I Norge og store deler av den vestlige verden er det fredag den 13 som er “farlig”, men i Hellas, Spania og Latin-Amerika er det tirsdag den 13. Hvor rart er ikke det egentlig? I Italia er det fredag den 17. og i Kina og Japan er det tallet 4 som skaper ubehag. Hvis uflaks var en universell kraft, burde den i det minste klart å bli enig med seg selv om datoen.
Tirsdag den 13. i Hellas
I Hellas gir denne overtroen faktisk litt mer mening enn hos oss, i hvert fall historisk sett. Tirsdag er knyttet til Ares, krigsguden, og det var på en tirsdag i 1453 at Konstantinopel falt, et nasjonalt traume som satte seg dypt i kollektiv hukommelse. Når dette kombineres med tallet 13, som allerede var sett på som et ustabilt og uheldig tall i mange kulturer, fikk man etter hvert en perfekt storm av symbolsk ubehag som festet seg i språket, i historiene og i måten folk snakker om dagen på.
Hos oss ble det i stedet en annen fortelling som gjorde jobben. Jesus, den siste nattverden, Judas som nummer 13 og korsfestelsen på en fredag ble vevd sammen til et narrativ som gjorde akkurat denne datoen ladet med samme type uro. Mekanismen er den samme, det er bare historien som er forskjellig.
Hjernen vår elsker mønstre
Det er egentlig et ganske presist bilde på hvordan hjernen vår fungerer. Vi er mønstermaskiner som hele tiden forsøker å skape sammenheng i det som ellers bare er tilfeldigheter. Vi tar dramatiske hendelser, legger dem oppå tall, dager og symboler, og før vi vet ordet av det har vi skapt regler for universet som etter hvert føles like naturlige som vær og vind.
Og det er her det blir ekstra interessant når man ser det i lys av psykologi, marked og menneskelig atferd, for dette er den samme mekanismen som gjør at vi lar forventninger, rykter og etablerte sannheter styre alt fra investeringsvalg til hvordan vi vurderer mennesker.
Når uflaksen flytter seg
I Hellas unngår folk ikke å fly på fredag den 13. Det er tirsdag den 13. som gir den samme lille klumpen i magen. I Norge er det omvendt, her er tirsdag helt udramatisk mens fredagen får folk til å tenke seg litt ekstra om. I Athen er fredag den 13. bare en vanlig dag, akkurat som tirsdag den 13. er det i Oslo. Ulykken flytter seg rett og slett dit historien peker.
Og det er her det slutter å være bare et morsomt kulturfenomen. For hvis frykt kan flytte seg så enkelt fra en dag til en annen, fra et land til et annet, betyr det at det ikke er virkeligheten som styrer oss, men fortellingene vi har blitt enige om å tro på. Det er egentlig ganske skremmende, for det samme skjer når vi danner oss meninger om mennesker, risiko, økonomi og politikk. Vi reagerer ikke på det som faktisk skjer, men på det vi har lært at vi skal være redde for.
Hvis dette virkelig handlet om en universell kraft knyttet til tall og datoer, ville hele verden reagert likt. Det gjør vi ikke, og nettopp det avslører at det ikke er noe mystisk her, men noe sosialt.
Fortellinger som blir til virkelighet
Overtro lever ikke ute i verden, den lever i kulturen, og den går i arv som fortellinger vi gjentar for hverandre til de begynner å føles sanne. På samme måte som vi arver språk, verdier og normer, arver vi også små mentale kart over hva som er farlig, trygt, heldig eller uheldig.
Og egentlig er ikke dette så forskjellig fra hvordan vi leser andre ting rundt oss. Maur bygger voller før regn fordi de har lært å kjenne mønstrene i naturen. Bønder leser skyene. Investorer leser grafer. Vi mennesker leser datoer, symboler og historier. Det vi reagerer på, er sjelden verden slik den faktisk er, men verden slik vi har lært å forstå den.
Når minner styrer valgene våre
Derfor er tirsdag den 13. i Hellas ikke mer farlig enn fredag den 13. i Norge, selv om den for dem som er vokst opp med denne forestillingen kan føles like virkelig. Uflaks følger ikke kalenderen, den følger minnene våre.
Og her ligger det psykologiske paradokset som gjør hele fenomenet så interessant. Når mange nok deler den samme historien om at «denne dagen er farlig», begynner vi å handle som om den er det. Da oppstår det også ekte, målbare konsekvenser, enten det handler om hvordan vi kjører bil, hvordan vi handler, eller hvordan vi planlegger livene våre. Ikke fordi dagen i seg selv er spesiell, men fordi vi behandler den som om den er det.
Det menneskelige i overtro
Det gjør ikke overtro dum. Det gjør den menneskelig. Vi er skapt for å lete etter mønstre, for å knytte hendelser sammen og gi dem mening. Noen ganger treffer vi godt. Andre ganger lager vi bare gode fortellinger. Men også de gode fortellingene får makt over oss.
Det er ikke så forskjellig fra hvordan vi tar for gitt at enkelte yrker er trygge, at visse mennesker er til å stole på, eller at noen løsninger alltid er de riktige. Ofte er det ikke fordi vi har undersøkt det selv, men fordi historien om dem har blitt fortalt så mange ganger at den føles sann. På samme måte som en dato kan bli farlig uten å være det, kan også ideer, vaner og oppfatninger få mer makt over valgene våre enn de egentlig fortjener.
Jeg har alltid sett på meg selv som litt overtroisk, i hvert fall på den uskyldige måten, men jo mer jeg har gravd i disse historiene, jo mer kjenner jeg at det begynner å rakne litt. Ikke fordi verden har blitt mindre mystisk, men fordi jeg ser tydeligere hvor mye av det jeg trodde var skjebne egentlig bare var gamle fortellinger jeg aldri hadde stilt spørsmål ved.
Så kanskje handler verken tirsdag den 13. i Hellas eller fredag den 13. hos oss om uflaks i det hele tatt. Kanskje handler det om noe langt mer avslørende, nemlig hvor lett gamle historier får styre nye valg, og hvor kraftig en idé kan bli når mange nok tror på den samtidig.
