Vi sier det ofte, gjerne litt for raskt, at noen tenker for stort, som om problemet ligger i ambisjonen i seg selv. Men hva om utfordringen i realiteten er det motsatte, at vi ikke klarer å tenke stort nok? Den tanken slo meg etter en samtale med en kollega for noen år siden, da vi diskuterte en gründer bak et prosjekt vi jobbet med, og jeg, ganske overbevist, konkluderte med at utfordringen hans var at han tenkte for stort.
Svaret jeg fikk kom umiddelbart, og traff på en måte jeg ikke hadde sett komme; “Problemet er ikke at han tenker for stort, men at han ikke tenker stort nok.”
Hvorfor mennesker ser sammenhenger, men ofte innenfor begrensede rammer
Det er ikke tilfeldig at vi mennesker i utgangspunktet er svært gode til å se sammenhenger. Hjernen vår er skrudd sammen for å finne mønstre og koblinger, fordi det gjør verden mer forståelig og beslutninger raskere å ta, men også fordi hjernen vår foretrekker det kjente fremfor det ukjente.
Innen kognitiv psykologi omtales dette gjerne som mønster- og sammenhengsgjenkjenning, en mekanisme som kontinuerlig forsøker å koble informasjon sammen.
Det er derfor vi raskt oppdager:
- årsak og virkning
- relasjoner mellom mennesker
- mønstre i marked og adferd
- og hvordan én beslutning påvirker flere andre
Denne evnen henger tett sammen med det som ofte omtales som systemtenkning, altså forståelsen av hvordan ulike deler påvirker hverandre i en større helhet. Likevel ligger det en innebygd begrensning her.
For selv om vi er gode til å se sammenhenger, gjør vi det som regel innenfor rammen vi allerede opererer i, formet av erfaringene våre, det vi har lært, og det vi oppfatter som mulig. Utfordringen er at de største endringene sjelden oppstår innenfor disse rammene, men i det øyeblikket noen velger å utvide eller flytte dem.
Når noen sier at du tenker for stort – hva betyr det egentlig?
I miljøer preget av innovasjon, strategi og utvikling er dette en formulering de fleste har hørt: Dette er litt for stort.
Bak en slik kommentar ligger det ofte en vurdering som ikke nødvendigvis handler om ideens kvalitet, men om hvordan den oppleves i lys av dagens virkelighet:
- den fremstår som urealistisk
- den passer ikke inn i eksisterende modeller
- eller den utfordrer etablerte måter å gjøre ting på
Historien gir oss mange eksempler på ideer som i sin tid ble avfeid nettopp av disse grunnene. Teknologier og løsninger vi i dag tar for gitt, som internett, mobiltelefoner og strømmetjenester, ble en gang sett på som for ambisiøse eller lite gjennomførbare.
I ettertid fremstår det ganske tydelig hva som egentlig skjedde.
Problemet var ikke at ideene var for store, men at de ble vurdert innenfor en ramme som var for liten til å romme dem.
Litt på samme måte som en gang ble sagt om lån: Låner du ti millioner og ikke kan betale tilbake, har du et problem. Låner du hundre millioner, er det plutselig banken som har det.
Å tenke stort nok handler om mer enn selve ideen
Det kollegaen min satte ord på, peker mot en viktig nyanse som ofte overses.
Det er fullt mulig å tenke stort om selve ideen, samtidig som man ikke tenker stort nok om alt som må være på plass for at ideen skal fungere i praksis.
Mange undervurderer kompleksiteten i det som ligger rundt, som for eksempel:
- hvordan løsningen faktisk skal distribueres
- hvilke samarbeid og partnerskap som er nødvendige
- hvordan brukeratferd påvirker adopsjon
- hvordan teknologien må utvikles og tilpasses over tid
- og hvordan markedet fungerer i virkeligheten, ikke bare i teorien
En stor idé uten en tilsvarende bred forståelse av konteksten vil ofte fremstå som urealistisk, ikke fordi den i seg selv er feil, men fordi helheten ikke er tenkt langt nok.
Når man derimot begynner å tenke stort nok rundt hele systemet, skjer det ofte noe interessant.
Ideen oppleves ikke lenger som mindre realistisk, men som bedre forankret i virkeligheten.
Hvordan store mål påvirker resultater og tenkemåte
Forskning innen organisasjonspsykologi støtter også perspektivet om at det å tenke større gjør oss bedre til å se sammenhenger og angripe utfordringer på nye måter.
Forskning fra blant annet Edwin Locke og Gary Latham, basert på flere tiår med studier, viser at spesifikke og utfordrende mål gir høyere prestasjon enn enkle eller vage mål, blant annet fordi de skjerper fokus, øker innsats og fremmer bedre strategisk tenkning.
