Albert Einstein sa en gang: «Education is what remains after one has forgotten what one has learned in school.» Med andre ord – det er ikke nødvendigvis skolesystemet som gjør oss smarte, men hvordan vi bruker det vi har lært. Men hva om skolen faktisk begrenser hvordan vi tenker? Hva om det vi lærer er mer et produkt av et system designet for å forme oss til funksjonelle samfunnsborgere, heller enn fritt-tenkende innovatører?
Innledning
Jeg satt og funderte på hva jeg skulle skrive om. Noe viktig, noe relevant. Kanskje arbeidslivet? Teknologi? Samfunnsutvikling? Så kom jeg på noe søskenbarnet mitt stadig tar opp – hvordan dyktige tenkere blir avvist i forskningsmiljøet fordi de ikke har de «riktige» akademiske titlene. En spennende vinkling!
Og egentlig en perfekt tematikk for en søndagsartikkel. For i disse lengre artiklene ønsker jeg jo å dele mer personlige refleksjoner – ikke bare faglige analyser, men de litt større tankene om hvordan ting henger sammen. Og jo mer jeg tenkte på det, jo mer så jeg at dette ikke bare handler om forskning.
For det samme mønsteret gjentar seg overalt: I arbeidslivet, i teknologibransjen, i store infrastrukturprosjekter – gang på gang velges løsninger basert på hvem som foreslår dem, fremfor om de faktisk fungerer.
Jeg har selv fått kjenne på dette i arbeidslivet. Etter å ha jobbet 10-12 timer hver dag de siste 10-15 årene for å bygge kompetanse og en trygg fremtid, var jeg sikker på at jeg aldri ville stå uten jobb. Bare for et par år siden ble jeg nærmest oversvømt av jobbtilbud, og jeg tok det som en selvfølge at innsatsen min ville sikre meg videre muligheter.
Men livet har en tendens til å ta uventede vendinger. Uforutsette hendelser, inkludert et plutselig dødsfall i nær familie, gjorde at jeg havnet utenfor arbeidslivet – en situasjon jeg aldri hadde forestilt meg.
Til tross for at jeg kan vise til konkrete resultater innen både kundeservice og salg, samt har bidratt til utviklingen av en møteplattform for videomøter som i dag brukes av blant annet den indiske regjeringen – og har samarbeidet med et av Kinas største teknologiselskaper, har jeg opplevd å ikke få respons på jobbsøknader. Ikke fordi jeg mangler erfaring eller dokumenterbare resultater, men fordi jeg ikke har «riktig» formell bakgrunn.
Det er som om vi har blitt enige om at kunnskap kun er gyldig dersom den kommer med et stempel fra en godkjent institusjon. At kompetanse først teller når den kan dokumenteres med studiepoeng og karakterer – ikke med faktiske resultater. Men hva skjer da med dem som lærer på egen hånd? De som forsker i praksisfeltet, som utvikler, forbedrer, eksperimenterer, men som mangler de «rette» papirene?
Det fikk meg til å stille et spørsmål jeg tror vi burde stille oftere: Hva vil det egentlig si å være en forsker?
Definisjonen på en forsker
En forsker er en person som systematisk observerer, eksperimenterer og analyserer for å oppnå ny kunnskap. I akademia betyr det ofte en doktorgrad, tilknytning til en institusjon og publiserte artikler i fagfellevurderte tidsskrifter.
Men hva med alle dem som forsker utenfor universitetsmurene? De som jobber selvstendig, utforsker nye ideer, tester hypoteser og finner løsninger – teller ikke de? Hvis forskning handler om å forstå verden, hvorfor må den stemples av et universitet for å være «ekte»?
Mange av de største innovasjonene kom fra dem som ikke fulgte den akademiske veien. Tesla, Edison, Jobs – ingen av dem hadde en doktorgrad. Hadde Tesla fått forskningsmidler i dag uten en PhD? Neppe.
Kunnskap vs. akademiske titler
Tenk deg en person som bruker 10 år på å forske på et emne. Leser hundrevis av bøker, eksperimenterer, tester teorier og kommer til nye konklusjoner. Er ikke det forskning? Eller blir det først forskning når en akademisk institusjon sier at det er det?
