Blogg

DETTE VAR EN ARTIKKEL JEG SKREV FOR GATEAVISEN «VIRKELIG» I TROMSØ, ÅR 2006

”For once you have tasted flight you will walk the earth with your eyes turned skywards, for there you have been and there you will long to return” – Leonardo da Vinci

Paragliding begynte den gang firkant fallskjermene kom på midten av 70-tallet, da noen helsprøe fallskjermhoppere i de franske alpene fant ut de skulle løpe i gang fallskjermene ned bratte fjellsider. Siden fallskjermer hadde glideegenskaper som en murstein begynte utviklingen av en skjerm som kunne løpes i gang og som egnet seg bedre til å gli med – paraglideren var født. I dag har utviklingen av selve utstyret nådd veldig langt.
Vingene er blitt atskillig bedre, sikrere, enklere og artigere og siden paragliding er den flysporten som er lettest tilgjengelig i dag, er det også den luftsporten som vokser raskest for tiden

I Tromsø kom imidlertid paragliding før fallskjermen. I år feirer vi 30 års jubileum sammen med Tromsø Fallskjermklubb som blir 25 år. I Tromsø Hang- og Paragliderklubb finner du over 100 gutter og jenter i alderen 17 til snart 60 år. Hvis du begynner med paragliding, kan vi love deg en sport som ikke bare gir deg fantastiske flyopplevelser, men også en sport der du blir kjent med masse koselige mennesker i alle aldre, du får masse frisk
luft, mosjon og moro.

Det er mange som spør meg om hvorfor akkurat paragliding? Hvorfor er det noen som driver med golf? De som ikke har prøvd paragliding forstår det ikke, og for oss som har prøvd, er det vanskelig å forklare. I paraglidermiljøet verden rundt vandrer det en artikkel skrevet av en ukjent forfatter som likevel beskriver paragliding ganske godt. Jeg har her fritt oversatt artikkelen til norsk.

Hvorfor paragliding suger

Paragliding suger. Før jeg ble pilot, jobbet, spiste og sov jeg. Nå flyr jeg. Det er ikke mulig å beskrive hvordan det er å fl y. Man må rett og slett bare må prøve det. Og har du først flydd litt, vil ingen bakkeaktiviteter overgå følelsen av å være fri som fuglen. Man vil alltid gå og se opp mot himmelen med et lengtende blikk.

Før jeg begynte å fly så jeg på veien når jeg kjørte bil, nå ser jeg på skyene. Jeg drømte om karriere, nå ønsker jeg bare lengre flyturer. Før jeg begynte å fly, drømte jeg om dypere vennskap, nå ønsker jeg bare fly høyere.

Er jeg rett og slett ikke en komplett person hvis jeg ikke får fly, eller kanskje blir jeg en bedre person ettersom jeg flyr? Kanskje jeg er helt forstyrret i hodet siden jeg lengter sånn etter å fly? Kanskje flyging er en sykdom? Er det i så fall genetisk arvelig?

Paragliding gir meg i alle fall en rus og avhengighet som det er umulig å tilfredsstille på annen måte. Uansett hvordan jeg beskriver paragliding, eller hva jeg definerer det som, vil dette være langt unna sannheten. Å fly på oppdriften rundt fjell, i termikk, på en liten bakkekam eller i konvergensløft.

Uansett hvilken flytur man har, vil det aldri bli nok.

Til nå er det ingen som har kommet ned på bakken igjen og påstått at de endelig har klart det. – At de kan paragliding. Alle som har flydd litt, vet godt at man alltid kunne gjort det bedre. Hadde jeg bare tatt en knappere sving, flydd vekk fra synk tidligere eller blitt i løftet litt lengre, landet penere, eller …, eller… Man blir aldri utlært. Kanskje det er derfor vi heller aldri får nok. Kanskje det er derfor vi alltid leter etter ny oppdrift, flere turer, bedre skyer, et tidspunkt der tiden stopper og hver eneste følelse i kroppen er innstilt på pulsen til været, lufta og en plass der hver eneste tanke er om hvor løftet er. I det øyeblikket blir alt annet borte, ingen kreditorer når meg, det er kun akkurat nå som gjelder. Denne termikkbola, denne skyen eller denne flyturen. Jeg flyr…

Jeg har vært både full og høy, men jeg kan ikke komme på et eneste øyeblikk av alt jeg noen gang har opplevd, som gir meg et sånn sug etter å prøve mer slik som flyging gjør. Flyging har ingen fasit, det kan ikke oppnås, du kommer liksom aldri helt dit.
Kanskje det er derfor jeg prøver å lære så mye om vær og vind, kanskje det er derfor jeg leser så mange loggbøker for å lære om andres turer. Muligens er det derfor man kjører ut å leter etter gode forhold selv om været ser helt elendig ut. Jeg husker en gang da jeg… og en annen gang da jeg…

Nå lurer jeg på hvorfor jeg atter en gang prøver å beskrive det. Når jeg etter gjentatte forsøk inderlig godt vet at jeg ikke har klart det før. Det bare går ikke. Jeg har snakket om å time starten, om hvor ille følelsen er av å se at andre treffer og flyr oppover mens
jeg synker ned, vi snakker om hvor den beste oppdriften er, og det løfteområdet som var lite som en basketball, men som like gjerne kunne vært stort som Danmark. Jeg føler likevel aldri at jeg klarer å gi paragliding den gode beskrivelsen det fortjener.

Paragliding kan ikke beskrives.

Etter at jeg begynte med paragliding vil jeg aldri bli den samme igjen. Jeg blir aldri tilfreds med noen andre aktiviteter igjen. Det er derfor paragliding suger.

---

I dag har jeg lært at balanse mellom jobb og fritid er avgjørende for både mental og fysisk helse. Det å ha en aktivitet ved siden av jobb, som for eksempel paragliding, trening eller fotball, gir ikke bare en pause fra hverdagslivet, men også en mulighet til å koble av og lade opp. Slike aktiviteter kan fungere som en ventil for stress, bidra til økt fokus og kreativitet når man vender tilbake til jobb, og gir en følelse av mestring og glede som er viktig for trivsel. Å investere tid i noe man liker utenfor arbeidslivet gir et nødvendig perspektiv på hva som virkelig betyr noe, og hjelper til med å opprettholde den energien og entusiasmen som trengs for å være på topp både profesjonelt og personlig.