Denne uka har jeg tenkt mye på hvordan ting fungerer – eller rettere sagt, hvordan de ikke fungerer. Hvorfor holder det ikke å faktisk kunne noe lenger – du må også bevise at du har lært det på ‘riktig’ måte? Jeg var litt inne på temaet sist søndag men skal fortelle litt mer om meg selv i denne. Hvorfor vurderes en CV med titler og studiepoeng høyere enn faktisk kompetanse?
Er det ikke ironisk at arbeidslivet skriker etter folk som kan tenke utenfor boksen – men samtidig krever at du først må bevise at du passer inne i den?
Det store paradokset er at alle teoriene vi underviser i dag, startet som noens nye tanker. De fantes ikke i en lærebok – de kom fra mennesker som turte å tenke fritt. Likevel har vi skapt et system der de som tenker utenfor boksen, sjelden får slippe til.
Vi snakker om et inkluderende samfunn, men hva hjelper det hvis dørene bare er åpne for dem som passer inn i A4-modellen?
Jeg er ikke imot utdanning. Tvert imot – jeg anerkjenner hvor viktig den er for de aller fleste. Og sett i lys av hvor mye tid jeg har måttet bruke på å lære meg ting underveis – ofte bare for å bekrefte det jeg allerede visste – ville nok en tittel å lene seg på vært en raskere og enklere vei til troverdighet.
Men utdanning passer ikke for alle. Likevel har den blitt den eneste veien til anerkjennelse i dagens arbeidsliv: diplom, grad, sertifisering. Og det virker nesten som det har blitt verre de siste årene. Man skriker etter arbeidskraft, men selv folk med høy utdanning blir stående utenfor. Og for oss som lærer annerledes, og som har bygget kompetanse gjennom praksis, ikke pensum, blir det enda vanskeligere. For uten riktig stempel på papiret kvalifiserer vi sjelden til mer enn én prosent av jobbene.
Min vei – eller mangelen på en
Jeg prøvde. Jeg gjorde virkelig det. Etter grunnskolen vurderte jeg et utvekslingsår i USA. Jeg kom gjennom intervjuer og kvalifisering, fikk til og med tildelt en vertsfamilie – men økonomien satte en stopper for det.
I stedet startet jeg på allmennfag, første steg mot studiekompetanse. Da jeg kom til andreåret, valgte jeg å gå førsteåret om igjen for å forbedre karakterene mine. Helt bortkastet. Jeg brukte det første vitnemålet uansett, for det var radio og TV som fikk tiden min – ikke pensum.
Andreklasse holdt jeg ut til jul. Det var fag som norsk og tysk som tappet meg for motivasjon. Tysk har jeg hatt nytte av. Men Hamsun? Aldri har noen spurt meg om noe av det vi ble tvunget til å pløye oss gjennom.
Høsten etter prøvde jeg mekaniske fag. Jeg fikk gode karakterer, men strøk – ikke fordi jeg ikke kunne faget, men fordi jeg hadde for høyt fravær. Læreren min ba meg om å holde ut de siste månedene for å få vitnemål. Men da han sa «du har jo bestått, du må bare møte opp», ble det helt tydelig: Systemet er mer opptatt av fraværsgrenser enn av hva du faktisk kan.
Og da mistet jeg troen. Ikke på meg selv, men på hele opplegget. Jeg hadde lært det jeg trengte. Så jeg brukte heller tiden på det jeg elsket: å skape. Radio. TV. Jeg trengte ikke det vitnemålet, for jeg visste at jeg kunne hvis jeg ville. Og det holdt for meg.
Frihetens fagbrev
Jeg utviklet ferdigheter, bygget karriere, leverte resultater. Jeg nådde målene jeg satte meg som ung – reiste, kjøpte bolig, bil, og hadde penger til overs. Og da jeg endelig kunne kjøpe drømmebilen jeg hadde jobbet for siden jeg var 14, en Porsche 911, føltes det som mitt vitnemål. Mitt fagbrev. Min doktorgrad – alt i ett.
Første 911-en var søndagsbilen. Etter to år solgte jeg den. Jeg hadde opplevd drømmen, trodde jeg. Men ett år senere kom lengselen tilbake. Og da forsto jeg at jeg egentlig bare hadde gjort det man «burde» – tatt den ut på solskinnsdager og latt den stå og skinne.
