Å late som man jobber

En leder jeg snakket med, delte en uortodoks teknikk hun brukte med sine ansatte: Hvis de ikke gjorde noe, ba hun dem i det minste late som de gjorde noe. Logikken hennes var at det er grenser for hvor lenge man klarer å se produktiv ut før man faktisk blir det. Det høres kanskje litt kynisk ut. Men da jeg begynte å grave dypere, ble jeg imponert, for det viser seg at det faktisk finnes solid psykologi bak denne metoden.

Selvoppfatningsteori

Dette er en teknikk som ved første øyekast kan virke humoristisk, kanskje til og med kynisk. Men hvis vi ser nærmere på det, spiller den på noen interessante psykologiske mekanismer. For eksempel hvordan selvoppfatningsteorien (self-perception theory) antyder at vi ofte tolker våre egne handlinger som signaler på hvem vi er. Så hvis du later som du jobber, kan hjernen til slutt begynne å tenke: «Kanskje jeg faktisk skal jobbe, siden jeg allerede er i gang?».

Denne ideen kan også knyttes til Albert Banduras teori om mestringsforventning, som peker på at troen på egen evne til å mestre en oppgave er avgjørende for å komme i gang. Denne tankegangen harmonerer også med funnene i masteroppgaven «Selvoppfatning, mestring og motivasjon i skolen«, skrevet av Thea Kristine Olsen, som belyser hvordan små tiltak kan bidra til å styrke elevers selvoppfatning og mestringstro. Ved å starte med noe så enkelt som å late som, senkes terskelen for å handle, noe som igjen kan bidra til å styrke mestringstroen gradvis.

Sosial dynamikk

Den sosiale dynamikken i et kontorlandskap hvor alle ser opptatte ut, gjør det vanskeligere å være den ene som åpenbart ikke gjør noe. Å «late som» skaper en sosial forventning, og den forventningen kan være akkurat det som får noen andre til å ta tak. Dette henger sammen med oppdagelsen i pedagogiske studier, der relasjoner og sosiale rammer ofte spiller en avgjørende rolle for å motivere til handling.

Avslutningsvis

Som med alle andre teknikker, har også denne sine grenser. Hvis det å «late som» blir en del av bedriftskulturen, kan man risikere at det oppstår en kultur hvor det er viktigere å se opptatt ut enn å levere resultater. Da kan man like godt få seg jobb i en av de best bemannede offentlige etatene, eller hvis du er av den sosiale typen, kanskje satse på å bli profesjonell politiker.

Hva tenker du? Er dette en genial liten hack for å motivere, eller blir det for kynisk i lengden?