I dag skulle jeg ringt deg og sagt gratulerer med dagen. Jeg skulle hørt latteren din, de små kommentarene dine, og den helt egne måten du svarte “ja, det va nu ikke noe å feire… men takk nu likevel” med et lite smil i stemmen.
I stedet sitter jeg her med minnene. De gode. De vanskelige. De som kommer helt av seg selv. Og de som jeg må lete litt fram.
Du ble født 29. november 1956. Og du gikk bort 9. mai 2023, mye tidligere enn noen av oss var klare for. Den siste tiden ble ikke slik verken du eller jeg hadde sett for oss. Du mistet stemmen din, du ble forvirret av medisiner, og jeg prøvde å være stemmen din når du ikke hadde din egen. Jeg gjorde alt jeg klarte, men jeg vet at jeg aldri kommer til å slutte å spørre meg selv om jeg kunne gjort noe mer.
Likevel håper jeg at du kjente kjærligheten i alt jeg forsøkte. At du merket roen jeg prøvde å gi deg, selv når alt var kaotisk. At du visste at du ikke var alene.
Og midt i alt dette tenker jeg mye på valgene jeg tok da jeg forsto at vi var på vei mot slutten. Jeg takket nei til jobbtilbud og satte alt annet på vent for å være der for deg. Jeg valgte familien, omsorgen og tiden vi hadde igjen, selv om det betydde at jeg falt helt utenfor arbeidslivet etterpå. Sorgperioden slo beina under meg på måter jeg ikke var forberedt på, og veien tilbake ble lenger enn jeg hadde tenkt. Men jeg lærte mye i den tiden. Jeg vokste. Jeg ble tryggere på hva som faktisk betyr noe, og på at jeg tok riktige valg da det gjaldt som mest. Det har gjort meg sterkere i meg selv og i måten jeg tar avgjørelser på i dag.
I dag handler ikke om sorgen. Ikke bare. Det handler om alt du var. Alt du ga. Alt du stod i. Og alt du etterlot deg – i meg.
Gratulerer med dagen, mamma.
Jeg savner deg. Hver dag.
Og jeg håper du hadde likt at jeg deler dette. Ikke for at alle skal se, men fordi jeg vil bevare deg, for min egen del og for minnets skyld
Jeg gjorde alt vi hadde avtalt, alt du ønsket for den siste reisen din. Du ville kremeres, du ville tilbake til havet og fjellene som formet deg, og du ville hvile i Bøllesvika på Senja. Det gjorde jeg for deg, mamma, akkurat slik du ville ha det.
Og nettopp derfor gjør kontrasten så vondt. For selv om jeg fikk følge deg helt dit du ønsket å være, fikk jeg ikke ta vare på alt du ville etterlate deg videre. Det gjør vondt, og jeg vet at det kommer til å gjøre det lenge. Men midt i alt som forsvant, fikk jeg holde fast ved det viktigste. Jeg fikk være der. Jeg fikk gi deg ro, respekt og et siste farvel som var ditt. Og det er noe ingen kan ta fra oss.
Sorg og arbeidsliv – to verdener som sjelden møtes
Sorg er en del av livet, men i arbeidslivet behandles den ofte som et avvik i stedet for en menneskelig realitet. Det tas sjelden hensyn til at relasjonen betyr alt for hvordan vi reagerer. Jeg og mamma var mer bestevenner enn mor og sønn, og tomrommet etter henne ble derfor enormt. Det er det ikke alle som forstår, og i arbeidslivet forventes det ofte at sorgen passer inn i en mal – et visst antall dager, en viss tid, og så skal alt være som før. Men slik fungerer ikke mennesker. Tap av et anker rammer annerledes enn tap av en perifer relasjon, og likevel behandles det ofte som om alle opplever sorg på samme måte.
Når arbeidslivet overser dette, risikerer man at mennesker møtes med krav i sin mest sårbare fase i stedet for støtte. Relasjonsstyrke er en av de viktigste faktorene for hvordan vi faktisk reagerer i sorg, men likevel forventes det at alle skal håndtere tapet innenfor de samme ukene og så være operative igjen. Det er et urealistisk krav – og et umenneskelig et.
Samtidig vet vi fra både forskning og erfaring at sorg påvirker konsentrasjon, beslutningsevne, stressnivå, motivasjon og arbeidskapasitet. Mange faller ut av arbeidslivet, ikke fordi de ikke vil jobbe, men fordi kroppen og hodet bruker all energi på å komme seg gjennom en livskrise. Jeg merket det selv. Noen måneder etter dødsfallet slo kroppen min full alarm, og hjertet løp løpsk i månedsvis. Sorg setter seg ikke bare i tankene – den setter seg i kroppen.
Og nettopp derfor er det så avgjørende at arbeidsgivere møter ansatte i sorg med fleksibilitet og forståelse i stedet for hastverk. For når arbeidsgivere legger til rette for at ansatte får tid til å reise seg igjen, får de tilbake mennesker som er mer erfarne, mer empatiske og ofte sterkere enn før. Livskriser river oss ned, men de bygger oss også opp – hvis vi får rom til det. Og det er den romsligheten vi fortsatt mangler altfor mange steder.
