Foto: Eivinn Larsen
Det var i 2002 at jeg bestemte meg for å ta paraglidderkurs... eller egentlig hadde jeg ikke bestemt meg, men følte at jeg bare måtte komme med et rungende "Ja" da instruktøren ringte og spurte om jeg var klar til kurs dagen før det startet. For det var akkurat da jeg fikk et lite flashback om at jeg en fuktig kveld på byen hadde meldt meg på.
Siden da har jeg flydd rundt 900 turer og 300 timer. Og siden jeg er en søndagsflyger uten de helt store ambisjonene om lange distanser eller syke akroøvelser har jeg derfor tatt de fleste turene mine i nærområdet. Og nettopp her har jeg i tillegg til hva jeg har lært av "de gamle ringrevene" gjennom årene opparbeidet meg en høvelig erfaringsbase når det gjelder hvordan vær og vind virker inn på de lokale stedene våre.
Dessverre har vi ikke de helt store temikkforholdene rundt Tromsø, men om man kjører et par timer inn på landet åpner mulighetene seg for god termikk og lange distanser. Selv har jeg imidlertid ikke flydd på innlandet enda, men håper at dette skal endre seg sesongen 2014.
Jeg hadde aldri fantasert om at jeg skulle bli så avhengig av paragliding som jeg ble etter at kurset var ferdig våren 2002. Etter kurset var jeg hjelpeinstruktør på alle paragliderkurs frem til 2005 da jeg tok instruktørkurs og kjørte egne paragliderkurs. Tilsammen var jeg i perioden 2002 til 2006 med å utdanne rundt 60 elever, og lærte i denne perioden enormt mye. For det er faktisk ingenting som er mer lærerikt enn å lære bort sine kunnskaper til andre. Og det er lite som overgår det å glede andre, og se en elev glise fra øre til øre etter sine første 5 sekunder i lufta i skolebakken, enda større glis etter sin første mellombakketur, og hele ansiktet som lyser når man har hatt sin første høydetur.
Høsten 2004 gikk jeg på min første smell. Noe som resulterte i helikoptertur til sykehuset der de spretta meg opp både foran og bak og konkluderte med at det bare var å sette inn reservedeler om jeg skulle opp å gå igjen. Fikk beskjed om hvert fall ikke fly før etter 6 mnd, men når det var gått 4 av de var det med korsett og greier opp på heisen og få meg en tur. Å syke satan hvor deilig det var. Dessverre gikk jeg på enda en smell et par år etter. Men denne gangen var det ikke fysisk, men for at jeg som aktiv medlem, instruktør, kurskoordinator og materialforvalter i klubben fikk litt overload og derfor tok meg et opphold fra paragliding fra 2008-2010. I denne perioden valgte jeg kun de aller beste dagene og fløy egentlig minimalt med turer. Og i 2010 var jeg ikke i lufta i det hele tatt.
Nå er jeg igjen hyperaktiv, men har ingen store ambisjoner om å involvere meg i organisert klubbdrift og det som hører med. Men litt har jeg tenkt å bidra med, men denne gangen på mine premisser, og derav denne delen av webstedet mitt. Sommeren 2012 dro jeg på min første paraglidertur til utlandet.
Tekst og bilder på denne nettsiden er copyright-beskyttet (ref. Åndsverksloven og Bernkonversjonen (1886)), og kan ikke brukes uten å ha innhentet skriftlig tillatelse fra Raymond Sebergsen på forhånd.
Jeg har i motsetning til veldig mange paragliderpiloter bare hatt tre vinger i min karriere. Og jeg har gått gradene slik jeg mener alle bør gjøre, men den diskusjonen orker jeg ikke gå inn på her. Det man derimot ikke kan diskutere er at hvite vinger med rød tupp både er de beste og de sikreste vingene man får.
Min første vinge var en Flying Planet Astair 2000 (hvit/rød) som jeg fløy de første 40 timene.
Den andre vingen min var en Flying Planet Spirit som jeg brukte frem til jeg kjøpte Nova Mentor 2 (føste bilde). Men savner faktisk Spiriten som hadde så tøff Batman-logo i seg.
Vingen jeg flyr i dag begynner å bli gammel nå. Det er en Nova Mentor 4. En vinge jeg likte sinnsykt godt til å begynne med, men som jeg føler krever mye av meg ettersom årene har gått og det har blitt mindre flyging på meg.
Kontakt meg:
Raymond Sebergsen
contact@hohoy.no
+47 91 64 64 11