Norge er et av verdens minst korrupte land, og det er noe vi med rette er stolte av. Samtidig er det verdt å stille et litt mer ubehagelig spørsmål: Hva er det vi faktisk måler, og hva er det vi ikke ser? Den siste tiden har flere saker dukket opp som utfordrer bildet vi har av oss selv. Pågripelsene i Forsvarsmateriell, der tre ledere er siktet for grov økonomisk utroskap knyttet til konsulenttjenester og anskaffelser, er en av dem. Samtidig advarer Økokrim om økt risiko i forsvarssektoren, drevet av høyt tempo, store pengestrømmer og komplekse prosesser.
Isolert sett kan dette fremstå som en enkeltsak. Setter vi det inn i en større sammenheng, begynner det å ligne noe jeg har vært inne på flere ganger tidligere.
Flere saker, samme mekanikk
Det er ikke nødvendig å lete lenge for å finne lignende trekk i andre saker:
- Finnmarkssykehuset fikk kritikk for brudd på anskaffelsesregelverket, der både manglende konkurranse og relasjoner utfordret habiliteten
- Kommuner har fått kritikk for manglende dokumentasjon av habilitetsvurderinger i ansettelsesprosesser
- Pendlerboligsaken på Stortinget viste hvordan ordninger kunne brukes over tid uten tilstrekkelig kontroll
- KOFA har ilagt gebyrer i flere saker der offentlige virksomheter har gjort ulovlige direkte anskaffelser
Dette er ulike saker, med ulike alvorlighetsgrader, men de peker i samme retning. Det handler ikke først og fremst om å finne skyldige, men om å forstå hvordan systemene fungerer i praksis.
I artikkelen «Bare gode venner som gjør tjenester for hverandre» skrev jeg om hvordan relasjoner og nettverk kan gi noen kortere vei inn til beslutninger, uten at det nødvendigvis bryter loven, fordi mennesker naturlig søker det kjente og trygge.
Når systemet fungerer, helt til det ikke gjør det
Vi har sterke institusjoner, tydelige regelverk og en kultur bygget på tillit. Det er en styrke, men det kan også bli en svakhet når vi slutter å stille spørsmål.
I mange av disse sakene ser vi noen gjentakende mønstre:
- Relasjoner får større betydning enn de burde
- Kjente leverandører oppleves tryggere enn nye aktører
- Regelverk tolkes innenfor det som oppleves som rimelig, ikke nødvendigvis strengt nok
- Kontrollmekanismer aktiveres først når noen reagerer
Dette er også noe jeg har vært inne på i teksten om offentlige anskaffelser, der jeg skrev om hvordan systemet i praksis ofte favoriserer etablerte aktører, fordi risiko, kompleksitet og menneskelige vurderinger gjør det enklere å velge det man kjenner.
Det handler om mer enn lovlighet
En viktig del av dette er forskjellen mellom det som er lovlig og det som oppleves rettferdig.
Dette var også et sentralt poeng i artikkelen jeg skrev i forbindelse med den internasjonale dagen mot korrupsjon. Der tok jeg opp hvordan vennetjenester og relasjoner kan bevege seg i grenselandet, der ting kan være juridisk innenfor, men likevel svekke tilliten.
En prosess kan være korrekt på papiret, samtidig som den etterlater et inntrykk av at noen hadde et fortrinn. Det kan være tilgang til informasjon, kjennskap til beslutningstakere eller erfaring fra tidligere samarbeid.
I et system som vårt, der tillit er en grunnleggende verdi, er det ofte dette som gjør mest skade.
Når kontrollen kommer for sent
Et annet fellestrekk er tidspunktet for når ting tas tak i.
Tiltakene kommer gjerne etter at saken er blitt kjent. Regelverk strammes inn, rutiner forbedres og roller tydeliggjøres. Det er nødvendig, men det sier også noe om hvordan systemet fungerer.
Dette er også noe flere av eksemplene fra tidligere år viser. Sakene får leve lenge nok til at de blir synlige, før systemet reagerer.
Kontrollen er der, men den er ofte reaktiv.
En komfort vi ikke alltid merker selv
Det er lett å tenke at dette handler om enkeltsaker eller enkeltpersoner. Det er mer presist å si at det handler om en form for komfort.
Vi er komfortable med systemene våre
Vi er komfortable med relasjonene våre
Vi er komfortable med hvordan ting pleier å gjøres
I en av tekstene mine formulerte jeg det litt spissere: Vi har kanskje ikke mye korrupsjon i Norge, men vi er veldig gode venner som gjør tjenester for hverandre.
Det er sagt med et smil, men det treffer fortsatt.
Spørsmålet vi bør stille
Dette handler ikke om å stemple Norge som korrupt. Det handler om å være ærlig på hvordan makt, relasjoner og beslutninger faktisk henger sammen i et lite land med høy tillit.
For vi er få mennesker i Norge. Relasjoner er ikke noe vi kan velge bort, de er en del av hvordan samfunnet vårt fungerer. Vi kjenner hverandre, vi har jobbet sammen, studert sammen eller møttes i ulike roller over tid.
Jeg har tidligere skrevet om dette i en helt annen sammenheng, nemlig hvordan relasjoner påvirker oss i arbeidslivet. Der beskrev jeg hvor vanskelig det er å skille rollene når kollegaen er en venn, når lederen er en nær relasjon, eller når jobb og privatliv flyter over i hverandre. Poenget den gangen var ikke korrupsjon, men hvor krevende det er å være helt nøytral når relasjoner er tett på.
Det samme gjelder her, bare i en større skala.
- Når relasjoner er uunngåelige, må strukturene være tydelige
- Når nærheten er stor, må bevisstheten være enda større
- Når tilliten er høy, må kontrollen være sterk nok til å tåle den
Det er ikke mangel på regler som er utfordringen. Det er hvordan mennesker forholder seg til dem i praksis, i møte med relasjoner, trygghet og forventninger.