Dette er en av de store svakhetene ved dagens utdanningssystem: Det setter mer verdi på hvem som sier noe enn på hva som faktisk sies. Kunnskap måles ikke i erfaring eller innsikt, men i antall studiepoeng. Og hvis man ikke passer inn i den akademiske rammen, risikerer man å bli avfeid – uansett hvor banebrytende tankene er.
Leonardo da Vinci, Nikola Tesla, Thomas Edison, Steve Jobs. Ingen av dem fulgte den akademiske normen, men verden ville vært langt fattigere uten deres bidrag. Så hvorfor insisterer vi fortsatt på at kunnskap må komme fra «riktig» sted for å ha verdi?
«Kanskje han er så smart fordi han ikke er hemmet av utdanning?»
Sitat: Ukjent
Vi liker å tro at utdanning åpner dører – men hva om den noen ganger lukker dem? Hva om den ikke alltid utvikler tenkere, men snarere begrenser hvordan vi tenker?
Er utdanning et system designet for lydighet og ikke nyskapning?
Når barn er små, stiller de uendelig mange spørsmål. «Hvorfor er himmelen blå?», «Hvorfor faller ting ned?» og den klassiske «Hvorfor må jeg legge meg?». De søker kunnskap av ren nysgjerrighet. Men så begynner skolen, og sakte, men sikkert, blir nysgjerrigheten byttet ut med pugging. Spørsmålene forsvinner, erstattet av prøver, karakterer og standardiserte svar.
Skolesystemet er designet for å skape arbeidere, ikke tenkere. Det lærer oss å akseptere etablerte sannheter, ikke å utfordre dem. Vi lærer å følge oppskrifter, ikke å lage våre egne. Vi snakker om viktigheten av å tørre å prøve å feile, men i realitetet lærer at det å gå sin egen vei og noen ganger feile er en skam, ikke en nødvendighet for å finne nye løsninger.
Men hvordan kan vi skape innovasjon hvis vi kun lærer oss å tenke innenfor boksen? Hvordan kan vi oppdage noe nytt, hvis vi kun har lov til å følge eksisterende regler?
Hva om utdanning begrenser utvikling?
Tenk deg to personer som bruker ti år på forskning.
- Den ene følger den akademiske veien – pløyer seg gjennom pensum, lærer hva som ikke fungerer, reproduserer etablerte teorier og publiserer i anerkjente tidsskrifter.
- Den andre går en annen vei – eksperimenterer fritt, tester hypoteser i praksis og finner kanskje løsninger ingen har sett før.
Etter ti år har de begge tilegnet seg enorm kunnskap, men det er kun den første som blir anerkjent som en forsker.
Hvorfor? Fordi systemet har bestemt at kunnskap bare er gyldig hvis den kommer fra de rette kildene.
Men hvem bestemmer egentlig hva en riktig kilde er? Hver eneste lærebok er skrevet av et menneske. Så hvorfor skal vi stole blindt på hva andre har skrevet, i stedet for å tørre å skrive vår egen bok?
Når etablerte miljøer først har blitt enige om en teori
Et moderne eksempel er Randal Carlson, en selvlært forsker innen geologi og katastrofeteorier. Han har viet flere tiår til å analysere spor etter istidens påvirkning og mulige kometnedslag, men møter ofte motstand i akademia – ikke fordi hans hypoteser har blitt grundig vurdert og tilbakevist, men fordi han ikke har den «riktige» formelle bakgrunnen.
Dette illustrerer et større problem: Når etablerte miljøer først har blitt enige om en teori, bruker de ofte forskningen sin på å bevise den videre, snarere enn å utfordre den. Men hva om den etablerte teorien aldri kan bevises – ikke fordi den er feil, men fordi en alternativ forklaring er den riktige? Hvis alternative hypoteser ikke engang blir vurdert, risikerer vi at verdifull innsikt forblir ignorert, ikke fordi den mangler substans, men fordi den kommer fra feil person.
Dette gjelder ikke bare forskning, men hele utdanningssystemet – vi lukker dørene for dem som tenker annerledes før de i det hele tatt får muligheten til å bidra.
