Katastrofene kommer tettere og tettere. Og forklaringen er alltid den samme: klimaendringer. Flom. Ras. Oversvømmelser. Mer nedbør. Høyere temperaturer. Ekstremvær. Men er det virkelig så enkelt? For hvor mye hjelper det egentlig at vi sorterer plast, kjører elbil og bruker handlenett av tøy når vi samtidig drenerer myr, fjerner skog og bygger ned naturens egne sikkerhetsmekanismer? Hva hjelper det at gravemaskinen går på strøm, hvis det er en våtmark den jevner med jorda?
Det er nesten komisk hvor mye ressurser vi bruker på å perfeksjonere forbrukeradferd, mens bulldoseren durer i vei i bakgrunnen. Hva hjelper det at gravemaskinen går på strøm, når det er en verdifull våtmark den ødelegger? For én ting slår meg hver gang jeg ser disse nyhetene: Hvor er det de største ødeleggelsene skjer? Der vi har bygget. Der vi har gravd, drenert, asfaltert og pakket naturen inn i betong. Når fjellsider raser ut, hus forsvinner i leirskred og motorveier kollapser, er det ikke fordi naturen plutselig har blitt farlig. Det er fordi vi har gjort den farlig.
Ja, klimaet endrer seg – men vi gjør naturen mer sårbar
Jeg har ikke den minste tvil om at klimaet har endret seg og er i endring. Slik det alltid har vært. Jeg mener å ha lest at vi har hatt en stigning i temperatur før hver istid. Og det er heller ingen tvil om at våre utslipp spiller en stor rolle i dagens endringer. Man kan jo bare undre seg over hva bomber og krig fører med seg av utfordringer for klimaet, både gjennom utslipp, ødelagte økosystemer og enorme mengder forurensning som aldri blir diskutert like mye som plastposen i havet.
Men midt i denne debatten må vi tørre å stille det litt større spørsmålet: Hvordan skal vi bygge samfunnet vårt?
For selv om klimaet endrer seg, er det ikke bare klimaet som skaper katastrofene. Det er måten vi bygger og tilpasser oss naturen på. Skal vi fortsette å ta av naturen, eller er det på tide å stoppe litt opp og heller bygge smartere? Må vi alltid utvide horisontalt, eller bør vi begynne å tenke både oppover og nedover på de områdene vi allerede har tatt og ødelagt?
Når vi fjerner naturens sikkerhetsnett
Jeg nevnte tidligere at jeg ser en del reality på TV. Og en av disse er Norwegian Truckers, der en av lastebilsjåførene fortalte om hvor stolt hun var av jobben sin. Og med rette! Uten tungtransport stopper samfunnet opp. Men så sa hun noe som fikk meg til å spisse ørene: Hun kjørte masser til et veiprosjekt og var glad for å bidra til å skape noe, for «det var jo ikke noe annet enn myr der fra før».
Og akkurat der ligger problemet. Vi lærer ikke å se sammenhenger. Vi ser på myr som ubrukt land, men overser hvorfor den er der og hva den faktisk gjør for oss. Det minner meg om noe en tidligere kollega sa til meg da jeg påpekte at sjefen vår kanskje tenkte for stort. Han svarte: «Ja, han tenker stort, men problemet er at han ikke tenker stort nok.»
Det er akkurat det samme vi gjør med naturen. Vi tenker stort når vi bygger veier, byer og infrastruktur. Men vi tenker ikke stort nok når det gjelder konsekvensene av å fjerne naturens egne systemer.
Myr er ikke ingenting. Myr er et av naturens viktigste sikkerhetssystemer. Den fungerer som en gigantisk svamp som holder på vann og slipper det sakte ut over tid. Når vi drenerer den og fyller den igjen med grus og asfalt, forsvinner denne bufferen. Da får vi mer overflatevann, sterkere strømmer, større erosjon og til slutt flom og ras.
