På Onsdag annonserte regjeringen en ny utlånsforskrift, der egenkapitalkravet for boliglån senkes fra 15 til 10 prosent. I etterkant har det blusset opp en diskusjon om hvorvidt en slik forskrift i det hele tatt bør eksistere.
Jeg har mange tanker om hvordan vi gjør hverdagen mer kompleks ved å lage regler, forskrifter og lover for nesten alt vi gjør, og hvilke konsekvenser det har for samfunnet og økonomien. Jo mer vi regulerer, desto flere personer trenger vi for å administrere og følge opp alt, og slik vokser offentlig administrasjon med flere som flytter papirer frem og tilbake. Men når det gjelder utlånsforskriften, har jeg ikke planer om å kaste meg inn i den debatten. Likevel var det én uttalelse fra Eiendom Norge som fanget oppmerksomheten min.
Organisasjonen, som representerer eiendomsmeglerne og gjerne skulle sett at utlånsforskriften forsvant, sa følgende:
«Utlånsforskriften har siden den ble innført redusert andelen av de som eier egne boliger med 1,1 prosentpoeng, og skapt 90.000 flere leietagere.»
La meg sette det i perspektiv
Selv om Eiendom Norge peker på at utlånsforskriften har redusert andelen boligeiere med 1,1 prosentpoeng og skapt 90 000 flere leietakere, er det viktig å sette tallene i perspektiv. Når vi ser på den totale befolkningen som har økt med ca. 380 000 personer siden 2015, og trekker fra de 90 000 som ifølge Eiendom Norge er blitt leietakere, ser vi at rundt ca. 290 000 flere mennesker eier bolig i dag enn for ni år siden.
Tallene fra SSB, under, viser riktignok en liten økning i antall leietakere, men flere faktorer kan påvirke dette, som økt innvandring, økonomiske forhold og demografi. Å skylde alt på utlånsforskriften virker for enkelt, da flere elementer kan spille inn. Både forskriften, arbeidsledighet, inntektsnivåer og boligtilgang kan påvirke utviklingen, og det er viktig å se på helheten. – Noe som minner meg om hva en dyktig visjonær, gründer og selger en gang sa til meg: «Always tell the truth, but you don’t always have to tell all the truth.«
Statistikk og tall
Noen fag på skolen fanget interessen min mer enn de fleste andre. Hvordan statistikk ikke bare handler om fakta, men også om hvilke fakta man velger å presentere, og hvordan man gjør det er noe jeg la merke til i både faget «kommunikasjon og samfunnslære» og «matematikk», som var to fag jeg likte godt. Metoden er enkel og effektiv.
På bildet under ser du to grafer basert på de samme tallene. Kanskje ikke det beste eksempelet, men poenget er at begge viser en stigende trend, og det er nok den mer komprimerte grafen til høyre jeg ville valgt dersom jeg skulle overbevist investorer om at ting går strålende.
Oppsummering av artikkelen fra E24:
Uenigheten rundt utlånsforskriften dreier seg om dens effekt på boligmarkedet og samfunnet. Regjeringen har nylig senket egenkapitalkravet fra 15 % til 10 %, men meninger er delte om forskriftens verdi:
- Eiendom Norge: De ønsker forskriften fjernet, og mener den har hatt begrenset effekt på gjeldsvekst og boligpriser, men betydelige negative konsekvenser. De peker på økt leiepress og færre som eier egen bolig, samt at forskriften hindrer lavinntektsgrupper og førstegangskjøpere uten økonomisk støtte fra foreldre.
- Finans Norge: De støtter avvikling, og mener bankenes kredittvurderinger er tilstrekkelige under dagens regelverk. Utlånsforskriften skaper unødvendige samfunnsøkonomiske kostnader og hindrer fleksibilitet for kunder.
- Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF): De forsvarer forskriften og viser til dens rolle i å forebygge økonomisk ustabilitet. De støtter endringer som tillater mer individuelle vurderinger, men ser fortsatt behov for reguleringen.
- Forbrukerrådet: De mener forskriften gir økonomisk trygghet og beskytter låntakere. Samtidig etterlyser de flere boliger i pressområder som et bedre tiltak for å hjelpe førstegangskjøpere.
Avslutningsvis
Om det er Eiendom Norge som bør ta seg en klype salt, eller om de faktisk har et poeng som jeg ikke helt fanger, vet jeg ikke. Det som er viktig, er å være kritisk til hvordan tall presenteres. Statistikken og tallene er utrolig nyttige, men de kan både støtte og utfordre synspunkter, avhengig av hvordan de blir brukt.
Og når vi først snakker om å pakke ting inn – hva med å pakke livene våre litt tettere sammen? Aldri før har så mange bodd alene, og det driver etterspørselen etter boliger til nye høyder. Hva om vi i stedet fremmet initiativer som oppmuntrer til mer samboerskap, kollektiv eller til og med flere generasjonsboliger? Det kunne frigjort boliger, dempet prispresset i de mest populære områdene, og kanskje til og med styrket fellesskapsfølelsen blant folk.
En slags «delingsøkonomi 2.0» – men med fokus på tak over hodet og relasjoner. En idé som ikke bare handler om plass, men om å skape bånd som kan gi oss mer enn bare økonomiske gevinster. Kanskje det er noe vi burde utforske litt nærmere?
