“Hva skal du ha for jobben?” spør han. “Nei, ingenting“, svarer du. “Det var så lite.” Selv om alt inni deg skriker at du burde tatt betalt. Har du noen gang latt være å ta betalt for en jobb, selv om du egentlig burde? Noe av det vanskeligste vi gjør, er ikke selve jobben, men å ta betalt for den. For noen er det helt naturlig. De leverer, fakturerer og går videre. Men det er også overraskende mange av oss som synes det er litt vanskelig. Dette blir spesielt tydelig når kunden ikke bare er en kunde, men en venn.
Derfor føles det feil å ta betalt, selv når du burde
I utgangspunktet er det ganske rett frem. Tid har en verdi, kompetanse har en verdi, og ansvar har en verdi. Dette er noe de færreste stiller spørsmål ved i møte med en ukjent kunde.
Likevel skjer det noe når relasjonen endrer seg. Det som tidligere var en enkel vurdering, blir plutselig noe vi må kjenne på. Vi begynner å lete etter gode grunner til å gjøre et unntak, og ofte høres det både rimelig og riktig ut der og da.
Vi forteller oss selv at vi jo er der uansett, at det ikke er så mye ekstra arbeid, og at det egentlig bare er hyggelig. Og i mange tilfeller stemmer det også, i hvert fall delvis. Problemet er at vi ikke alltid tar inn over oss hva vi faktisk sier ja til.
Hvorfor det er ekstra vanskelig å ta betalt av venner
Jeg har ved flere anledninger hjulpet til som paragliderguide og tatt imot piloter gjennom organiserte opplegg. Når alt går gjennom faste rammer, er det lite rom for misforståelser, fordi det er avklart hvem som gjør hva, når det skjer og hva det koster.
Så ringer en venn og spør om å komme utenfor de organiserte periodene. I utgangspunktet er det helt greit. Jeg er jo der uansett, og jeg kommer til å fly uansett. Dessuten er det både hyggelig og motiverende å ha noen å fly sammen med.
Likevel kjenner jeg at det ikke er fullt så enkelt som det først virker.
For selv om du fysisk er til stede, betyr ikke det at tiden din er uten verdi. Det som endrer seg, er ikke nødvendigvis hva du gjør, men hva du forplikter deg til. Når du går fra å være der for deg selv til å være der for andre, påvirker det hvordan du disponerer tiden din, hvor tilgjengelig du må være, hvilke hensyn du må ta og hvilket ansvar du faktisk har.
Se for deg at du driver et verksted og har en rolig dag. Du er der uansett, kanskje rydder du litt eller jobber med noe eget. Så ringer en venn og spør om du kan se på bilen. Det er ikke noe stort, bare litt småplukk, og det burde jo gå fint når du ikke har andre kunder akkurat da.
Og det kan det også. Men i det øyeblikket du sier ja, går du fra å være til stede til å være ansvarlig. Du bruker fagkunnskapen din, tar eierskap til oppgaven og setter av tid som du ellers kunne disponert annerledes. Det er ikke lenger bare en tjeneste mellom venner, det er arbeid.
Hvorfor manglende avklaringer fører til underfakturering
Når rollene flyter over i hverandre, blir det fort uklart hva som egentlig forventes, hva som er inkludert, hvor tilgjengelig du skal være, og hva dette faktisk skal koste. Men under alt dette ligger det noe enda viktigere, nemlig ansvar og prioritering.
For det er én ting å si ja til å hjelpe, noe annet å si ja til å ta ansvar for en oppgave. Et verksted kan for eksempel godt ta imot bilen til en venn, men hvis jobben skal gjøres mellom slagene og uten fakturering, kan man heller ikke love når den blir ferdig. Det kan ta en dag, en uke eller lenger, fordi oppgaven ikke har samme prioritet som betalt arbeid.
Slik er det også i andre sammenhenger. Når forventningene ikke er tydelige, oppstår det lett usikkerhet rundt både rolle, ansvar og pris. Da jeg fikk den siste forespørselen, handlet løsningen om å være ærlig på forskjellen mellom å være venn og å være guide.
Som venn er du alltid velkommen, men da skjer ting på mine premisser, uten faste avtaler eller garantier.
Som kunde er det annerledes. Da følger det en tydelig ramme rundt både tilgjengelighet, ansvar og pris.
Det viktige er ikke hvilken løsning man velger, men at det er tydelig hva man faktisk velger.
Hvorfor du må ta betalt for å bygge noe som varer
Å bygge noe som skal vare handler ikke bare om hva du gjør, men hvilke valg du gjentar over tid. Når du stadig sier ja til å hjelpe uten å ta betalt, gir du ikke bare bort tid, du gir bort prioritet, ansvar og kontroll over egen hverdag. Det kan fungere der og da, men over tid gjør det noe med både retningen og kvaliteten på det du bygger.
Et verksted kan ta inn bilen til en venn og fikse den mellom slagene, men da kan man heller ikke love når den blir ferdig, fordi jobben aldri får samme plass som det man faktisk lever av. Slik er det også for deg. Hvis du ikke tar betalt, blir det du gjør automatisk noe som tas når det passer, både for deg og for andre.
Og kanskje viktigst, det gjør noe med hvordan du ser på deg selv. Når du gjentatte ganger gjør deg selv gratis, begynner du ubevisst å redusere verdien av egen tid og kompetanse. Raushet har en verdi, men det har struktur også, og hvis noe skal vare, må det ha begge deler.