Tenk på det slik: Hvis du heller en bøtte vann i en svamp, absorberes det sakte. Hvis du heller den samme bøtta på et betonggulv, renner alt ut ukontrollert. Det er akkurat dette vi gjør med naturen. Vi fjerner den naturlige bufferen, og så later vi som om det er klimaet sin skyld.
Vi peker på fly, biler og plastposer, og diskuterer hvorvidt vi skal spise kjøtt eller ikke. Men så lenge vi fortsetter å bygge ned myr, skog og våtmark, hjelper det lite. Vi kan parkere alle flyene på bakken og fortsatt være like ille ute, hvis vi ikke slutter å ta av naturens egne sikkerhetssystemer. Vi snakker om utslipp, men glemmer årsakene. Vi snakker om konsekvenser, men nekter å se handlingene som utløser dem.
Og kanskje verst av alt: Vi luller oss inn i troen på at løsningen ligger hos forbrukeren, mens gravemaskinen går for fullt i bakgrunnen.
«Det har aldri skjedd før!» – Har du sett helheten?
Hver gang en naturkatastrofe rammer et område, dukker den samme setningen opp:
«Nei, det er ikke vi, det er naturen. Jeg har bodd her i over 50 år, og noe sånt har aldri skjedd før!»
Jamen, har du bodd der alene i over 50 år, eller har det blitt bygget noen veier, hus eller andre inngrep i nærheten? Se helheten, tenker jeg. For det er nettopp poenget: Det har aldri skjedd før – fordi naturen aldri har vært manipulert på denne måten før. Det er ikke bare været som har endret seg mest – det er terrenget vi har skapt.
Vi tror vi redder verden – men graver den opp samtidig
Det blir nesten komisk når vi samtidig får høre at vi må ta ansvar for miljøet ved å sortere plast, kjøre elbil og bruke gjenbruksposer. Som om problemet ligger i om du kaster melkekartongen i riktig dunk – ikke at vi graver opp naturen med bulldoser.
Vi snakker om karbonavtrykk, men sjeldent om fotavtrykket vi fysisk etterlater i landskapet. Vi er besatt av å redusere utslipp, men overser at vi samtidig ødelegger de naturlige systemene som faktisk skulle håndtert konsekvensene av klimaendringene.
- Vi bygger ut myrer – og får mer flom.
- Vi kutter skoger – og mister naturens naturlige rasbeskyttelse.
- Vi sprenger fjell – og skaper ustabile skråninger som raser ut.
Så når katastrofen inntreffer, peker vi på klimaet. Ikke på bulldoseren. For den kjører jo på strøm, og forunenser ikke.
Må vi alltid bygge mer?
Selvsagt trenger vi infrastruktur. Vi kan ikke alle bo i tretopphytter og sykle til jobben med solcellehjelm. Men vi må begynne å stille de riktige spørsmålene:
- Trenger vi alltid nye veier, eller kan vi bruke de vi har smartere?
- I stedet for å bygge flere felt, kan vi ha reversible kjørefelt som skifter retning etter trafikkbehov (f.eks. inn mot byen om morgenen, ut igjen på ettermiddagen).
- Ofte er det ikke mangel på veier, men dårlige veier som skaper flaskehalser. Regelmessig vedlikehold og modernisering kan være langt mer kostnadseffektivt enn å bygge nytt.
- Med fremtidens selvkjørende teknologi kan veier utnyttes bedre ved at biler kjører tettere og jevnere, noe som reduserer behovet for nye felt.
- Hvorfor bygger vi ut naturen, i stedet for å ta i bruk areal som allerede er berørt?
- Kunne vi for eksempel legge jernbanen på en plattform over veiene i stedet for å beslaglegge mer natur? Det ville ikke bare spare areal, men også redusere utgifter til brøyting ved å gi veiene tak. Kanskje et utradisjonelt forslag, også sett i lys av initielle kostnader – men det er ment som et eksempel på løsninger vi må begynne å utforske.
