Når usynlighet blir en ulempe

Har du noen gang følt deg usynlig? Ikke på den kule, superheltaktige måten hvor du kan snike deg forbi køer og høre på andres samtaler uten å bli sett, men på den ubehagelige måten hvor du merker at folk rett og slett glemmer at du finnes. Akkurat det skjedde med meg for mange år siden da jeg slettet Facebook.

Innledning

Jeg husker ikke nøyaktig når det var, men det er i alle fall over femten år siden jeg tok et bevisst valg. Jeg hadde vært aktiv i årene da både MSN Messenger, MySpace og Facebook tok av, men ble etter hvert lei. Ikke fordi jeg sto uten kontakt, tvert imot – jeg hadde et stort nettverk, både av venner og bekjente som jeg besøkte og fikk besøk av. Men noe hadde endret seg. Jeg hadde endret meg. Jeg ringte sjeldnere, sendte færre meldinger, og mer og mer av kontakten min foregikk på Facebook, i form av likes, kommentarer og korte oppdateringer. Det som før var ekte samtaler og samvær, føltes nå mer som et evigvarende ekko i en digital korridor.

Jo mer kontakten ble digital, jo mindre ekte føltes den. Og ironisk nok var det også jeg som hadde sluttet å ta initiativ på samme måte som før. Jeg ble passiv, ventet på varsler i stedet for å plukke opp telefonen. Så jeg slettet kontoen. Ikke noe stort farvel, bare en stille exit, i håp om mer aktivitet på telefonen eller på dørklokka, slik som før.

Og så ble det stille. Veldig stille. Ingen meldinger. Ingen invitasjoner. Ingen som fulgte opp. Det var som om jeg hadde fjernet meg selv fra verden, uten helt å forstå hvor mye det kom til å bety.

Digitalt selvmord

Det jeg gjorde, har senere fått et navn: digitalt selvmord. Begrepet dukket opp rundt 2010-tallet da flere slettet sosiale medier for godt, ofte som et opprør mot overfladiskhet, reklamepress eller behovet for konstant synlighet. For noen handlet det om personvern, for andre om psykisk helse. Men det hadde én felles konsekvens: du forsvant. Ikke bare fra skjermen, men også fra folks bevissthet.

Etter noen måneder registrerte jeg meg igjen. Jeg forstod at det rett og slett ikke var mulig å stå helt utenfor. Borettslaget informerte via Facebook, samme med paragliderklubben og kajakklubben. Men noe hadde endret seg. Jeg ble aldri like aktiv som før. Engasjementet var borte, og i stedet kom en ny følelse snikende. Et stille, men konstant press om å vise at man finnes. Om å delta, dele, kommentere og holde liv i en profil, selv når man egentlig ikke har noe å si.

Siden den gang har jeg vært sporadisk aktiv på sosiale medier. Ikke alltid fordi jeg vil, men noen ganger fordi jeg føler at jeg må. Det forventes at vi er til stede, og at vi er det på en måte som gjør oss synlige. Før betydde fravær at du levde livet ditt. Nå betyr det at du har forsvunnet fra andres bevissthet.

Planlagt avlogging – en ny trend

Ironisk nok har det igjen blitt trendy å kutte ut sosiale medier. Men denne gangen skjer det ikke som et stille opprør eller et spontant klikk på «slett konto». Nå handler det om kontroll. Stadig flere velger å logge av på egne premisser – med et varslet farvel og god planlegging. De skriver innlegg om hvorfor de forsvinner, deler hvor de kan nås, og gjør overgangen ryddig og tydelig.

Det er nesten blitt en egen sjanger: farvelinnlegget. En digital avskjed som skal vise at du har reflektert, tatt et bevisst valg, og ikke bare forsvunnet i stillhet. Kanskje for å unngå misforståelser. Kanskje for å beholde en form for digital tilstedeværelse, selv i fraværet.

Dette er heller ikke første gang trenden dukker opp. Den har kommet og gått i bølger, men nå virker det som den får et sterkere fotfeste. Kanskje fordi vi er blitt mer bevisste. Kanskje fordi forskningen har tatt igjen følelsen mange av oss har gått med lenge: at hjernen vår trenger pauser. Studier viser at digital detox kan gi lavere stressnivå, bedre søvn, økt konsentrasjon og mer tilstedeværelse i hverdagen. Det handler ikke bare om å logge av, men om å logge på noe annet – noe mer virkelig.

For i dag handler det ikke bare om å være på, men også om hvordan du går av. Du må være synlig – selv når du velger å ikke være det.

Jeg gjorde ikke det. Jeg bare slettet. Uten varsel, uten spor. Og først da oppdaget jeg hvor brutalt stillheten kan bli når du forlater et sted der alle andre fortsatt er.

