Diskusjonen om sosiale medier handler ofte om skjermtid. Hvor lenge unge er på TikTok, Snapchat, Instagram eller YouTube. Vi burde være mer opptatt av hva som skjer når forskjeller i digitale liv ikke bare handler om interesser, men også om samfunn, politikk, nyheter og hva vi oppfatter som normalt.
En artikkel på forskning.no om jenter og gutters digitale liv viser til forskning som tyder på at jenter og gutter ikke bare interesserer seg for forskjellig innhold, men også får stadig mer ulike digitale strømmer. De kan bruke de samme plattformene, men møte forskjellige profiler, temaer og perspektiver.
I «Algoritmene kjenner deg bedre enn du gjør» skrev jeg om hvordan plattformene lærer av det vi stopper ved, klikker på og reagerer på. De prøver ikke først og fremst å gi oss et representativt bilde av verden. De prøver å finne ut hva som holder på oppmerksomheten vår.
Dermed kan to personer sitte ved siden av hverandre med samme app og få helt forskjellige bilder av hva som er viktig.
Fra felles nyheter til personlige nyhetsstrømmer
Tidligere kunne mange se den samme nyhetssendingen eller lese de samme store sakene i avisene. Folk kunne være dypt uenige om innholdet, men de hadde i det minste ofte et felles utgangspunkt.
I dag er informasjonen langt mer personlig, men også mer fragmentert. Digitale medier publiserer ofte en sak mens den utvikler seg, med nye opplysninger, varsler og oppdateringer underveis. Dermed handler forskjellen ikke bare om hva vi får vite og hvor vi får det fra, men også når vi møter saken. To personer kan følge den samme hendelsen og sitte igjen med ulike inntrykk fordi de kom inn på forskjellige tidspunkt.
En annen artikkel på ung.forskning.no spør hvorfor forskere er bekymret for at unge i mindre grad leser aviser og ser TV-nyheter. Et sentralt poeng er forskjellen mellom informasjon som bare publiseres, og journalistikk som behandles gjennom en redaksjon med kildekontroll, presseetikk og ansvar.
Kildekritikk i en tid med algoritmer og personlige nyheter
Vi er vant til å spørre hvem som står bak en påstand, hvilke kilder som brukes og om opplysningene kan kontrolleres. Det er fortsatt nødvendig, og noe jeg har skrevet om i både «Hva kan du om kildekritikk?» og «Hvorfor kildekritikkens dag er viktig».
Men du kan være kritisk til hver enkelt sak du ser og likevel få et skjevt bilde av verden.
Problemet ligger da ikke nødvendigvis i informasjonen du får, men i utvalget. Hvilke saker dukket opp? Hvilke perspektiver ble prioritert? Når kom du inn i historien? Og hva ble aldri vist til deg?
Det gjør «Hva er det jeg ikke får se?» til et stadig viktigere kildekritisk spørsmål.
Algoritmene trenger ikke å vise oss noe som er direkte feil for å påvirke virkelighetsbildet vårt. Det holder at de velger ut forskjellige deler av virkeligheten til forskjellige mennesker.
Mer informasjon gir ikke nødvendigvis bedre oversikt
I «Hvorfor færre nyheter gir mer ro» skrev jeg om forskjellen mellom å være informert og å være kontinuerlig eksponert. Vi kan få flere varsler, flere oppdateringer og flere saker enn noen generasjon før oss, uten at det nødvendigvis gir bedre oversikt.
Når én hendelse kommer som pushvarsel, kortvideo, overskrift, kommentar, oppdatering og reaksjon gjennom en hel dag, mottar vi mange informasjonsbiter. Det betyr ikke at vi sitter igjen med hele historien.
Derfor handler mediekompetanse etter hvert om mer enn å avsløre feilinformasjon. Det handler også om å forstå hvordan informasjon blir valgt ut, distribuert og satt sammen til det verdensbildet vi møter hver dag.
Hvorfor lange artikler fortsatt har en plass
Jeg har tidligere skrevet i «Når skriving blir læring» at skriving for meg ikke bare handler om å formidle et svar. Ofte oppdager jeg sammenhengen mellom spørsmålene først når jeg forsøker å skrive dem ut.
En tekst om algoritmer leder videre til kildekritikk. Kildekritikk leder til redaktøransvar. Redaktøransvar leder til hvordan nyheter produseres og distribueres. Så dukker det opp forskning som viser at jenter og gutter kan bevege seg gjennom stadig mer forskjellige digitale miljøer.
Det er også grunnen til at jeg ikke alltid prøver å presse alt ned til ett kort poeng. I «Hvor lang bør en artikkel egentlig være?» skrev jeg om nettopp dette. Noen temaer tåler å komprimeres. Andre mister noe vesentlig når sammenhengen forsvinner.
Korte formater kommer ikke til å forsvinne. Men jo mer informasjon vi møter som fragmenter, desto større kan behovet bli for steder der noen faktisk forsøker å sette bitene sammen.
Det er kanskje der jeg ser Hohoys rolle: et sted der det fortsatt er plass til å følge et spørsmål langt nok til å se hva det henger sammen med.
For utfordringen fremover er ikke bare at vi tolker verden forskjellig. Det er at vi i stadig mindre grad får den samme verdenen å tolke.