NTNU som foregangsinstitusjon
I denne sammenhengen er det verdt å trekke frem NTNU, som har et sterkt rykte for å kombinere teori og praksis på en måte som gir studentene solid, anvendbar kompetanse. Universitetet har lenge vært en foregangsinstitusjon innen ingeniør- og teknologifag, nettopp fordi de ikke bare fokuserer på akademisk kunnskap, men også på hvordan denne kunnskapen faktisk kan brukes i praksis.
De nye læreplanene legger for eksempel godt til rette for praktisk og utforskende læring. Alle fag skal ha både en teoretisk og en praktisk dimensjon, noe som gir dypere forståelse og ferdigheter som kan anvendes i den virkelige verden – ikke bare i eksamenssammenheng.
Denne typen tilnærming er avgjørende for å utvikle nytenkende og handlekraftige fagfolk – folk som ikke bare kan resitere pensum, men også løse reelle utfordringer. Men her støter vi på et paradoks:
For å komme inn på NTNU må du først ha gjennomført tre års teoretisk videregående utdanning – altså det studieforberedende løpet. Det betyr i praksis at mange potensielt briljante tenkere, som lærer best gjennom erfaring og praktisk arbeid, stenges ute allerede ved inngangsdøra.
Generell studiekompetanse er fortsatt det mest brukte opptakskravet ved universiteter og høyskoler i Norge. Selv om det finnes unntak, slik som realkompetansevurdering eller forkurs til ingeniørutdanning, virker disse veiene ofte kompliserte og krever omfattende dokumentasjon.
Resultatet er at systemet fortsatt favoriserer dem som passer inn i den tradisjonelle akademiske rammen, på bekostning av dem som kunne briljert med en annen, mer praktisk tilnærming til læring.
Er det da egentlig så rart at verdifulle ideer gang på gang blir avvist – ikke fordi de er dårlige, men fordi de kommer fra feil person?
Når verdifulle oppdagelser blir ignorert
Mange av de viktigste vitenskapelige gjennombruddene kom fra mennesker uten formell akademisk bakgrunn, men som likevel ble avvist av forskningsmiljøet.
Da jeg spurte ChatGPT om eksempler på hvordan folk utenfor akademia har blitt ignorert – til tross for store oppdagelser – nevnte den Glen Penfield, en geofysiker ansatt i det meksikanske oljeselskapet PEMEX. På slutten av 1970-tallet gjorde han en oppdagelse som kunne omskrive historien: En enorm kraterstruktur på Yucatán-halvøya, Chicxulub-krateret. Han mente at dette krateret kunne være restene etter et asteroidenedslag som utslettet dinosaurene for 66 millioner år siden.
Men istedenfor anerkjennelse møtte han motstand. Fordi han ikke hadde doktorgrad og jobbet i oljeindustrien, ble funnet hans i stor grad ignorert. Da han forsøkte å dele oppdagelsen med akademikere og institusjoner som NASA, ble han avfeid. Han uttrykte senere frustrasjon over hvordan det vitenskapelige miljøet ikke ville høre på ham – til tross for at han satt på data som kunne bevise hypotesen.
Først flere år senere, da akademiske forskere begynte å undersøke krateret nærmere, ble oppdagelsen anerkjent som en nøkkelbrikke i forståelsen av dinosaurenes utryddelse.
Dette er et tydelig eksempel på hvordan verdifulle ideer kan bli oversett – ikke fordi de er feil, men fordi de kommer fra feil person. Ofte ser vi at akademia forsvarer dette systemet, kanskje fordi det bekrefter den veien de selv har valgt. Men hva med å anerkjenne at mennesker lærer og tenker forskjellig? At det finnes mer enn én vei til innsikt og innovasjon?
Selv har jeg noen ganger angret på at jeg ikke tok en formell utdanning. Ikke fordi jeg føler at jeg mangler kunnskap, men fordi det hadde vært en enklere vei enn å jobbe seg opp. Mens de med utdanning ofte har hatt fri etter kl. 16 og gjerne bruker arbeidstiden på å oppdatere seg, har jeg i tiår sittet timevis foran PC-en etter jobb, lest fagstoff, analysert, testet og lært meg det jeg trengte – akkurat når jeg trengte det. Forskjellen? Der akademia gir en strukturert vei til kunnskap, har jeg måttet finne stiene selv – og stadig bekrefte at jeg tenker rett, uten noen formell ramme å lene meg på.