Du må være synlig for å bli synlig

Enten du er privatperson med en blogg, arbeidstaker som ønsker å holde deg relevant, eller student på vei ut i arbeidslivet, er det én ting som gjelder: Du må være aktiv. Ikke nødvendigvis fordi du selv har lyst, men fordi det forventes – både fra folk rundt deg og fra teknologien du bruker.

For i dag er det ikke lenger bare mennesker som vurderer hva som er viktig. Det gjør også algoritmer.

Google ønsker at nettet skal være et levende og sosialt rom. Innhold som engasjerer, deles og skaper trafikk, blir belønnet med bedre synlighet. Det betyr at en blogg som ikke får oppmerksomhet i sosiale medier, også blir vanskeligere å finne i søkemotorene. Du kan skrive så godt du bare vil, men hvis ingen klikker, så finnes det heller ikke for Google.

Det samme gjelder i sosiale medier. De som liker, deler og kommenterer, dukker oftere opp i andres nyhetsstrømmer. De som holder seg stille en stund, forsvinner sakte ut av synsfeltet. Jo mindre du sier, jo mindre blir du sett – og desto vanskeligere blir det å bli husket.

Slik oppstår et dobbelt press. Du må være synlig for å forbli synlig. Og har du først vært aktiv, må du fortsette, ellers blir du glemt. Ikke fordi du har gjort noe galt, men fordi både mennesker og maskiner er innrettet slik: De husker det som er foran dem, og glemmer det som ikke lenger vises.

Er du ikke synlig, finnes du knapt

I dag er det ikke bare venner og familie som forventer at du er digitalt tilgjengelig. Sosiale medier har blitt en naturlig del av både det sosiale livet og arbeidslivet. LinkedIn er den nye CV-en. Facebook, Instagram og TikTok former førsteinntrykk, og er med på å bygge både tillit og interesse.

For meg er det blitt tydelig: Jeg er femti år gammel, har etterspurt kompetanse og lang erfaring. Likevel sliter jeg med å komme inn igjen i arbeidslivet. Det handler ikke bare om alder eller manglende formell utdanning, selv om det ofte telles mer enn det burde. Det handler også om at jeg ikke er synlig på nettet. Og i en tid der vi googler før vi hilser, betyr det at jeg ikke finnes for dem som leter.

Når fravær tolkes som inaktivitet

For noen er sosiale medier en naturlig del av hverdagen. De deler, kommenterer og er synlige uten å tenke noe særlig over det. For andre, som meg, føles det påtvunget. Jeg foretrekker ekte samtaler, møter ansikt til ansikt og kontakt som skjer uten at algoritmer må godkjenne den først.

Men det fungerer ikke alltid slik lenger. Folk tar ikke kontakt hvis du ikke dukker opp i feeden deres. Rekrutterere finner deg ikke hvis du ikke har en oppdatert LinkedIn-profil. Arbeidsgivere vurderer deg ofte basert på det digitale inntrykket du etterlater. Det kan bli ganske absurd. En som bruker halve dagen på sosiale medier, kan fremstå mer aktuell enn en som har årevis med erfaring, men ikke dokumenterer det med innhold.

Dette handler ikke bare om oss voksne. Jeg ser hvordan mange unge kjenner på et konstant press om å være synlige og interessante. Det handler ikke lenger om å være seg selv, men om å være likbar nok for algoritmen. Likes, kommentarer og delinger er blitt en slags bekreftelse på verdi. For mange setter det spor i selvfølelsen.

Foreldre bruker sosiale medier for å følge med på barna sine. Det kan virke trygt og nært, men gir ofte en illusjon av kontakt. Vi tror vi vet hvordan andre har det, fordi vi ser det de velger å dele. Men det vi ser, er bare toppen av isfjellet.

I arbeidslivet forventes det at vi bygger vår egen merkevare. At vi promoterer oss selv, holder oss synlige og viser frem det vi kan. Men det er ikke alle som liker å stille seg selv til skue. Mange sliter med å balansere det profesjonelle med det personlige, uten å miste seg selv på veien.

Fra vennelister til personlig markedsføring

Sosiale medier startet en gang som nettopp det – sosialt. Jeg husker MSN Messenger, hvor vi skrev lange samtaler på kveldstid. MySpace, hvor vi valgte favorittsanger og dekorerte profilene våre. Facebook, som i starten handlet om kontakt, minner og felleskap.

I dag handler det ofte om noe helt annet. Plattformene brukes til alt fra nettverksbygging og personlig markedsføring til politiske ytringer og produktannonsering. For mange har det åpnet store muligheter. Det er blitt enklere å dele ideer, finne likesinnede, bygge nettverk og uttrykke seg – spesielt for dem som ellers ikke ville blitt hørt.

