Hvert år den 5. juni markeres Verdens miljødag som en påminnelse om miljøutfordringene vi står i, og løsningene vi allerede kjenner til. Temaet varierer fra år til år, men budskapet er det samme: Hvordan kan vi ta bedre vare på naturen og sikre en mer bærekraftig fremtid?
Miljøvern koster – men hvem betaler egentlig?
Vi hører det stadig: Forbrukere må ta ansvar. Vi må sortere søppel, kutte kjøtt, kjøre elbil og bruke mindre plast. Men hvorfor føles det ofte som at de miljøvennlige valgene er de vanskeligste – og dyreste?
Fordi økonomien vår er rigget for vekst og forbruk, ikke vern og balanse.
- Så lenge det er mer lønnsomt å bygge ned natur enn å bevare den, kommer vi til å fortsette å gjøre det.
- Så lenge det er mer lønnsomt å selge oss en ny mobil enn å la oss reparere den gamle, vil vi fortsette å kjøpe nytt.
- Så lenge det er mer lønnsomt å tømme skogen enn å la den stå, vil trærne falle.
Og så lenge vi fortsetter å skylde på enkeltpersoner for klimakrisen, kan de store aktørene fortsette som før uten å endre noe som virkelig monner.
Fra plastposer til bulldosere – vi snakker om feil ting
Vi elsker enkle løsninger. «Ta med handlenett», «Kjør mindre bil», «Sorter søpla di». Og ja, plast er et kjempeproblem. Årets tema for Verdens miljødag minner oss om nettopp det. Hvert minutt havner plast tilsvarende én søppelbil i havet. Mikroplast finnes i alt fra fisk til fostervann. Det er ikke bare skremmende med tanke på dyrene, men for oss mennesker som lever av naturen og får helsa vår påvirket.
Men hvorfor retter vi alltid pekefingeren mot forbrukerne?
Vi forbrukere er nettopp det, FORbrukere. Vi lar oss påvirke av reklame, markedstriks og psykologiske mekanismer hjernen vår ikke er bygd for å stå imot. Jeg har skrevet mye om hvordan produsenter manipulerer oss, og likevel er det vi som får ansvaret.
Ja, vi trenger bevissthet rundt hvordan vi kaster, hva vi kjøper og hvordan vi bruker plast. Men den virkelige forskjellen skjer ikke på kjøkkenbenken, den skjer hos produsentene. I toppen av verdikjeden. Der avgjørelsene tas.
Og mens vi diskuterer sugerør og handleposer, lar vi de største ødeleggelsene skje i stillhet.
- Vi bygger ned myrer, og får mer flom.
- Vi kutter skog, og mister naturens rasbeskyttelse.
- Vi sprenger fjell, og skaper ustabile skråninger.
Og når katastrofen inntreffer? Da peker vi på klimaet. Ikke på bulldoseren, for den går jo på strøm…
Og så kommer krigen
Vi snakker mye om utslipp fra biler, kyr og fly. Men hva med bombene? Rakettene? Stridsvognene som går på diesel døgnet rundt?
Én enkelt artillerigranat slipper ut over 130 kilo CO₂. Det skytes titusenvis av dem hver dag. Én times flyging med et kampfly kan gi større utslipp enn en vanlig personbil gjør på et helt år.
Likevel snakker vi nesten aldri om miljøkonsekvensene av krig. Kanskje fordi det føles ufølsomt å snakke om utslipp når mennesker mister liv og alt raser sammen. Kanskje fordi klimaet virker lite viktig i møte med bomber, flukt og død.
Men nettopp derfor må vi våge å løfte det frem. For snakker vi ikke om klima og natur, risikerer vi til slutt at alle taper. Ikke bare de som rammes her og nå, men også de som kommer etter. Faktum er: Krig er en klimabombe.
Studier viser at ett år med aktiv krigføring i et større konfliktområde, som i Ukraina, gir like store utslipp som et middels stort europeisk land, som for eksempel Sveits eller Danmark. Forskjellen er bare at dette ikke tas med i noe klimaregnskap. De havner i helt andre bokføringer, som når en ny og «uventet» værkatastrofe rammer et sted i verden, og vi får høre at vi må sortere litt mer papir, eller kjøre mindre bil for å gjøre vår del.
Og dette er bare våpnene. Vi har ikke engang begynt å regne med:
- Skogbranner og ødeleggelse av natur og jordbruk
- Olje- og gassanlegg som sprenges
- Kjemiske og giftige utslipp fra ammunisjon
- Gjenoppbygging av infrastruktur etter krig, som også fører til store CO₂-utslipp
Forsvarssektoren er blant verdens største forbrukere av fossilt brensel, men er likevel delvis unntatt fra internasjonale klimaavtaler. Bare det amerikanske militærapparatet er, selv i fredstid, verdens største institusjonelle forbruker av fossilt brensel.
Hvorfor snakker vi ikke om dette? Hvorfor er ikke krigens klimapåvirkning en del av miljødebatten?
Kanskje fordi det avslører noe ubehagelig: At selv i møte med globale kriser som klimaendringer, er det fortsatt penger og makt som styrer skuta. Ikke visjoner. Ikke etikk.
Hvordan kan vi gjøre bærekraft lønnsomt?
Vi vet at naturen må beskyttes. Men endring kommer ikke før vi gjør det økonomisk mer lønnsomt å ta vare på naturen enn å ødelegge den.
- Hva om utbyggere og ikke samfunnet måtte betale for ødeleggelsene de forårsaker?
- Hva om vi belønnet selskaper som faktisk gjorde en forskjell, i stedet for dem som bare grønnvasker seg til bedre omdømme?
- Hva om innovasjon handlet om å skape mindre forbruk, ikke mer?
Vi står overfor en kritisk tid. Verdens miljødag bør handle om å stille de tøffe spørsmålene: Hvem tjener på miljøødeleggelse, og hvordan kan vi endre systemet slik at det blir lønnsomt å ta vare på naturen, før det er for sent?
Les mer om hvordan utbygging ødelegger naturens egne sikkerhetsmekanismer – og hvorfor vi må begynne å se hele bildet: Vi skylder på klimaet, men det er vi som skaper katastrofene.