I stedet for å insistere på at alle må ta den samme akademiske stigen til toppen, burde vi åpne for at det finnes flere veier til rom – og at de som tar en annen rute ikke nødvendigvis er på feil kurs.
Her kan du lese artikkelen om hvordan jeg lærer – og hva kan du lære av det.
Hvorfor må du passe inn for å bli hørt?
I dag blir ofte innovasjon og kreativitet hyllet – men bare så lenge den kommer fra de som har riktig tittel. Hvis du er en professor ved Harvard, kan du uttale deg om nær sagt hva som helst og bli lyttet til. Men hvis du er en selvlært ekspert, er sjansen stor for at du blir sett på som en hobbyforsker, en «amatør» ingen tar seriøst.
Innovasjon skjer oftest utenfor systemet
- De største oppdagelsene har ofte kommet fra dem som utfordret det etablerte.
- De viktigste vitenskapelige gjennombruddene startet som kjetteri.
- De største selskapene i dag ble grunnlagt av folk som droppet ut av skolen.
- Store avgjørelser blir ofte tatt basert på akademisk teori, uten å lytte til dem som sitter på praktisk erfaring.
Likevel lever vi i et system som nekter å anerkjenne kunnskap med mindre den kommer i riktig innpakning. Og ikke alle har den ene idéen som skal til for å starte et selskap. Noen av oss, som meg, er ikke utviklere – vi er videreutviklere. Vi bygger videre på eksisterende løsninger, ser nye sammenhenger og forbedrer ting, men i et arbeidsmarked som verdsetter enten gründeren eller den med papirene i orden, kan det være vanskelig å få fotfeste.
Et nedskalert prosjekt med store svakheter
Opprinnelig skulle tre tunneler sikre bedre fremkommelighet og redusere stengninger på fjellovergangen. Men for å kutte kostnader fjernet Nye Veier en av tunnelene og kortet ned de to andre. Konsekvensen? Den nordlige delen av fjellpartiet er fortsatt utsatt for steinsprang, mens veien mellom tunnelene er mer værutsatt enn før.
Statistikk viser at veien har vært stengt flere bare etter den offisielle åpningen i 2024, og at utfordringen slettes ikke er løst. Det er fortsatt et betydelig problem for en vei som skulle være en «livslinje for befolkningen i Troms og Finnmark.» Lokale aktører, har kritisert prosjektet for å være halvveis gjennomført – og for å ha skapt nye problemer.
- Veien mellom tunnelene ligger nå mer eksponert for vær og vind enn den gamle veien.
- Rakkenesura, et område som fortsatt er utsatt for steinsprang, ble ikke sikret med tunnel som planlagt.
- Lokale aktører advarte tidlig mot løsningen, men ble ikke hørt.
Dette er langt fra det eneste eksemplet, og kanskje til og med et av de mildeste. Vi ser dette igjen og igjen, ikke bare i Norge, men globalt: Beslutninger tas av akademikere og byråkrater, mens erfaringsbasert kunnskap blir ignorert – ofte med alvorlige konsekvenser.
Dette skjer fordi vi har skapt et system der formell utdanning trumfer praktisk innsikt, uansett hvor feil akademiske modeller viser seg å være i virkeligheten.
Når avgjørelser fattes, lytter vi oftere til dem med riktig tittel enn til dem med riktig erfaring. Dette er ikke bare et problem i akademia, men også i store infrastrukturprosjekter, teknologibransjen og politiske beslutninger. Systemet premierer dem som kan vise til papirer, men ikke nødvendigvis dem som kan vise til resultater.
Hvordan kan vi forvente å skape innovasjon, når de som faktisk ser problemet, sjelden får være med på å løse det?
Løsningen: En ny måte å tenke på kunnskap
I stedet for å se utdanning som den eneste veien til anerkjennelse, burde vi heller tenke på følgende måter å validere kunnskap på:
- Erfaring som bevis på kompetanse
Det er ikke graden din som avgjør hvor mye du kan – det er det du faktisk har oppnådd. Hvis du har forsket på et felt i årevis og gjort banebrytende oppdagelser, bør det være resultatene som teller, ikke hvor du studerte eller hvilken tittel du har.
