Jeg leste nylig en kommentar i VG med tittelen «Ikke rart unge er single». Hun har et poeng, men jeg tror ikke dette bare gjelder unge. For mange av oss som har levd litt lenger, er det akkurat det samme. Det handler ikke bare om dating – det handler om hvordan vi forholder oss til mennesker generelt.
Dating har blitt mer som et marked enn et møte. Alt dreier seg om valgmuligheter – og kanskje enda mer om å unngå å velge. Vi sveiper oss gjennom mennesker som om de var produkter, og lurer på hvorfor det ikke føles ekte. Vi snakker om kjemi, men oppfører oss som algoritmer. Vi sier vi vil ha nærhet, men trekker oss idet noe begynner å kreve litt mer enn småprat og smilefjes. Vi tåler ikke stillhet, men velger ghosting når ting blir ukomfortabelt.
Uansett alder står mange igjen med den samme følelsen – at det er blitt vanskeligere å finne noen å dele livet med. Alt har blitt så effektivt – vi har frihet, teknologi og valgmuligheter, men savner fortsatt trygghet og ekte tilhørighet.
Fra singelliv til boligpress
Når så mange bor alene, snakker vi gjerne om boligprisene som problemet. Vi sier det bygges for lite, at markedet er presset, og at vi trenger flere små leiligheter. For hver person som bor alene, bygges det én ekstra bolig. Det gir økonomisk vekst, men ikke nødvendigvis mer menneskelig kontakt.
Slik vokser det frem en egen singeløkonomi. Mange snakker om friheten ved å bo for seg selv, men sjelden om regningen som følger med. Alt koster mer når du står alene – bolig, strøm, forsikring, mat, ferier. Det er som om samfunnet fortsatt er designet for par, mens virkeligheten har endret seg. Når én person bor der det tidligere bodde to, øker presset både på boligmarkedet, miljøet og på oss selv.
Kan det tenkes at dette handler mer om kultur enn økonomi? Vi har gjort det å være uavhengig og klare seg alene til et symbol på suksess, men betaler prisen for selvstendighet i form av ensomhet. Initiativer som legger til rette for at folk kan flytte sammen, enten ved offentlige økonomiske fordeler, eller som moderne bofellesskap, deleboliger eller fleksible leieavtaler for samboere, kunne vært ett av flere tiltak. Kanskje hadde vi fått det bedre både som mennesker og som samfunn, hvis vi delte litt mer av både plass og liv.
Ghosting i arbeidslivet
Ghosting stopper heller ikke ved kjærligheten. Den har flyttet inn i arbeidslivet også.
Jobbsøknader som aldri får svar, intervjuer som ender i stillhet, samarbeidspartnere som plutselig forsvinner. Det handler om den samme kulturen der vi unngår ubehag fordi ærlighet har blitt vanskeligere enn taushet. Vi vil ikke virke ufølsomme, så vi sier ingenting. Vi beskytter oss selv mot å skuffe andre, men ender med å skape usikkerhet i stedet.
Denne mangelen på tydelighet og mot gjenspeiler seg overalt. Enten det handler om å si nei til en date, avslutte et samarbeid, eller gi tilbakemelding på en søknad. Og i bunn og grunn tror jeg det handler det om frykt og usikkerhet. Frykten for å si noe feil, for å binde seg, for å vise sårbarhet. Den gjør oss litt kaldere, litt mer distanserte – og ironisk nok, enda mer alene.
Kanskje handler det også om at vi har blitt så redde for å tråkke på noen, at vi heller lar være å si noe. I en tid der alt kan misforstås eller oppfattes feil, har vi begynt å sensurere oss selv. Når vi vi tåler mindre, mister vi samtidig evnen til å være ærlige med hverandre. Tenk om vi kunne snakket litt mer direkte, og tålt litt mer ubehag. Det er ofte i ærlige samtaler, ikke i stillheten, at tillit og respekt oppstår.
Alt henger sammen
Jo mer jeg tenker på det, desto tydeligere ser jeg at alt dette henger sammen. Dating, boligpress og ghosting er symptomer på det samme mønsteret. Vi har gjort uavhengighet til et ideal og fellesskap til et kompromiss. Vi vil ha trygghet, men uten forpliktelser. Vi søker kontakt, men helst uten risiko. Og i forsøket på å beskytte oss mot avvisning, har vi gjort oss selv litt mer alene.
Men det at vi snakker så mye om ensomhet, relasjoner og kommunikasjon, betyr vel at vi ser problemet. At vi savner noe. At vi vil tilbake til noe mer ekte. Kanskje er det så enkelt som å ta et skritt tilbake til tiden før alt havnet på sosiale medier, da vi fortsatt ringte hverandre, møttes spontant, og lo av de samme vitsene uten å måtte dokumentere det.
Hva om løsningen er å bygge flere relasjoner heller enn å bygge flere enmannsboliger. Eller å tørre å si nei når det trengs, og ja når det føles riktig. Å våge å møte mennesker uten filter, uten frykt for at stillheten skal bety noe galt. Å være ærlig nok til å si:
- «Jeg liker deg, men jeg vil ikke late som jeg gjør det.»
- «Jeg fikk jobben et annet sted, men takk for praten.»
- «Jeg har plass til deg – både i sofaen og i livet.»
- «Kanskje kommer dette ut feil, men jeg mener det godt.»
- «Jeg er ikke enig med deg, men jeg vil gjerne forstå deg.»
For kanskje handler det til syvende og sist ikke om mangel på kjærlighet, men om mangel på mot. Mot til å være ærlig, åpen og menneskelig – også når det koster litt. Og kanskje, når nok av oss finner det motet igjen, finner vi også veien tilbake til hverandre.