Så jeg kjøpte en ny. Og denne gangen brukte jeg den. Hver dag. Hele året. Den var bruksbilen. Jeg kjørte mer Porsche på fire år enn mange eiere gjør på tjue. Det var upraktisk. Det kostet en formue. Og det ga ingen mening, sett med økonomiske eller fornuftige briller. Men det var verdt det – fordi jeg levde ut drømmen. På min måte.
Når det å velge riktig straffer seg
Da det britiske selskapet jeg jobbet for ble lagt ned, tok jeg meg en velfortjent pause. For første gang valgte jeg å stoppe opp litt, finne ny retning – og jeg var på god vei. Jeg var i samtaler, klar for å lande neste jobb. Men så ble mamma, en person som hadde vært en bauta i livet mitt, og var mer enn god venn enn mor, brått syk.
For første gang i livet valgte jeg å legge karrieren til side for å være der for noen andre. Hele livet hadde jeg satt jobb og ambisjoner først. Nå var det hennes tur. Og det føltes riktig. Et valg jeg aldri kommer til å angre på – for kort tid etter var hun borte. Bare 67 år gammel.
Ironisk nok var det da jeg endelig prioriterte noe viktigere enn meg selv – og hadde mer å tilby enn noensinne – at karrieren raste sammen. Ikke fordi jeg manglet kompetanse. Men fordi jeg hadde vært borte for lenge.
Og plutselig betydde ingenting av det jeg hadde oppnådd noe som helst. Ikke fordi jeg ikke kunne jobben – men fordi jeg ikke hadde papir på det. For arbeidslivet bryr seg ikke om lojalitet, omsorg eller menneskelighet. Det bryr seg om hull i CV-en. Om at du nærmer deg 50. Og at du mangler en formell utdanning.
Så kanskje er det like greit å skape noe selv. Bruke energien på noe eget.
Og la dem en dag lese i avisa hva én samtale – og et blikk for mer enn bare en CV – faktisk kunne ha ført til.
Hvem skrev bøkene først?
Utdanning er i bunn og grunn en oppsamling av kunnskap. Noen har vært før oss, prøvd, feilet og kommet frem til konklusjoner. Disse konklusjonene er blitt skrevet ned, systematisert og undervist til neste generasjon. Det er sånn vi bygger videre på det vi allerede vet.
- Den første legen hadde ikke en medisinsk utdanning.
- Den første ingeniøren hadde ikke en ingeniørgrad.
- Den første psykologen hadde ikke en psykologiutdannelse.
Noen måtte finne ut av det før det ble etablert som et fag.
Så hvorfor er det så vanskelig for dagens arbeidsliv å anerkjenne de som fortsatt lærer på denne måten? De som ikke har gått den akademiske veien, men som likevel har bygget reell kompetanse?
Systemet vårt premierer de som lærer på den riktige måten, men ikke nødvendigvis de som faktisk kan noe. Det er et paradoks.
Vi elsker de kreative – men bare når de har riktig tittel
Arbeidslivet elsker innovasjon. Hver eneste bedrift snakker om å tenke utenfor boksen.
Men samtidig forventes det at du først må bevise at du passer inne i boksen.
For å få en jobb må du ha en akademisk bakgrunn, men når du er inne, vil de ha noen som kan utfordre det etablerte. Det er en selvmotsigelse.
«Ja, vi ser du har utdanning – men kan du tenke som om du ikke hadde det?» – Kan man egentlig det?
Ofte ikke. Fordi utdanning ikke bare lærer deg hva du skal vite, men også hvordan du skal tenke. Den gir deg teorier som hjelper deg å forstå verden, men den rammer også inn forståelsen din. Når noe er etablert som «den rette måten», blir det vanskeligere å se alternative løsninger.
Og da kommer vi til et annet spørsmål:
Er det kunnskap vi vil ha – eller bare bekreftelse på at kunnskapen kommer fra et godkjent sted?
Du må tenke utenfor boksen – men bare etter at du har bestått testen som bekrefter at du tenker innenfor den.
Når utdanning blir en tankeboks
Jeg har ingenting imot folk med høy utdanning. Jeg beundrer dem som har investert tid og innsats i å spesialisere seg. Men jeg har også sett hvordan utdanning kan bli en begrensning.
For når du lærer at slik fungerer verden, blir det vanskelig å stille spørsmål ved om den faktisk gjør det.
Hvis du lærer at en løsning er best praksis, vil du instinktivt stole på den – selv om en nykommer utenfor systemet kanskje kunne funnet noe bedre.
Det er derfor vi ofte ser at innovasjon skjer utenfor de etablerte rammene. Fordi de som ikke er en del av systemet, også er de som lettere kan se feilene i det.
