Sharing is caring
Jeg tror på at man får dobbelt tilbake av det man deler. Denne bloggen er min plattform for å dele tanker, erfaringer og kunnskap jeg har tilegnet meg. Jeg skriver om egne refleksjoner og håper å samle disse for å dele innsikt og verdifulle lærdommer. Alt jeg deler er ment som et utgangspunkt for refleksjon og læring, da det alltid er mer å lære.
Utforsk mine siste innlegg, velg en kategori til venstre, eller se alle her. Den aller nyeste artikkelen jeg har publisert finner du under:
-
Fredagshumor
·
Den unge selgeren jeg har skrevet om en stund nå, går inn på sjefens kontor en dag og sier:
– «Sjef, jeg skal være ærlig med deg. Jeg vet at økonomien ikke er på topp, men jeg driver og jobber med tre store selskaper, og jeg vil gjerne be om en lønnsøkning ettersom det er så store beløp vi snakker om.»
Etter noen minutter med pruting går sjefen til slutt med på å gi ham en fem prosent lønnsøkning, og den unge selgeren reiser seg fornøyd for å gå.
– «Forresten,» spør sjefen idet han går ut av kontoret, «hvilke tre selskaper er det du jobber med?»
– «Skattevesenet, banken og bilforhandleren min!!», svarer han svakt før han lukker døra bak seg.
Den unge selgeren var endelig på vei til sitt første internasjonale oppdrag – Italia! Han skulle signere en viktig avtale og var klar til å imponere. Etter litt språktrening på en gratis app og utstyrt med all selvtillit han kunne samle, landet han i Italia. Der ble han møtt av kundens representant, som tok ham til en elegant restaurant.
Vel fremme ved bordet bestemte selgeren seg for å briljere med sitt nye italienske ordforråd. Han løftet hånden og sa, med all verdighet han kunne mønstre: «Un grande pizza, grazie!» En lang, pinlig stillhet fulgte. Representanten så forvirret ut, og så litt forskrekket.
“Eh, vi starter som regel med en liten antipasti her, og… stor pizza, den bestiller vi kanskje til slutt?”
Selgeren, uanfektet, svarte raskt: “Åh, nei, nei, jeg er en stor kar, vet du! Vi går rett på sak!”
Etter å ha hoppet over alle italienske bordskikker, gikk han i gang med å selge produktet sitt med overbevisning. “Dette er det beste på markedet! Ingen andre kan måle seg!” sa han, og ga representanten et vennskapelig puff på skulderen. “En spesialpris, bare for deg, amico, hvis du signerer nå!”
Det var bare ett problem: Han hadde totalt oversett italienernes sans for personlig avstand. Representanten lente seg stadig lengre bakover, som om han ventet på en ekstra skjult avgift på kjøpet. Men vår selger kjørte uanfektet på, og misforståelsene eskalerte raskere enn en italiensk motorsykkel i rushtrafikk.
Senere, på vei hjem, ringte sjefen for å høre hvordan det gikk. “Så, ble det en avtale?” spurte sjefen spent.
“Eh…” svarte selgeren. “Ikke helt. Men de sa at jeg var… molto interessante.”
“Interessant?” svarte sjefen skeptisk. “Betyr det at de likte deg?”
“Tror det, men de nevnte også noe om ‘mye armer og bein’. Så det må jo være positivt, eller?”
Sjefen sukket dypt. “Ja vel, neste gang kanskje vi prøver en litt mer ‘nordisk’ tilnærming, hva sier du?”
Selgeren nikket for seg selv, lettet over at han i det minste fikk en viktig innsikt med seg hjem: neste gang burde han ikke pushe folk ut av sin komfortsone – og kanskje være litt forsiktig med mengden kroppsspråk. I det minste hadde han fått sin store pizza til slutt!