Da jeg samarbeidet med høyt utdannede teknologer i ZTE og diskuterte innovativ teknologi på møter i Kina, stilte ingen spørsmål om utdannelsen min eller hvilke papirer jeg hadde. Det som betydde noe, var kunnskapen jeg brakte til bordet og løsningene jeg kunne levere.
- Praktiske resultater over teoretiske kvalifikasjoner
Om du kan skape verdi, løse problemer eller oppdage noe nytt, burde det veie tyngre enn antall studiepoeng.
Innen forskning ser vi dette tydelig når forskere må søke om midler for å gjennomføre et spesifikt prosjekt. Problemet? Forskning er ikke en rett linje. Hvis du starter med å undersøke A, men oppdager at den mest banebrytende innsikten ligger i B eller C, kan du i praksis miste finansiering fordi du ikke lenger forsker på det du opprinnelig lovet. Paradokset er at noen av de viktigste vitenskapelige gjennombruddene har kommet nettopp fordi forskere har turt å avvike fra planen.
Et system som belønner rigide planer over reelle oppdagelser hemmer vitenskapelig utvikling – og det er på tide at vi innser at ekte forskning handler om å følge der kunnskapen fører deg, ikke der budsjettet sier du skal gå.
- Åpenhet for alternative læringsveier
Læring skjer overalt, ikke bare i klasserom. Teknologi har gjort kunnskap mer tilgjengelig enn noen gang, men utdanningssystemet – og kravene til formell utdanning – har ikke fulgt med i utviklingen.
Tidligere var det nødvendig å bruke år på å lese bøker og memorere teori for å utføre en jobb. I dag kan man lære seg nye ferdigheter på timer, så lenge man vet hvor man skal lete og hvordan man vurderer informasjon. Evnen til å finne, forstå og anvende kunnskap i praksis har blitt viktigere enn å ha et papir som beviser at man en gang leste den samme kunnskapen i en lærebok.
Vi snakker om digitalisering, men fakta er at systemet henger igjen i en tid der utdanning var den eneste veien til ekspertise. Kanskje det er på tide å anerkjenne at kompetanse ikke bare handler om hvor lenge du har studert, men hvor raskt og effektivt du kan tilegne deg og bruke ny kunnskap?
- Aksept for feil som en del av læring
Feil er en nødvendighet for innovasjon. Hvis vi straffer feil, straffer vi også nytenkning.
Innen forskning er dette spesielt kritisk. De mest spennende oppdagelsene skjer ofte etter feil, mislykkede hypoteser og uventede resultater. Men akademia er ofte mer opptatt av publiserbare suksesser enn læringen fra feil. I næringslivet ser vi noe av det samme – mange selskaper snakker om innovasjon, men i realiteten belønnes trygghet.
Men hva om vi aksepterte at feil ikke bare er en del av læring – det er selve grunnlaget for ny kunnskap? De største fremskrittene i historien har ofte kommet av tilfeldigheter, feilslåtte eksperimenter eller en forsker som trosset forventningene. Kanskje er det på tide å lage et system som ikke bare tillater, men faktisk oppmuntrer til å følge ny innsikt – selv når det betyr å avvike fra planen.
Akademisk frihet må gjelde for alle, ikke bare akademikere
Hvis vi ønsker et samfunn der innovasjon virkelig blomstrer, må vi slutte å sette utdanning som eneste kriterium for hvem som kan bidra. Det er ikke titler som skaper fremskritt, det er idéer, kunnskap og erfaring.
De som tenker nytt, må få en plass ved bordet – uansett om de har en doktorgrad eller ikke. Det er på tide at vi innser at det å forstå noe er viktigere enn å ha et papir som beviser at du forstår det.
Vil vi ha et samfunn der vi kun lærer det som allerede er oppdaget – eller et der vi også skaper ny kunnskap?
Og når vi snakker om viktigheten av tverrfaglighet og innovasjon, men likevel lukker dørene for dem som ikke følger den etablerte akademiske veien, er det kanskje på tide å endre noe. Kanskje er det nettopp mangelen på evnen til å se sammenhenger på tvers av fagfelt og erfaringer som er vår største utfordring.
Hva skjer når vi begynner å koble kunnskap fra ulike områder? Hvor mye av det vi tar for gitt i én kontekst, kan egentlig overføres til en annen? Akkurat det vil jeg utforske nærmere i neste artikkel som handler om å se sammenhenger.
