Windows 10 fases ut, og Microsoft har gjort alt riktig. Likevel vurderer jeg å forlate hele økosystemet. Når selskaper faser ut produkter uten varsel, reagerer vi med rette. I forrige artikkel om når produkter fases ut, skrev jeg om viktigheten av å planlegge, varsle og veilede brukerne gjennom overganger. Det finnes gode og dårlige måter å gjøre det på. Men hva skjer når selskapet gjør alt riktig og det fortsatt føles feil?
En god PC, men feil stamtavle
Jeg har aldri vært så fornøyd med en bærbar som nå. Åtte år gammel, fortsatt rask, stabil og lydløs. Den gjør alt jeg ber den om. Men den støtter ikke Windows 11, og det handler ikke om ytelse, men om krav som er flyttet. Prosessoren er for gammel. Ikke dårlig. Bare ikke godkjent.
For meg blir det et tankekors. Tidligere gikk utviklingen så raskt at jeg byttet pc annen hvert år eller hvert tredje år. Men så kom vi til et punkt der nesten alt på markedet var godt nok for de fleste og de hyppige utskiftningene ikke lengre var nødvendig. Når jeg må vurderer å bytte er det ikke fordi maskinen ikke tilfredsstiller behovene mine, men på grunn av sikkerhetsrisikoen ved å ikke lengre få sikkerhetsoppdateringer.
Når valget ikke føles som et valg
Windows 10 fases ut 14. oktober 2025. Etter det kommer ingen flere sikkerhetsoppdateringer. I teorien kan du fortsette å bruke systemet. I praksis er det som å la ytterdøra stå åpen i en fremmed by. Du kan, men du gjør det ikke.
Dermed står millioner av velfungerende PC-er i fare for å havne på dynga fordi Microsoft har bestemt det. Og vi må tørre å spørre: Er dette utvikling, eller planlagt foreldelse?
Jeg skal innrømme at jeg nesten kunne veddet penger på at dette skjer fordi salget av datamaskiner har falt, og at det finnes et stille, men tett samarbeid mellom programvare- og maskinvareprodusenter. Hvis færre kjøper nytt, må man jo skape et behov. Det hadde vært en god konspirasjon. Litt for god, faktisk.
Så jeg sjekket. Og tallene viser et tydelig mønster. PC-salget falt år for år fra 2012 til 2019. Antall enheter gikk ned fra 351 millioner i 2011 til rundt 259 millioner i 2017. I 2015 alene var nedgangen på hele åtte prosent. Deretter kom pandemien og snudde alt. I 2020 økte salget med 26 prosent, og i 2021 steg det med ytterligere 15 prosent, opp til 341 millioner enheter. Etter det kom en kraftig korreksjon i 2022, med over 16 prosent nedgang. Men så begynte markedet å hente seg inn igjen.
I 2023 stabiliserte salget seg. I 2024 steg det med 3 til 4 prosent. Og i første kvartal 2025 skjøt det fart, med ytterligere 9 til 10 prosent. Akkurat samtidig som stadig flere begynte å forberede seg på at Windows 10 skal bort.
Så kanskje hadde jeg rett likevel. Kanskje var det ikke synkende salg som utløste behovet for nye maskiner. Kanskje var det behovet som ble skapt i det øyeblikket Microsoft varslet slutten.
Og siden meldingen om utfasing kom nettopp i 2023, er vi nesten tilbake der jeg startet. For er det egentlig noen forskjell på å skape behov fordi salget har falt, og å øke salget ved å innføre krav som gjør gammelt utstyr ubrukelig? Resultatet er det samme. Maskiner som virker, blir satt ut av spill. Folk kjøper nytt, ikke fordi de må, men fordi noen har bestemt at de bør.
Jeg har skrevet mer om dette i anledning Verdens forbrukerrettighetsdag, og om hvordan produsenter manipulerer oss til å kjøpe nytt – selv når det gamle fungerer helt fint: Hvorfor vi føler oss presset til å kjøpe – og hvordan systemet utnytter oss
Microsoft gjør alt riktig, og det er nettopp det som uroer meg
I mange år har vi kritisert selskaper for å fase ut produkter uten plan. Jeg har selv jobbet med end-of-life-strategier, og vet hvor viktig det er med struktur og respekt for brukeren. Når Microsoft nå gjør det riktig, burde jeg egentlig applaudere.
Det koster å holde gamle produkter og tjenester i live. Vedlikehold, feilretting og oppdateringer av utdaterte systemer tar tid, krever ressurser og blir til slutt lite bærekraftig, både teknisk og økonomisk. Ingen selskaper kan støtte alt for alltid. På et tidspunkt må man ta tøffe valg, selv når det går ut over noen. Slike avgjørelser vil alltid oppleves som urettferdige for dem som blir berørt.
Men når det gjelder sentral infrastruktur som Windows, selve ryggraden i verdens PC-marked, følger det også et større ansvar. For når én dominerende aktør kan gjøre fullt fungerende maskinvare ubrukelig, ikke fordi den ikke virker, men fordi den ikke lenger støttes, reiser det spørsmål som stikker dypere enn teknologi alene. Da handler det om makt, eierskap og hvilke strukturer vi bygger det digitale samfunnet på.
Men det er noe annet som skurrer. Når et så dominerende selskap setter nye krav til maskinvare, krav som ikke springer ut av ytelse, men av kontroll og standardisering, så skjer det noe med balansen mellom utvikler og bruker.
