Våren 2025 satt jeg på en uteservering sammen med min gode venn Tor Kjølberg, mannen bak Daily Scandinavian, boka Selg Mer og flere andre kreative prosjekter. En tilfeldig samtale og et uventet møte skulle få meg til å reflektere over hva det egentlig betyr å ta plassen sin.
Hvordan ta plassen sin og være seg selv
Mens vi satt på uteserveringen den dagen, dukket det opp en fyr. En sånn type som ikke ber om unnskyldning for hvem han er. Han tok plass. Jeg holdt nesten på å si uten å tråkke på noen. For han provoserte mange, og ved første øyekast kunne det virke som om han trampet rett over andres grenser.
Men det var noe med måten han gjorde det på. Den uanstrengte selvsikkerheten. Han virket ikke opptatt av å bli likt, og heller ikke av å provosere. Han bare var. Komfortabel med seg selv på en måte som gjorde at han slapp å bruke energi på å passe inn.
Full av selvtillit på utsiden, og som med oss alle, sannsynligvis med en god porsjon usikkerhet på innsiden. Men han sa ting som traff. Ikke fordi ordene var spesielt vakre eller kloke. Tvert imot var noen av dem ganske ville. Likevel lyttet folk. Kanskje fordi det ikke virket innøvd. Han sa det han mente, uten å pakke det inn.
Mellom utsagn som «Jeg tror ikke på Gud, det er Gud som tror på meg» og «Det finnes ikke noe hierarki blant ekte venner», skimtet jeg et menneske som ikke forsøkte å imponere noen. Han ga bare uttrykk for det han tenkte.
Han er musiker. Har spilt på festivaler over hele landet, skrevet låter og satt ord på ting mange av oss kanskje ikke tør å si høyt. Og mens jeg satt der og lyttet, kom jeg til å tenke på et sitat fra Caroline Nitter:
“Det er ditt liv – ta plassen din.”
Sju enkle ord som satte spor, og som rommer så mye mer enn bare ordene. Kanskje fordi de peker på noe mange av oss kjenner på. Hvor lett det er å tilpasse seg, holde litt igjen og vise fram den versjonen av oss selv som vi tror passer best inn.
Hvorfor førsteinntrykket ofte er feil
Caroline Nitter er en person mange har sterke meninger om. Hun er kjent fra reality-TV og OnlyFans, og for mange er det nok til at dommen allerede er falt.
Jeg har aldri møtt henne, men gjennom ulike TV-programmer dannet jeg meg et bilde av hvem jeg trodde hun var. Etter hvert oppdaget jeg at bildet jeg hadde dannet meg ikke stemte så godt som jeg trodde. Måten hun møtte andre mennesker på, og måten hun forklarte valgene sine på når kritikken kom.
Det som overrasket meg mest, var hvor reflektert hun virket. Hun hadde meninger og sto for valgene sine, men virket samtidig komfortabel med at ikke alt trenger et fasitsvar. Hun forklarte, svarte og tok diskusjonene uten å virke spesielt opptatt av å overbevise alle.
Det fikk meg til å tenke på hvor fort vi mennesker trekker konklusjoner. Vi ser et yrke, en TV-deltakelse eller noen overskrifter og føler at vi har forstått hele personen. Og slik møter vi ofte mennesker ellers i livet også.
I en episode av Bloggerne sa Nitter noe annet som traff meg på en måte som resonerte: «Jeg prøver å være litt sånn forståelsesfull – og ha en forståelse for andre sin reise og hva de går gjennom. For det synes jeg man skal, selv om man ikke er enig. Og selv om man ikke forstår det 100 %, kan man prøve. Men … det kommer til et punkt.»
Setningen rommer så mye klokskap. For ja, det finnes grenser. Men å møte folk med et åpent sinn før man trekker konklusjoner – det er en kvalitet vi kunne trengt mer av. Det er det samme jeg har forsøkt å formidle i refleksjonen «Når du innrømmer feil, bygger du tillit»: Vi vokser ikke av å alltid ha rett, men av å være åpne for det vi ikke har forstått ennå.
Hvorfor akkurat Caroline Nitter traff meg
Nitter imponerte meg nettopp fordi hun utfordret mine egne fordommer. Jeg har aldri møtt Caroline Nitter, men hun minnet meg på hvor feil jeg selv kan ta når jeg tror jeg har forstått et menneske for raskt.
Jeg liker, som mange andre, å tro at jeg er en god menneskekjenner. Jeg ser en del reality, ikke bare for underholdningens skyld, men for å lære. Jeg observerer, noterer meg førsteinntrykk og følger med. Stemmer magefølelsen jeg fikk i første episode helt til slutt? Som oftest, ja. Men ikke alltid. Med Caroline Nitter tok jeg så grundig feil at jeg måtte se flere programmer hun var med i, bare for å lære mer.
Grunnen til at jeg trekker frem nettopp henne, er hvordan hun fremstår. Gjennom det jeg har sett, virker hun både reflektert, kunnskapsrik og komfortabel med seg selv på en måte som gjorde inntrykk. Hun viser en grad av selvironi og selvinnsikt som jeg tror mange av oss kunne hatt godt av å ha litt mer av.
Hun virker å dele mye av seg selv. Men sett i lys av meg selv, som også ofte blir oppfattet slik, mistenker jeg at det finnes minst like mye som ikke deles. For det er lett å tro at den som deler mye, deler alt. Men noen av de dypeste lagene ligger ofte godt beskyttet bak nettopp åpenheten.
