Vi sier gjerne at ærlighet varer lengst. Men mennesker vurderer sjelden troverdighet utelukkende basert på fakta. Vi tolker kroppsspråk, usikkerhet, erfaringer og magefølelse. Gjennom årene har jeg flere ganger opplevd at det å ha svar på alt kan vekke mer skepsis enn tillit. Det fikk meg til å reflektere over hvorfor vi ofte stoler mer på mennesker som viser sine begrensninger enn på dem som fremstår feilfrie.
Hvorfor perfeksjon kan svekke tilliten
Jeg husker en situasjon fra jobb der jeg hadde svar på absolutt alt kunden spurte om. Jeg følte meg som den perfekte rådgiveren. Jo flere spørsmål som kom, desto flere svar hadde jeg. Men etter hvert la jeg merke til at kunden begynte å virke mer skeptisk enn trygg. Blikkene og spørsmålene signaliserte at noe ikke stemte. Først da innså jeg at problemet kanskje ikke var svarene mine, men at jeg fremsto som litt for sikker.
Da skjønte jeg at jeg måtte endre taktikk, og på neste spørsmål svarte jeg: «Det er jeg faktisk ikke sikker på, men jeg skal finne det ut for deg.»
Og vet du hva? Det funket. Ikke bare fordi jeg kom tilbake med et godt svar senere, men fordi det viste at jeg ikke prøvde å være supermenneskelig. Når vi innrømmer at vi ikke vet alt, viser vi at vi er villige til å være ærlige også når vi ikke har svaret.
Dette er ikke bare min erfaring. Forskning viser at perfeksjonisme kan ha langt større konsekvenser enn vi kanskje tenker over. En omfattende gjennomgang av 43 studier fant at perfeksjonister har høyere risiko for utbrenthet. Jakten på det feilfrie kan tappe oss for energi, men den kan også påvirke hvordan andre oppfatter oss. For når målet blir å fremstå feilfri, risikerer vi samtidig å skjule det som gjør oss menneskelige. Ingen liker Mr. Perfect. Vi knytter oss til mennesker, ikke fasader.
Perfeksjonisme i kommunikasjon: Når tydelighet blir en utfordring
Dette med perfeksjonisme handler ikke bare om hva vi gjør, men også om hvordan vi kommuniserer. En ting jeg har lært, er at måten vi formulerer oss på, kan skape uforutsette barrierer. Ironisk nok har jeg ofte opplevd at folk nøler med å gi meg råd eller innspill nettopp når jeg selv er usikker og trenger deres hjelp.
Jeg har fått høre at jeg er tydelig og klar i kommunikasjonen min, noe som for mange oppleves som en styrke. Men det er nettopp denne tydeligheten som noen ganger kan bli en barriere. Jo tydeligere og mer gjennomtenkt vi fremstår, desto lettere kan det være for andre å tro at vi allerede har landet konklusjonen.
Når jeg søker råd, kan jeg uforvarende gi inntrykk av at jeg allerede har svaret, fordi jeg, selv når jeg faktisk er usikker, har en tendens til å formulere meg strukturert og gjennomtenkt. Det kan gjøre folk nølende med å komme med råd, rett og slett fordi de kanskje tror jeg ikke trenger dem.
Dette er noe jeg jobber med å bli mer bevisst på. Jeg har fått tilbakemeldinger om at jeg er lett å følge og vanskelig å utfordre. Selv om det sikkert er godt ment, er det ikke nødvendigvis en fordel. Jeg ønsker jo nettopp å bli utfordret, fordi det er gjennom innspill, spørsmål og alternative perspektiver vi utvikler oss. Selv når jeg er usikker, kan måten jeg formulerer meg på eller kroppsspråket mitt få andre til å tro at jeg er tryggere enn jeg faktisk er. Det er en slags «perfeksjonisme i kommunikasjon», et ønske om å være klar og strukturert som paradoksalt nok kan skape avstand til andre.
Det jeg har lært, er at tydelighet og sårbarhet må gå hånd i hånd. Når jeg ønsker innspill, prøver jeg nå å være eksplisitt om det. For eksempel kan jeg si: «Dette er jeg faktisk usikker på, og jeg trenger innspill for å komme videre.» Eller: «Jeg vet at jeg kanskje høres sikker ut, men her håper jeg du kan hjelpe meg å se ting fra et annet perspektiv.»
Erfaringen har lært meg at det ikke er nok å be om innspill. Folk må også oppleve at det er trygt å komme med dem. Hvis vi fremstår som om konklusjonen allerede er trukket, eller at svaret allerede er bestemt, vil mange velge å tie. Skal vi få de beste idéene, de ærligste tilbakemeldingene og de viktigste motargumentene, må vi vise at vi faktisk er åpne for å bli påvirket av det andre sier.
Hvorfor troverdighet ikke handler om å ha alle svarene
Mange tror troverdighet handler om å ha svar på alt. Min erfaring er det motsatte. Noen av de mest troverdige menneskene jeg har møtt, er de som vet når de skal slippe andre til. Noen ganger er det bedre å si: «La meg få en kollega til å forklare det nærmere», selv om du selv vet svaret. Det handler ikke om manglende kompetanse, men om å være trygg nok til å anerkjenne andres.