Men hva gjør vi med det?
Vi trenger en annen vei inn
Jeg sier ikke at utdanning skal avskaffes. Men jeg sier at vi trenger en alternativ vei for dem som lærer gjennom praksis, erfaring og problemløsning.
For tenk over dette:
- Hvis du har en bachelorgrad i et tema, kan du få jobb – selv om du aldri har brukt kunnskapen i praksis.
- Hvis du har jobbet med noe i 20 år, men ikke har papirene, får du sjelden sjansen til å vise hva du kan.
- Hvis du lærer gjennom erfaring, finnes det nesten ingen vei inn i de fleste yrker.
Vi snakker så mye om livslang læring, men realiteten er at læring utenfor akademia sjelden verdsettes. Det er ikke selve kunnskapen som teller – det er hvor du har fått den fra. Og det er det jeg mener vi må gjøre noe med.
Men la meg nyansere litt
Dette handler ikke nødvendigvis om ekspertene – de som har jobbet med det samme faget i 20 år og blitt best i det. For mange av dem får jo anerkjennelse nettopp fordi de er tydelig spisset. De kan bevise sin verdi.
Utfordringen er kanskje enda større for oss som har gått bredt, men likevel dypt. Vi som har jobbet med mange ulike ting – salg, markedsføring, strategi, utvikling – men som ikke nødvendigvis kan sette én spesifikk tittel bak navnet. Vi som har vært mellomledd, brobyggere og problemløsere på tvers av fag, og som derfor ikke ser like imponerende ut på papiret.
Vi er kanskje ikke eksperten innen ett fag – men vi har vært borti mange. Ikke nødvendigvis den fremste selgeren, utvikleren, markedsføreren, prosjektlederen, HR-rådgiveren eller lederen – men vi forstår hvordan ting henger sammen. Vi har sett hele kundereisen, ledet mennesker uten å ha lederkurs, skrevet kode uten å være utvikler, løst konflikter uten HR-utdanning, og fått frem budskap som treffer – uten å ha en bachelor i markedsføring. Vi har koblet sammen prosesser, sett helhet, og vært de som fyller hullene mellom spesialistene. Vi bygger broer, ser systemene, oppdager mønstre, og vet når noe fungerer – og hvorfor.
Og det er nettopp denne sjeldne kombinasjonen som gjør oss verdifulle. Kombinasjonen som gjør at vi passer i enhver rolle, kan steppe inn når markedsføreren er syk, når sentralbordet er hos tannlegen, når selgeren er opptatt eller når supporten er overbelastet. Problemet er bare at systemet sjelden ser den – fordi den ikke har en egen tittel.
Konklusjon: Vi må slutte å kaste bort talent
Vi snakker så mye om livslang læring og verdien av erfaring, men likevel vurderer vi mennesker ut fra titler og studiepoeng. Det er rart, er det ikke? Vi vet at kunnskap kan komme fra mange steder, men vi har skapt et system som insisterer på at det må komme fra ett bestemt sted for å være verdt noe.
Kanskje er det på tide å tenke nytt? For hvis vi virkelig ønsker innovasjon, omstilling og fremgang – hvorfor er vi så redde for dem som ikke lærte på den «riktige» måten?
Det mest ironiske er at man søker etter talenter som kan tenke utenfor boksen og løse utfordringer – men forventer at du først viser fram et papir som bekrefter at du klarer å tenke innenfor boksen. Bare for å bli møtt av det klassiske spørsmålet i intervjuet: «Men du, kan du tenke utenfor boksen?»
Og som om ikke det var nok, blir du gjerne bedt om å ta noen tester – som sjelden har noe med den faktiske jobben å gjøre. Tester som hevder å måle potensial og problemløsningsevne, men som ofte ekskluderer nettopp de som tenker annerledes. Det viser seg at noen av de mest kreative, løsningsorienterte og erfaringsrike kandidatene feiler – ikke fordi de mangler evner, men fordi de tenker på en annen måte enn det testen er designet for.
For er det ikke ganske fascinerende, at du hele tiden må tenke innenfor boksen for å få sjansen til å bevise at du kan tenke utenfor den?
Og hvis det handler om mennesker – om psykologi, erfaring, nysgjerrighet, resultater og nye ideer – er det da utdanning vi snakker om? Eller handler det om noe langt større? Det ser jeg nærmere på i søndagens artikkel om hvorfor jeg skriver om psykologi i mange av artiklene mine.
