En mann, som i det siste har hatt en snikende følelse av at noe ikke stemmer, bestemmer seg for å ta en farskapstest i all hemmelighet. Etter uker med nervøs venting, får han resultatene i posten. Hjertet hamrer i brystet mens han åpner konvolutten.
Han leser resultatet:
– «Du er ikke barnets biologiske far.»
Kulden spredte seg gjennom kroppen som en iskald dusj. Sjokk. Forvirring. Stillhet. Han bladde videre, knapt klar over hva han gjorde, og der – mellom papirene – lå en liten, håndskrevet lapp…
Slapp av, det viktigste er ikke å vinne, men å delta!
– Vennlig hilsen, laboratoriet
Han stirrer på testresultatene, og post-it lappen som fulgte med: «Slapp av, det viktigste er ikke å vinne, men å delta«. Først lo han litt for seg selv, men så begynte en annen tanke å ta form. Var det egentlig sant? Gjorde det virkelig ingen forskjell om man bare deltok, men aldri tok steget fram for å vinne?
Nesten så jeg blir litt nostalgisk når jeg tenker på hvor fornøyde vi var når vi fant på de utroligste overgangene fra det ene til det andre på radioen. Vi kunne ta helt urelaterte temaer og veve dem sammen med absurde og kreative koblinger, og det føltes alltid som en liten seier. Det er kanskje derfor jeg nå føler at denne farskapstesten, på sitt vis, kan være en perfekt overgang til å reflektere over arbeidslivet mitt.
Jeg har alltid vært fornøyd med å bidra fra sidelinjen, spille andrefiolin – eller bare delta, for å si det sånn – mens jeg lot andre ta scenen og skinne. Det passet meg helt fint da, å gi æren til andre og skryte av teamet som en ekte lagspiller. Så lenge jobben ble gjort, har det aldri spilt noen rolle for meg hvem som fikk æren. Jeg hadde jo aldri tenkt å jobbe andre steder, så hvorfor markere meg? Dessuten var lønnen min den samme, så hva gjorde det vel om noen andre fikk hederen?
Men nå, med hull i CV-en, ingen aktivitet på SoMe eller kontakt med nettverket mitt på lange, og en følelse av å ha mistet fotfestet etter sorg og depresjon som følge av min mors bortgang, står jeg plutselig alene.
Hadde jeg vært mer synlig, tatt æren for mine prestasjoner og våget å fremheve meg selv, ville jeg kanskje hatt en sterkere posisjon i dag. Kanskje det å bare delta ikke alltid er nok – ikke når verden krever at du viser hvem du er, og ikke bare hva du bidrar med i kulissene.
Men samtidig må jeg innrømme: Jeg hadde ikke vært noe uten menneskene jeg løftet fram. Det handler om balanse. Ja, å delta er viktig, men noen ganger må du våge å stige fram og kreve din plass.