Om dette har noe med Caroline Nitter å gjøre, har jeg ingen forutsetninger for å vite. Men hun fikk meg til å tenke på et psykologisk fenomen som noen ganger omtales som selvbeskyttende åpenhet, en strategi der man deler mye av seg selv, men ikke nødvendigvis det som gjør aller mest vondt.
Når det gjelder Nitter, kan det godt hende at alt faktisk er ute i lyset. Men da jeg kjente meg igjen i tanken, innså jeg noe om meg selv. Jeg har nok brukt åpenheten min som en slags rustning. Jeg deler mye, skriver personlig og er ganske åpen om både tanker og erfaringer. Likevel finnes det sider ved livet mitt som få kjenner til. Det ble en påminnelse om hvor lett det er å tro at vi kjenner et menneske, enten det er noen som deler lite eller noen som deler mye.
Psykologien bak det å være seg selv
I en tid der det meste vi ser er filtrert, bokstavelig talt, er det å være seg selv blitt en slags motstandshandling. Psykologen Carl Rogers kalte det kongruens: samsvar mellom det vi føler og det vi viser. Når du tør å være deg selv, uten å redigere bort kantene dine, kommer du nærmere både deg selv og andre.
Men det koster i et samfunn der det å være «riktig» ofte trumfer det å være sann. Derfor krever det mot å vise frem hele seg, også det uperfekte. Og nettopp derfor fester det seg når noen gjør det. Det trigger noe i oss, fordi det er sjeldent og minner oss på noe vi kanskje savner i oss selv.
Likevel er det lett å dømme raskt og danne seg meninger basert på én TV-scene, en overskrift eller en kommentar i et forum, kanskje fordi det gir oss en følelse av kontroll, eller fordi det er enklere å le av noen enn å se seg selv i dem.
Les også artikkelen om hvorfor ærlighet varer lengst.
Influensere: Overfladiske eller strategisk smarte?
Jeg har sett mye reality. Ikke fordi jeg elsker dramaet, men fordi det er noe menneskelig der. Noe ekte, midt i all iscenesettelsen. Jeg observerer, analyserer og plukker opp mekanismer som går igjen: hvordan folk reagerer, hva som skaper engasjement og hvorfor enkelte mennesker klarer å fange oppmerksomheten vår. Innsikten prøver jeg å ta med meg både når jeg skriver og når jeg jobber med kommunikasjon, merkevare og strategi.
Det er tross alt en grunn til at de kalles influensere. De påvirker fordi de har forstått noe mange bedrifter gjerne skulle ønske de mestret: hvordan man skaper oppmerksomhet, bygger relasjoner og får folk til å bry seg. Det er ikke flaks. Det er ferdigheter.
Vi ler ofte av dem, rister på hodet og kaller dem oppmerksomhetssyke eller overfladiske. Men hva om det vi kritiserer, egentlig er det samme som vi innerst inne beundrer? Evnen til å være synlig, ekte og ufiltrert. Hva om det de gjør, er å leve ut sider av seg selv som vi andre har pakket bort?
Mange influensere driver egne selskaper. De bygger merkevarer, forhandler avtaler, lager innhold og skaper inntekter der det før bare var en Instagram-profil. Det krever mer enn et ringelyd-filter og en selfie. Det krever innsikt, timing, forretningssans og mot. Mange av dem tjener millioner, og det gjør de neppe fordi de er dumme.
De fleste av oss ville pakket sammen og gått hjem etter én runde i kommentarfeltet. De blir stående. Det er vel nettopp det som gjør dem til influensere. Ikke det de selger eller publiserer, men at de tør å være synlige i en verden hvor mange av oss helst vil gjemme oss litt.
Les også artikkelen om hvordan influenser marketing fungerer.
Hvordan være seg selv i møte med andre
Hva med deg? Når tok du sist plassen din? Hva holder deg tilbake fra å si det du egentlig mener, eller å være mer av deg selv i møte med andre?
Det er lett å tilpasse seg. Vi mennesker er flokkdyr, og de fleste av oss ønsker å bli likt. Derfor holder vi også ofte litt igjen. Vi justerer oss etter omgivelsene, passer på hvordan vi fremstår og tenker oss om en ekstra gang før vi sier det vi egentlig mener.
Samtidig er det sjelden de mest forsiktige stemmene som blir stående igjen i historiebøkene.
Henrik Ibsen var en av dem som tok plass. Ikke fordi alle likte det han skrev, men fordi han utfordret etablerte sannheter og stilte spørsmål mange helst ville slippe å forholde seg til. Han fikk folk til å tenke, diskutere og provoseres, og gjør det fortsatt den dag i dag.
Hadde Ibsen levd i dag, er jeg ikke sikker på om han ville valgt teateret som arena. Kanskje ville han brukt TikTok, Instagram eller en blogg. Selve plattformen er egentlig ikke det viktigste. Det interessante er at han forsto noe som fortsatt gjelder: Skal du påvirke mennesker, må du tørre å stå for noe.
På Ibsens tid var scenen plattformen. I dag finnes det mange flere. Fellesnevneren er likevel den samme. Enten du står på en teaterscene, skriver en blogg eller legger ut en video på nettet, må du være villig til å vise hvem du er og hva du mener.
«Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.»
Det lille ord» (1875)
Så litt til meg og litt til deg: Ta plassen din.