For de færreste brukere vet hva TPM 2.0 er. De vet bare at maskinen deres virker. Og plutselig gjør den ikke det, i alle fall ikke på en trygg måte. Det føles ikke som teknologiens begrensning, men som en styrt utstøtelse.
Hva er TPM 2.0?
TPM (Trusted Platform Module) er en liten brikke på hovedkortet i en datamaskin. Den brukes til å lagre sikkerhetsnøkler og beskytte data, blant annet ved å sørge for at operativsystemet ikke er tuklet med.
TPM 2.0 er den nyeste versjonen som Microsoft krever for å installere Windows 11. Mange eldre PC-er har ikke denne brikken, eller har en eldre versjon (TPM 1.2), og derfor får man ikke oppgradert selv om maskinen ellers fungerer utmerket.
TPM brukes blant annet til:
- Kryptering av harddisken (BitLocker)
- Pålogging med Windows Hello
- Beskyttelse mot skadelig programvare ved oppstart
Problemet:
Kravet om TPM 2.0 handler ikke om ytelse, men om sikkerhetsstandarder. Det betyr at mange fullt fungerende PC-er blir utestengt fra Windows 11 fordi de ikke møter et teknisk krav som mange aldri har hørt om.
Ikke bare TPM – også prosessoren må være «godkjent»
Selv om PC-en din har TPM 2.0, betyr ikke det at du nødvendigvis kan installere Windows 11. Microsoft har også satt en grense for hvilke prosessorer som støttes. For Intel gjelder det kun 8. generasjon og nyere. Har du en 6. eller 7. generasjon, som mange fortsatt bruker daglig uten problemer, er du utestengt.
Dette har ingenting med hvor godt maskinen din faktisk fungerer å gjøre. Det handler om at Microsoft har definert hvilke prosessorer som kvalifiserer, blant annet basert på sikkerhetsfunksjoner og standardisering. Mange opplever derfor at fullt brukbare PC-er blir avvist, ikke fordi de er trege, men fordi de har «feil» stamtavle.
I praksis betyr dette at PC-en din må være fra 2018 eller nyere for å få lov til å kjøre Windows 11. Er den eldre enn sju år, er sjansen stor for at den blir avvist. Ikke fordi den ikke er god nok, men fordi den ikke står på lista.
Nå skal det sies: Hvis du, som meg, har klart å holde liv i en PC som har vært i daglig bruk i åtte år og fortsatt er fornøyd, er det egentlig en bragd. Teknologisk levetid på sju år er ikke dårlig. Jeg burde kanskje heller feire det, men det er prinsippet som skurrer.
Et miljøspørsmål, et rettferdighetsproblem og et varsko
Dette handler ikke bare om meg. Det handler om millioner av brukere med fullt fungerende maskinvare, som nå risikerer å bli ubrukeliggjort. Og det skjer samtidig som verden roper etter bærekraft og sirkulærøkonomi.
I januar tok EU-parlamentariker Herbert Dorfmann dette opp med EU-kommisjonen. Han stilte et betimelig spørsmål: Er det forenlig med europeisk miljøstrategi at én aktør kan gjøre fullt brukbare PC-er utdaterte over natten?
Dette er et spørsmål som er langt mer demokratisk og strukturelt anliggende, enn et spørsmål om teknologi. For hva skjer med digitale rettigheter når få aktører kontrollerer både maskin og programvare? Og når systemet systematisk premierer utskiftning fremfor levetid, hvem sitter egentlig igjen med makten?
Jeg skrev nylig en artikkel til Verdens miljødag som tar opp nettopp dette – hvordan vi skylder på klimaet, men ser bort fra strukturene som gjør ødeleggelse mer lønnsomt enn bevaring: Vi skylder på klimaet, men det er vi som skaper katastrofene
Innovasjon eller kontroll?
Jeg sier ikke at Microsoft har onde hensikter. Jeg sier bare at det skjer noe når et økosystem blir så lukket at brukeren mister reell kontroll. Når verktøy som virker, ikke lenger får virke, fordi noen har bestemt at de ikke passer inn.
Tidligere har Apple og Samsung fått kritikk for planlagt foreldelse. Nå ser vi kanskje det samme i mer strukturell form. Ikke gjennom at noe gjøres tregere, men gjennom at støtten trekkes tilbake og kravene flyttes.
Det er en mer stillegående, men likevel kraftfull måte å presse frem forbruk på.
Et lite opprør i det stille
Så hva gjør vi? Noen bytter PC. Andre biter tennene sammen. Selv vurderer jeg Linux og LibreOffice, som er gratis og fullt brukbare og moderne alternativer for vanlige brukere som meg.
For akkurat nå handler det ikke om hvilket operativsystem jeg skal bruke. Det handler om prinsippet. Om følelsen av å bli dyttet videre fordi noen andre har bestemt det, og ikke fordi jeg ønsker det.
Jeg tror vi trenger å snakke mer om dette. For teknologi skal være et verktøy, og ikke være basert på et system som bestemmer når vi må kjøpe nytt. Det er på tide å ta tilbake kontrollen. Ikke ved å oppgradere, men ved å stille spørsmål.
I neste artikkel ser jeg nærmere på hva du faktisk kan gjøre med en PC som fungerer helt fint, men som ikke lenger støttes. Jeg går gjennom Linux-distribusjoner som Zorin OS og Linux Mint, og viser hvordan gratisverktøy som LibreOffice kan erstatte Microsofts betalte løsninger. Kanskje du ikke trenger å kjøpe nytt, men bare trenger å ta et valg.