Men alt dette har også en bakside. Og da snakker jeg ikke om personvern, datainnsamling eller algoritmer, men om hvordan digitalt fravær og stillhet oppfattes i en verden der synlighet har blitt en slags valuta.

Når deltakelse føles som en plikt

I starten handlet det om kontakt, fellesskap og deling. Nå handler det ofte om synlighet. Det er lett å føle at man ikke har noe valg. Enten du er student, jobbsøker, gründer eller arbeidstaker, så forventes det at du er der. At du viser deg frem, deler hva du kan, og bygger en digital tilstedeværelse. Hvis du ikke gjør det, kan det fort tolkes som at du ikke har noe å bidra med.

Og begynner du først å dele, føles det fort som en forpliktelse. For stopper du, blir du glemt. Og starter du ikke, finnes du ikke.

Jeg kjenner det selv. Etter at jeg slettet Facebook, mistet jeg ikke bare kontakt med folk, men også med muligheter. Jeg ante ikke at det digitale fraværet mitt ville tolkes som inaktivitet. Men det ble det. Og selv etter at jeg kom tilbake, har det vært vanskelig å finne fotfeste. Det føles som om man alltid ligger et skritt bak. Som om stillheten på sosiale medier må unnskyldes – selv når den egentlig bare betyr at du har hatt fullt opp med å leve livet ditt.

Så hva gjør man?

Det finnes heldigvis måter å være synlig på uten å måtte bli en innholdsprodusent eller leve livet gjennom en skjerm. Her er noen grep som kan fungere:

• Du trenger ikke legge ut bilder av frokosten din. Kanskje holder det med en oppdatert LinkedIn-profil og noen få innlegg om det du faktisk bryr deg om.

• Ikke vent på at andre skal finne deg. Ta kontakt, inviter på kaffe, send en melding. Møt folk der du kan.

• Lag en enkel nettside eller portefølje. Det trenger ikke være avansert. Bare noe som gjør det mulig å finne deg.

• Vær synlig på dine egne premisser. Du trenger ikke følge alle trender. Du trenger bare å være søkbar og ekte.

Ikke alle står utenfor av egen vilje

For noen er fraværet fra sosiale medier et bevisst valg. For andre handler det om livssituasjon og begrensede muligheter. Mange eldre opplever at de ikke henger med i den digitale utviklingen, og trekker seg unna fordi teknologien føles vanskelig og uoversiktlig. Samtidig er det også mange unge som havner utenfor – ikke på grunn av manglende interesse, men fordi økonomien setter grenser. De har kanskje ikke råd til en ny mobil, stabilt internett eller utstyr som kreves for å delta fullt ut.

Undersøkelser viser at over 14 prosent av befolkningen i Norge opplever en eller annen form for digitalt utenforskap. Det handler ikke bare om teknisk kompetanse, men om muligheten til å delta i samfunnet. Når stadig mer av livet skjer digitalt, får fraværet konsekvenser langt utover det sosiale.

Det å ikke være pålogget betyr ikke bare at man går glipp av invitasjoner eller hyggelige oppdateringer. Det kan også bety at man mister kontakt med offentlige tjenester, går glipp av jobbmuligheter, eller faller utenfor viktige nettverk. Da handler det ikke lenger om vilje, men om barrierer.

Les gjerne min tidligere kommentar om digitalt utenforskap her.

Hva betyr det egentlig å være sosial?

Vi sier at vi er mer sosiale enn noen gang. Likevel har mange aldri følt seg mer alene. Vi er alltid på, men ofte ikke til stede. Vi ser hverandre gjennom skjermer, men kjenner hverandre mindre. Vi får raske bekreftelser, men mangler dype forbindelser.

Kanskje handler det ikke om å være for eller imot sosiale medier, men om hvordan vi bruker dem og hva vi mister når de får dominere for mye.

For meg handler det nå om å finne en balanse. Jeg vil ikke være usynlig, men jeg vil heller ikke leve på algoritmenes nåde. Jeg vil være synlig på en måte som kjennes ekte. Som bygger tillit, ikke bare rekkevidde. Som gir mening, ikke bare likes.

Og kanskje er det nettopp der nøkkelen ligger: Ikke å velge mellom alt eller ingenting, men å finne et sted midt imellom. Et sted hvor du kan være til stede for andre, og for deg selv, uten å miste deg på veien.

Kanskje leter du også etter den balansen? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet. Har du kjent på det samme presset, eller funnet din måte å stå støtt i det digitale landskapet?

Og ja, helt ærlig: Kommentarer hjelper bloggen min å bli mer synlig i søkemotorene. Så hvis du har noe på hjertet, er det dobbelt hyggelig om du legger igjen et lite spor.