Unge er mer skeptiske enn eldre til at det offentlige bruker kunstig intelligens som støtte til å fatte beslutninger om dem. Det blir gjerne fremstilt som et problem. Hva om skepsisen snarere viser at unge stiller noen spørsmål vi alle burde stille: Hva skal vi bruke teknologien til, hvem har ansvaret, og når bør vi la være?
Er unges skepsis til KI et problem?
Jeg leste nylig en sak hos NRK om unges holdninger til kunstig intelligens. Tall fra rapporten «IT i praksis 2026» viser at halvparten av unge mellom 16 og 24 år er uenige eller helt uenige i at offentlig sektor bruker KI som støtte til å fatte beslutninger om dem. Det gjør dem til den mest skeptiske aldersgruppen.
Rapporten omtaler dette som «urovekkende skepsis». En av overskriftene slår fast at «For mange innbyggere er skeptiske til bruk av KI i offentlig sektor».
Men hvordan vet vi at det er tilliten som er for lav? Kanskje forventningene til teknologien også fortjener et kritisk blikk.
At unge er mest skeptiske, bryter med forestillingen om at de uten videre omfavner ny teknologi. Dette er en generasjon som har vokst opp med algoritmer, sosiale medier og digitale tjenester. Kanskje er erfaringen med teknologien en del av forklaringen på skepsisen.
Rapporten viser også at virksomhetene selv er usikre. 42 prosent oppgir at manglende kompetanse i egen virksomhet er en stor eller svært stor barriere for trygg og ansvarlig KI-bruk. Rapporten åpner dessuten for at økt usikkerhet rundt risiko skyldes mer erfaring med teknologiens dilemmaer. Da bør vi også være åpne for at unges skepsis kan ha noe for seg.
Vi trenger ikke bruke KI til alt
Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg mener vi bør forholde oss til kunstig intelligens. For meg er det først og fremst et kraftig verktøy som kan hjelpe oss med å analysere informasjon, automatisere rutinearbeid, programmere, skrive og undersøke problemstillinger.
Da mikrobølgeovnen kom, skulle bestemora mi bruke den til alt. Maten smakte deretter. Etter hvert fant hun ut hva den passet til, og hva hun fortsatt burde bruke komfyren og stekeovnen til. Da ble maten endelig slik bare bestemor kunne lage den igjen.
Et nyere eksempel finner vi i moderne biler. Etter å ha satset på berøringsbetjening har blant andre Volkswagen varslet at de vil hente tilbake fysiske knapper for viktige funksjoner. Tesla erstattet på sin side blinklysspaken med knapper på rattet i Model 3, men har senere tilbudt ettermontering av spaken etter reaksjoner fra kundene. Det nyeste var ikke alltid det mest praktiske.
Jeg tror vi har litt av det samme å lære om kunstig intelligens.
Det er forskjell på å bruke KI og å bli vurdert med KI
Når jeg bruker kunstig intelligens til å arbeide med en tekst, kan den hjelpe meg med å undersøke argumenter, finne svakheter eller strukturere informasjon. Men det er jeg som må vurdere resultatet. Jeg kan kontrollere påstander, forkaste forslag og velge en annen løsning.
Dersom KI brukes i behandlingen av en søknad om økonomisk støtte, en helsetjeneste eller en annen offentlig ytelse, er forholdet et annet. Da inngår teknologien i et system som har makt over situasjonen min.
At de unge ifølge rapporten er skeptiske også til KI som beslutningsstøtte, der et menneske formelt tar beslutningen, kan tyde på at de stiller mer kritiske spørsmål enn vi gir dem æren for.
KI kan påvirke utfallet lenge før noen trykker på en godkjenningsknapp. Hvilke opplysninger blir trukket frem? Hva blir utelatt fra oppsummeringen? Hvordan blir situasjonen beskrevet, og hvilken løsning blir anbefalt?
Vi kan ikke svare på denne skepsisen bare ved å forsikre om at et menneske har det siste ordet. Vi må også sørge for at mennesket har reell mulighet til å gjøre en selvstendig vurdering.
