I dag er det visstnok verdens iskremdag. Det fikk jeg vite sånn i forbifarten, bokstavelig talt, da nyhetene rullet forbi noen timer før dagen var over. Ikke at det plaget meg nevneverdig. Jeg hadde uansett ikke is i fryseren.
Verdens iskremdag er én av mange uoffisielle merkedager vi har adoptert, eller kanskje bare funnet på. Denne kommer fra USA, selvsagt. Der borte har de tross alt en egen dag for omtrent alt mulig. Men da jeg hørte om dagen, var det ikke suget etter is som slo meg. Det var noe helt annet.
Iskrem og skogbranner – en farlig kombinasjon?
Det er nemlig så varmt for tiden at skogbranner dukker opp både her og der. Og i den forbindelse kom jeg til å tenke på noe jeg leste for lenge siden: visste du at noen i USA mente at iskrem kunne være brannfarlig?
Ja, det er helt sant – eller, sant på den måten at noen faktisk påsto det. I visse områder i USA, der det ble solgt ekstra mye iskrem, var det også registrert mange skogbranner. Dermed mente noen at iskremen måtte være skyld i brannene. Altså: mer is, flere branner. Case closed?
Ikke akkurat.
Når ting henger sammen – uten å henge sammen
Dette er et klassisk eksempel på korrelasjon, altså når to ting ser ut til å henge sammen, men egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre. Sommer og varme fører både til iskremkjøp og tørre skoger. Det er ikke isen som starter brannen, men varmen som får både folk og skog til å koke.
Men akkurat slike merkelige sammenfall er ofte grobunn for konspirasjonsteorier. Hjernen vår elsker å finne mønstre. Og noen ganger ser vi forbindelser der det bare er tilfeldigheter.
Visste du for eksempel at det finnes en tydelig statistisk sammenheng mellom antall filmer Nicolas Cage spiller i hvert år, og antall drukningsulykker i svømmebasseng i USA? Jo da – grafene følger hverandre skremmende godt. Men det betyr selvsagt ikke at Nicolas Cage har noe med saken å gjøre. Det er bare nok et eksempel på at sammenfall ikke nødvendigvis betyr årsak.
Man kan jo dø av å drikke vann – alle som er døde har nemlig drukket vann.
Det høres logisk ut, men det sier egentlig ingenting. Og sånn er det med mye annet også: Bare fordi to ting skjer samtidig, betyr det ikke at de henger sammen.
Les gjerne artikkelen om Kildekritikk i en digital verden – Viktigheten av kritisk vurdering av informasjon
Et spøkelsesbilde og en glemt detalj
Jeg hadde en venninne en gang som var overbevist om at det fantes hele byer som var bygget spesielt for å huse barnehjemsbarn. Ikke bare i USA, men over hele verden. Hun viste meg bildebevis. Gamle fotografier av bygater uten et eneste menneske å se. Det så nesten ut som en forlatt spøkelsesby.
Det hun ikke visste, var at disse bildene, som stammer fra 1800-tallet, ikke kunne fange opp noe som beveget seg. Eksponeringstiden i slike kameraer de brukte på den tiden kunne være opptil åtte timer. Alt som beveget seg i løpet av den tiden – mennesker, hester, vogner – ble usynlig på bildet fordi de ikke sto stille lenge nok til å feste seg på lysplaten. Gaten kunne i virkeligheten ha vært full av liv, men fremsto likevel tom på fotografiet.
Likevel brukes slike bilder i dag som angivelige bevis i ulike konspirasjonsteorier. Der kobles de til reelle historiske fenomener, som for eksempel de såkalte orphan trains i USA – togtransportene som flyttet tusenvis av foreldreløse barn vestover for å få nye hjem. I teoriene hevdes det at eliten sto bak byggingen av mystiske byer for disse barna, og at vi i ettertid har fått servert en forfalsket historie.
Flere hevder også at dette skjedde over hele verden, og peker på imponerende arkitektur og gamle bygninger som «ingen kan forklare». Men de glemmer ofte at forklaringen finnes, og at den som regel er langt enklere enn den høres ut. Man trenger bare å vite litt om historie, teknologi og hvordan kameraer fungerte før i tiden.
Og da jeg forsøkte å forklare nettopp det – at eksponeringstiden i gamle kameraer kunne vare i flere timer, kom det selvsagt et nytt spørsmål: Hvordan vet du egentlig at det stemmer? Har du bevis?
Det er da man merker at man ikke bare diskuterer fakta lenger, men tillit. Og den er det dessverre ikke alle som har til virkeligheten.
En liten moral i sommervarmen
Så hva er poenget med denne lille iskalde refleksjonen? Kanskje bare at du ikke må tro på alt du hører. Og ikke alt du ser. Bruk hodet, ikke bare magefølelsen. Spør deg selv om ting faktisk henger sammen, eller om de bare skjer samtidig.
For korrelasjon og årsak er ikke det samme, selv om det ofte kan se slik ut.
Det er akkurat slik mange konspirasjonsteorier oppstår. Man finner én merkelig sammenheng og bygger videre med flere fakta som i seg selv kan være sanne, men som ikke nødvendigvis hører sammen. Likevel virker det som om de støtter hverandre, og før man vet ordet av det, har man skapt en hel fortelling. Ikke fordi den er logisk, men fordi den føles overbevisende.
Vi ser det samme i arbeidslivet. Når en avdeling leverer gode resultater kort tid etter at en ny leder har tiltrådt, antar mange at det skyldes lederen, uten å se på hva som ble gjort i forkant. Når sykefraværet øker samtidig med innføring av hjemmekontor, konkluderer noen med at folk har blitt late. Men to hendelser som skjer samtidig, betyr ikke nødvendigvis at det ene fører til det andre. Hjernen vår liker å se mønstre, og vi søker etter forklaringer. Likevel er det viktig å spørre seg: Er dette en tilfeldighet, eller finnes det faktisk en sammenheng?
Neste gang du ser et bilde uten mennesker, leser en overskrift som virker for sprø til å være sann, eller hører noen presentere “fakta” som ikke helt henger på greip, kan det være lurt å stoppe opp et øyeblikk.
Og du? Hvis du har is i fryseren, nyt den før den smelter. Det er tross alt verdens iskremdag.
PS: Mange feilslutninger starter med at vi tror det finnes ett riktig svar. Men noen ganger handler det mest om hvordan man tenker. Hvis du vil ha en liten pause med skråblikk og en god latter, sjekk ut dette innlegget: Jeg liker måten du tenker på