Når vi tenker større, tvinges vi til å:
- være mer kreative i problemløsningen
- lete etter løsninger vi ikke allerede har tilgjengelig
- samarbeide på tvers av fagområder
- og se flere sammenhenger samtidig
Små mål kan som regel løses innenfor eksisterende rammer, mens store mål utfordrer oss til å utvide dem.
Når målet er lite, forbedrer vi det vi allerede gjør. Når det blir stort nok, må vi begynne å tenke annerledes, stille nye spørsmål og se flere sammenhenger. Det betyr ikke at vi må kunne gjøre alt selv, men at vi må ha innsikt nok til å vite når vi trenger hjelp.
Hvem har evnen til å tenke stort – og hvorfor?
Selv om evnen til å tenke helhetlig kan utvikles over tid, finnes det også mennesker som i større grad enn andre har en naturlig tilbøyelighet til å tenke i større perspektiver.
Forskning og erfaring peker ofte på noen fellestrekk:
- Systemtenkere
De har en intuitiv forståelse for hvordan ulike deler henger sammen, og vurderer sjelden enkeltdeler isolert. Du finner dem ofte i roller der helheten er viktigere enn enkeltdelene, som i strategi, produktledelse og ledelse, men også hos mennesker som naturlig ser konsekvenser på tvers.
- Tverrfaglige tenkere
Personer med erfaring fra flere fagområder har lettere for å se nye koblinger, fordi de kombinerer innsikt på tvers. Dette er ofte mennesker som har beveget seg mellom roller, eller som bevisst søker bredde fremfor å spesialisere seg smalt.
- Nysgjerrige personer
De nøyer seg sjelden med første svar, men fortsetter å stille spørsmål som utfordrer etablerte sannheter. Du kjenner dem igjen på at de ikke gir seg når noe “fungerer”, men vil forstå hvorfor.
- Personer som tåler usikkerhet
Å tenke stort innebærer å bevege seg utenfor det som er avklart, og de som er komfortable med det, våger også å tenke lenger frem. Dette er ofte mennesker som ikke trenger alle svarene før de begynner, men som lærer underveis.
Det er kanskje også derfor gründere og innovatører ofte oppleves som annerledes, ikke nødvendigvis fordi de er smartere, men fordi de opererer innenfor et større mentalt landskap. Og det er vel heller ikke tilfeldig at flere av de største navnene vi kjenner til, ikke har fulgt den tradisjonelle veien, fordi de i mindre grad har lært hva som ikke er mulig.
Stiller vi feil spørsmål når vi vurderer nye ideer?
Når vi møter en stor idé, er det naturlig å stille spørsmålet: Er dette realistisk?
Men det spørsmålet tar utgangspunkt i dagens rammer, og begrenser dermed også svaret.
Et mer interessant spørsmål kan være: Har vi tenkt stort nok til å forstå hvordan dette kan bli realistisk?
Forskjellen mellom disse to tilnærmingene er større enn man skulle tro, fordi det ene forsøker å plassere ideen inn i eksisterende strukturer, mens det andre åpner for at strukturene selv kan endres.
Et godt eksempel er hvordan nye løsninger ofte blir avvist fordi de ikke passer inn i dagens prosesser. Spørsmålet blir da hvordan ideen kan tilpasses systemet, i stedet for hva som må endres i systemet for at ideen skal fungere.
Et sitat som ofte er tillagt Henry Ford, illustrerer dette godt: Hvis han hadde spurt folk hva de trengte, ville de svart raskere hester. Det sier kanskje mest om hvor lett det er å tenke innenfor det vi allerede kjenner, og hvor vanskelig det er å se det som faktisk kan bli mulig.
Kanskje problemet ikke er at vi tenker for stort
For noen ganger er ikke utfordringen at vi tenker for stort. Noen ganger er det at vi ikke tenker stort nok.
Tenk deg at du skal lage en digital tjeneste. Du håper på 10.000 brukere, og skalerer litt ekstra, kanskje til 100.000, for sikkerhets skyld. Men så kommer det 1 million. Systemet kollapser, tilliten forsvinner, og de 10.000 du egentlig ønsket deg, blir vanskelig å vinne tilbake.
Kanskje et banalt eksempel, men det illustrerer poenget. Problemet var ikke ambisjonen, men at helheten ikke var tenkt langt nok.
Den virkelige utfordringen er ofte at vi stopper litt for tidlig, gjerne akkurat idet kompleksiteten øker og svarene blir mindre tydelige.
Og det er ofte nettopp der forskjellen oppstår.
For hvis historien har vist oss noe, er det at de største endringene starter med mennesker som ser flere sammenhenger enn andre, og som samtidig er villige til å tenke ferdig det de har begynt på.