En godkjenningsknapp er ikke nok
Kunstig intelligens kan gjøre arbeidsflyten i offentlig sektor bedre. I rapporten oppgir 83 prosent av virksomhetene at KI i noen, stor eller svært stor grad har gitt raskere oppgaveløsning. 63 prosent oppgir bedre kvalitet i prosesser og tjenester. Dette er virksomhetenes egne vurderinger, men de viser at mange allerede opplever nytte av teknologien.
KI kan hjelpe oss med å oppdage feil og gjøre bedre vurderinger, men den som tar beslutningen, må ha tid og kompetanse til å kontrollere grunnlaget og myndighet til å avvise anbefalingen.
To saker som ser nesten identiske ut på skjermen, kan inneholde forskjeller som er avgjørende for vurderingen. En misforståelse, en opplysning som mangler, eller en situasjon som har endret seg, kan få betydning for utfallet. Innbyggeren må kunne forklare situasjonen sin, korrigere et mangelfullt grunnlag og møte noen som kan ta ansvar. Menneskelig skjønn må få et faktisk innhold.
Automatisering må gi mer tid til mennesker
Flere eldre og press på arbeidskraften gjør det nødvendig å bruke ressursene godt. Dersom kunstig intelligens kan overta rutinearbeid og frigjøre tid, bør vi bruke den muligheten.
Hvis en kommune kan behandle dobbelt så mange saker med halvparten så mange ansatte, ser det effektivt ut i et regneark. Men det betyr ikke at tjenesten er blitt bedre for innbyggeren. Dersom det samtidig blir vanskeligere å få snakke med et menneske når noe går galt, har effektiviseringen en pris.
Jeg har vært hos leger som har bedt meg stoppe å prate fordi de trenger tid til å skrive ned det jeg forteller. Noen skriver fort, andre bruker mer tid. Legen må selvfølgelig dokumentere, men når jeg sitter der som pasient, er det samtalen, undersøkelsen og hjelpen jeg har kommet for.
Hva om teknologien kunne transkribere samtalen og lage et utkast til journalnotatet, mens legen lytter, undersøker og gjør de medisinske vurderingene? Etterpå kunne pasienten bidra til å rette misforståelser, mens legen kontrollerer og godkjenner journalnotatet.
Tillit til kunstig intelligens må fortjenes
Det er forståelig at økende skepsis vekker bekymring hos dem som ser store muligheter i kunstig intelligens. Dersom unge er skeptiske til at KI brukes i beslutninger som får betydning for livet deres, er ikke løsningen nødvendigvis å fortelle flere historier om hvor nyttig teknologien er.
Her peker rapporten selv på flere nødvendige tiltak: åpenhet, innsyn, medvirkning og bevisste valg om når KI skal brukes, og når den ikke skal brukes.
Vi må vite hvem som har ansvaret når teknologien tar feil. Vi må kunne forstå og utfordre avgjørelser og få vite hvordan opplysninger om oss brukes. Når konsekvensene er store, må vi kunne møte mennesker med tid og myndighet til å vurdere saken ordentlig.
Jeg ønsker at vi bruker KI der den gjør arbeidet enklere og tjenestene bedre. Jeg ønsker også at vi klarer å begrense bruken når den svekker kvaliteten, skyver ansvaret til side eller gjør mennesker mindre tilgjengelige.
Bestemora mi trengte ikke å kaste mikrobølgeovnen for å få den gode maten tilbake. Hun måtte bare finne ut hvilke oppgaver den skulle få.
Derfor er spørsmålet NRK-saken reiser mer interessant enn om ungdommen er blitt for skeptisk til kunstig intelligens. Vi bør undersøke hvorfor de er skeptiske, og om de ser sider ved utviklingen resten av oss har oversett.
Målet kan ikke være å lære unge å stole på kunstig intelligens, men å bruke kunstig intelligens på en måte som er verdig tilliten deres.
