siden av oss i samtalen og speiler tankene våre tilbake i sanntid.
Smisk føles godt i øyeblikket, mens ærlighet kan skape friksjon. Men det er nettopp den friksjonen som over tid bygger tillit, gir innsikt og fører til bedre beslutninger.
