I eksperimentet, kalt LaughLab, brukte Richard Wiseman ved University of Hertfordshire begrepet “Verdens morsomste vites” da han i 2002 opprettet en nettside hvor folk kunne sende inn eller stemme på vitser. Formålet med forskningen var blant annet å finne den vitsen som hadde bredest appell og forståelse på tvers av kulturer, demografi og land.
Vinner-vitsen, som senere ble funnet å være basert på en sketsj fra 1951 av The Goon Show med Spike Milligan, ble sendt inn av Gurpal Gosal fra Manchester:
To jegere er ute i skogen når den ene plutselig kollapser. Han ser ikke ut til å puste og øynene er glasert. Den andre drar frem telefonen og ringer nødetatene. Han gisper: «Vennen min er død! Hva skal jeg gjøre?»
Operatøren svarer: «Slapp av. Jeg kan hjelpe. Først må vi være sikre på at han faktisk er død.»
Det blir stille et øyeblikk – så høres et skudd.
Tilbake på telefonen sier mannen: «OK, hva nå?»
Kilde: Wikipedia
Vitsen minner meg om en svensk journalist som skulle lage en reportasje om en jeger som hadde felt en bjørn, og som endte opp med å stille noen… la oss si, ikke helt gjennomtenkte spørsmål. Du kan lese historien eller se den 30 sekunder korte videoen her.
Men det ligger også en liten påminnelse i det som er kåret til verdens morsomste vits: ikke ta alt du hører bokstavelig. I arbeidslivet kan et ordvalg eller en instruksjon misforstås fullstendig hvis vi ikke stiller spørsmål, avklarer og tenker selv. Kommunikasjon handler ikke bare om å lytte til ordene, men om å forstå meningen bak dem. Og husk! I all kommunikasjon finnes det både en sender og en mottaker. Når noe går galt, får ofte mottakeren skylda, men sannheten er at senderen er minst like ansvarlig.
Jeg har tidligere skrevet om hvordan hjernen vår lurer oss til å tro at vi har kommunisert tydelig, selv når vi ikke har det. Det kalles kommunikasjonsfellen, og den kan du lese mer om her.