Du har sikkert sett det i nyhetssendinger på TV. Programlederne vet ofte svaret på spørsmålet de stiller ekspertene, men ved å hente inn andre bygger de troverdighet gjennom det som gjerne kalles delt autoritet. Når flere fagpersoner bidrar med sin kunnskap, står budskapet sterkere enn om én person alene skulle formidle det.
Forskning på tillit og relasjoner viser at tillit er en grunnleggende forutsetning for gode relasjoner, både profesjonelt og personlig. Å dele autoritet, som å hente inn en kollega for å svare på et spørsmål, signaliserer profesjonalitet og samarbeid.
Selvlært og nysgjerrig: Styrken i bred kompetanse
Jeg er typen som kan litt om mye og, som middelaldrende menn flest, har en mening om det meste. Men denne bredden kan noen ganger skape et feil inntrykk. Det kan se ut som jeg er et levende leksikon, eller enda verre, prøver å være det. Sannheten er at jeg ofte bare kan nok til å trekke koblinger, men sjelden nok til å gå i dybden. Og ja, jeg googler gjerne ting med en gang samtalen er over, fordi læring for meg er en nødvendighet, ikke bare en interesse.
Denne nysgjerrigheten og evnen til å lære har fulgt meg gjennom alle rollene jeg har hatt. Jeg er selvlært og har lært gjennom erfaringer fra et mangfold av roller og miljøer. Jeg har blant annet jobbet i media, som instruktør i paragliding, og som IT/AV-tekniker ved Høgskolen i Tromsø. Senere gikk veien videre til Avikom/Easymeeting, der vi konkurrerte i et globalt marked og stadig var i omstilling. Jeg hadde roller som alt fra montør til support, drift, salg og ledelse, noe som krevde en evne til å tilpasse seg raskt og lære nye ting på stående fot.
Etter dette jobbet jeg som salgsingeniør i StarLeaf, og for første gang på mange år kunne jeg lene meg litt tilbake. Etter roller med stadig større ansvar, flere oppgaver og kontinuerlig behov for å lære nye ting, var det befriende å få fordype seg i et mer spesialisert fagområde. Mange lurte på hvorfor jeg gikk fra Product Manager til Salgsingeniør, men for meg har det aldri handlet om titler. Det handler om å bruke kompetansen der den gjør mest nytte. Erfaringene fra tidligere roller gjorde at jeg kunne trekke linjer mellom ulike fagområder og finne gode løsninger. Det ga både mestringsfølelse og gleden av å hjelpe kundene.
Denne bakgrunnen har lært meg at, selv om jeg ikke vet alt, vet jeg ofte nok til å finne veien videre. Og når jeg ikke gjør det, vet jeg hvor jeg skal lete.
Hvorfor det er viktig å koble av
Jobben min har alltid vært en lidenskap. Det er flott, men det betyr også at jeg er litt «yrkesskadet». Selv når jeg ser film, analyserer jeg situasjoner og kobler dem til jobben.
Å leve i nuet uten at alt nødvendigvis skal bety noe, er noe jeg stadig må jobbe med. Det er som om hjernen min alltid er på jakt etter neste lærdom, neste forbindelse, eller neste idé. Og selv om det ofte er givende, kan det også være utmattende å aldri gi seg selv tillatelse til bare å være.
Unntaket er paragliding. I luften forsvinner distraksjonene, og det er bare meg, vinden og øyeblikket. For meg er det en måte å finne balanse på, og en påminnelse om å se livet fra nye perspektiver, bokstavelig talt. Det gir både mestringsfølelse og rekreasjon, men er også en øvelse i tillit til meg selv, vurderingene jeg tar, forholdene rundt meg, og til evnen til å tilpasse meg nye erfaringer. Ikke minst er det veldig sosialt.
Det har fått meg til å reflektere over hvor viktig det er å ha noe som er helt annerledes enn det du gjør til daglig. Jobber du med data, er ikke nødvendigvis blogging foran en skjerm det som får deg til å koble av. Det kan fort føles som mer av det samme. Forskning viser at perfeksjonisme og den konstante jakten på å prestere kan øke risikoen for mentale helseproblemer, spesielt blant mennesker som stiller høye krav til seg selv. Kanskje er det derfor det er så viktig å finne noe som lar oss være til stede uten å prestere, analysere eller lære. Å skru av er ikke det samme som å gi opp. Noen ganger er det akkurat det som skal til for å hente ny energi.
Litt sånn som dette nettstedet som jeg egentlig startet for å fylle ut CV’en min, men som utviklet seg til noe mer. Den ble en måte å holde meg oppdatert på, og ga meg følelsen av å jobbe, selv når jeg ikke hadde jobb. Nå har den også blitt både en læringsarena og en plass der jeg reflekterer og deler erfaringer.
Styrken i å ikke være perfekt
Vi sier gjerne at ærlighet varer lengst. Gjennom årene har jeg blitt mer opptatt av noe annet: troverdighet.
Troverdighet handler ikke om å være feilfri, ha svar på alt eller alltid fremstå sikker. Min erfaring er at tillit ofte bygges i de øyeblikkene vi tør å si «det vet jeg ikke», lytte til andres perspektiver eller innrømme at vi tok feil.
Perfeksjon skaper avstand. Det menneskelige skaper relasjoner.
