Jeg har mistet mer enn én venn til selvmord. Det er en setning jeg aldri trodde jeg skulle skrive, og den er like vanskelig å akseptere hver gang jeg sier den høyt. Det som gjør det så spesielt og smertefullt, er at det aldri var noen tegn. Ingen hint om at de slet, ingen signaler om at de trengte hjelp. Det har etterlatt meg med et utall av spørsmål: Hva kunne jeg gjort annerledes? Var det noe jeg ikke så? Kunne jeg ha reddet dem, hvis jeg bare hadde visst hvordan?
Hvorfor vi må snakke om dette
Akkurat i dag, på verdensdagen for selvmordsforebygging, vil jeg rette oppmerksomheten mot hva vi kan gjøre for å forebygge slike tap.
Dagen ble opprettet i 2003 av Verdens helseorganisasjon (WHO) og International Association for Suicide Prevention (IASP), med et mål om å øke bevisstheten rundt selvmord som et globalt folkehelseproblem. Hvert år tar rundt 700 000 mennesker sitt eget liv verden over, én person hvert 40. sekund. I Norge mister vi i gjennomsnitt 600 mennesker til selvmord hvert år. Det betyr mer enn én hver eneste dag. Bak disse tallene ligger historier om mennesker som kanskje kunne vært reddet, hvis vi hadde sett tegnene i tide.
Usynlige byrder
Når noen sliter i stillhet, kan det være nesten umulig å oppdage. De smiler, ler og tilsynelatende lever livene sine som vanlig. Først når det er for sent, begynner man å lete etter spor, men ofte finner man ingen.
Heldigvis finnes det i dag kurs som lærer oss å gjenkjenne subtile faresignaler og hvordan vi kan nærme oss mennesker som sliter. Flere jeg kjenner har tatt slike kurs, og de beskriver hvor verdifullt det er å vite hva man kan se etter og hvordan man kan starte samtaler som ellers ville føltes vanskelige.
Vil du lære mer om hvordan du kan se faresignaler og støtte mennesker som sliter, finnes det flere kurs og ressurser:
- Vivat – Undervisning som gir kompetanse i selvmordsforebygging
- E-læringskurs i selvmordsrisikovurdering
- NTNU – Selvmordsforebygging
- Mental Helse
Hva vi kan gjøre
Forebygging starter med oss alle, i hverdagsmøter på jobb, skole og fritid. Arbeidsplassen er kanskje en arena vi utnytter for lite. Tenk om det var like vanlig å ha seminarer om mental helse som om brannsikkerhet eller HMS?
Det handler ikke om å bli eksperter, men om å våge å være oppmerksomme, stille spørsmål og skape rom for åpenhet. En workshop eller et kurs om hvordan man gjenkjenner faresignaler og hvordan man kan støtte noen som sliter, kan gjøre en enorm forskjell.
Små handlinger kan redde liv
Ingen av oss trenger å være psykologer for å være en ressurs. Det viktigste er å ha en grunnleggende forståelse av hvordan vi kan støtte hverandre. Små skritt, som å normalisere samtaler om psykisk helse på arbeidsplassen, kan ha like stor betydning som rutiner for fysisk sikkerhet. Begge deler handler til syvende og sist om det samme: å redde liv.
En oppfordring til handling
På verdensdagen for selvmordsforebygging vil jeg oppfordre deg til å tenke på hva du kan gjøre. Kanskje det betyr å foreslå et seminar på arbeidsplassen din. Kanskje det handler om å ta et kurs selv. Eller kanskje det ganske enkelt begynner med å bli litt flinkere til å spørre dem rundt deg hvordan de egentlig har det – og virkelig lytte til svaret.
La oss begynne i dag. Ved å se hverandre bedre, spørre mer, lytte mer – og ta initiativ til å lære hva vi kan gjøre. Små handlinger kan ha stor betydning. Kanskje, bare kanskje, kan vi redde et liv.
