Jeg har reflektert over dette mange ganger, men denne gangen bestemte jeg meg for at det måtte bli til et innlegg. Har du noen gang vært i en samtale hvor en annen person insisterer på at de vet mer om din opplevelse enn du selv gjør? Jeg var nylig i en slik situasjon. Mens jeg delte noe jeg hadde opplevd, begynte personen å diskutere og «rette» på min egen historie. Det til tross for at personen ikke var tilstede eller på noen måte hadde noen forutsetninger for å vite noe om min opplevelse. Det var nesten som om jeg fortalte at jeg hadde vært på skitur, mens de påsto at jeg tok feil og faktisk hadde hoppet fallskjerm. Det fikk meg til å reflektere nok en gang over hvordan vi bruker våre egne erfaringer og oppfatninger når vi gir råd – og hvorfor det er så viktig å huske på at ikke alle opplever verden på samme måte.
Det er helt naturlig å bruke egne erfaringer når vi gir råd eller kommenterer noe. Tross alt er det vår referanseramme, og det er slik vi knytter oss til andres situasjoner. Det er her det jeg kaller «å forhandle» kommer inn som et nødvendig prinsipp. Det handler om å møte andres virkelighet med åpenhet og ydmykhet, ikke med en fasit.
Hvordan vi oppfatter verden forskjellig
Tenk deg dette: Fem mennesker ser den samme hendelsen. Når de senere blir bedt om å forklare hva som skjedde, har de fem forskjellige svar. Hvorfor? Fordi vi ikke bare observerer verden – vi tolker den gjennom våre egne erfaringer, følelser, og forventninger.
For eksempel: En person kan huske detaljene om hva som skjedde, en annen fokuserer på hvordan situasjonen føltes, mens en tredje trekker paralleller til noe helt annet de har opplevd før. Ingen av dem lyver, men deres opplevelser er formet av deres unike perspektiver. Dette er grunnen til at to personer kan oppleve den samme situasjonen helt ulikt, og det er noe vi bør huske når vi deler råd.
Et godt råd er en invitasjon, ikke en fasit
Når vi deler råd eller innsikt, er det lett å glemme at vi bare ser en liten del av bildet. Et godt råd handler ikke bare om å dele vår egen erfaring, men om å lytte og reflektere sammen med den andre. Det er her forhandlingen skjer – når vi gir rom for nyanser, spørsmål, og kanskje til og med lærer noe nytt selv.
Råd skal ikke være en monolog; de bør være en samtale. Det handler ikke om å imponere eller dominere, men om å støtte og inspirere. Kanskje enda viktigere enn å dele råd er evnen til å lytte. Hva trenger den andre egentlig? Kanskje er det ikke ditt råd, men din forståelse, som gir mest verdi.
Å dele for å lære sammen
Når jeg gir et råd eller deler en erfaring, gjør jeg det med et åpent sinn og uten forventninger til hvordan mottakeren velger å tolke det. Min hensikt er ikke å overbevise, men å fortelle hva jeg har opplevd. Jeg ser det som en invitasjon til refleksjon og en mulighet for mottakeren til å vurdere om noe i min historie kan være relevant for dem.
Samtidig tenker jeg at det å dele erfaringer ikke bare handler om å gi, men også om å lære. Kanskje kan mottakeren bruke elementer av det jeg forteller til å gi meg noe tilbake – en ny innsikt, et annet perspektiv, eller en lærdom jeg selv ikke hadde tenkt på. På den måten blir samtalen mer enn bare en utveksling av ord – den blir en felles utforskning og utvikling av oss som mennesker. Det er i disse møtene, der vi både gir og tar imot, at vi virkelig vokser.
Et tips til ettertanke
Neste gang du gir et råd, spør deg selv: Hjelper jeg den andre personen med å finne sin egen vei, eller prøver jeg å lede dem ned min? Det er en påminnelse om å møte andre med ydmykhet og nysgjerrighet – både for deres perspektiver og for hva du selv kan lære av deres erfaringer.
Mange som jobber med rådgivning – enten det er i bank, NAV, helsevesenet, skolen eller andre steder der mennesker søker hjelp – har en tendens til å lene seg på tidligere erfaringer. Det gir trygghet og struktur, men hva om akkurat denne situasjonen er annerledes? Kanskje hadde du rett de 99 999 andre gangene, men lyttet du nøye nok til å fange opp den ene lille nyansen som endrer alt du før har tenkt og visst?
Selv om du har lest alt som finnes av bøker fra anerkjente forfattere om et tema, husk at forfatterne også er mennesker som lærte av sine erfaringer. Ingen kan lære alt som er å lære før de deler sin kunnskap, og det samme gjelder oss. Det er her kunsten å forhandle kommer inn – å møte hver eneste historie med ydmykhet, som om det er første gang du hører den.
For hvis vi gir råd uten å lytte, risikerer vi ikke bare å bomme, men også å miste muligheten til å virkelig hjelpe – og kanskje enda viktigere, muligheten til selv å lære noe nytt.
Så neste gang noen deler sin historie med deg, stopp opp og spør: Er jeg åpen for det unike i denne opplevelsen? Eller tolker jeg alt gjennom mitt eget filter? Kanskje vil nettopp denne samtalen gi deg en innsikt du ikke visste at du trengte, eller vise deg den ene gangen du tok feil.
Og kanskje er det nettopp denne erkjennelsen – at vi aldri blir ferdig utlært – som minner oss på hva det virkelig betyr å være menneske.
Legg igjen en kommentar