- Hvor mye av det vi bygger handler om faktisk behov – og hvor mye er drevet av økonomiske interesser?
- Bygger vi nye veier fordi vi virkelig trenger dem, eller fordi det er lønnsomt for utbyggere og entreprenører?
- Er det alltid samfunnets beste som styrer beslutningene, eller er det press fra investorer, lobbyister og kortsiktige økonomiske gevinster?
- Vi vet jo at staten ofte setter i gang nye prosjekter i nedgangstider. Hvor mange av de store utbyggingsprosjektene er basert på reelle transportbehov – og hvor mange er skapt for å rettferdiggjøre nye bolig- og næringsområder?
- Hadde vi gjort de samme investeringene hvis det ikke lå økonomiske insentiver i bunn?
- Må alt ligge på én flate?
- Kan vi begynne å bygge mer oppover – eller til og med nedover – i stedet for å spise opp mer land?
- Er det noe som kan gjenbrukes eller effektiviseres i stedet for å bygge nytt?
Naturkatastrofer skjer ikke bare med oss – de skjer på grunn av oss. Og kanskje vi bør snakke mer om hvordan vi bygger samfunnet, i stedet for å skylde på klimaet hver gang det går galt.
Hvorfor er myr så viktig?
Vi ser ofte på myr som ubrukelig sumpmark – et område som bare ligger der og tar plass. Men sannheten er at myr er en av naturens mest verdifulle økosystemer. Når vi drenerer og ødelegger myrer, mister vi langt mer enn vi tror.
Her er noen av de viktigste funksjonene myr har:
- Naturlig flomvern
Myr fungerer som en gigantisk svamp som lagrer vann og slipper det sakte ut, noe som reduserer faren for flom og erosjon. - Karbonsluk
Myrer lagrer enorme mengder karbon i torvlaget. Lagret over tusenvis av år. Når myr dreneres, brytes torven ned, og karbonet slippes ut som CO₂ og metan. Dette gjør myrødeleggelser til en av de største utslippskildene i norsk natur. Og gjenoppretting tar flere hundre år. - Levested for truede arter
Mange sjeldne og sårbare planter og dyr er avhengige av myrlandskapet for å overleve. - Naturlig vannrensing
Myr filtrerer vannet og fjerner forurensninger før det når elver og innsjøer. - Beskyttelse mot tørke
I tørre perioder holder myr på fuktigheten og slipper vannet ut gradvis, noe som bidrar til stabil vannforsyning. - Naturlig demping av brannfare
Fuktige myrer fungerer som brannbarrierer i naturen, og hindrer at skogbranner sprer seg like raskt. - Historisk og kulturell verdi
Myrer bevarer spor fra fortiden, som torvlag som kan gi innsikt i klimaendringer over tid, og til og med velbevarte arkeologiske funn.
Likevel fortsetter vi å drenere dem, fylle dem igjen og betrakte dem som «ubrukelig» land. Men kanskje vi burde spørre oss selv: Hva koster det oss egentlig å bygge over naturens egen forsikring?
Og dette gjelder bare myr. Da har jeg ikke en gang begynt å snakke om trær, skoger og alt annet naturen gir oss gratis – før vi bestemmer oss for å «forbedre» den.
Men la oss bare være ærlige og innrømme at så lenge noen tjener på det, vil endring aldri komme. Naturen ødelegges ikke fordi vi må bygge mer – den ødelegges fordi det er lønnsomt å bygge mer. Akkurat som vi ikke nødvendigvis trenger en ny mobil hvert andre år, men likevel lar oss lokke til å kjøpe den.
Hvis vi ikke finner en måte å tjene penger på bærekraft, vil vi fortsette å tjene penger på naturødeleggelser. Kanskje det er på tide å stille det egentlige spørsmålet: Hvordan kan vi gjøre det lønnsomt å ta vare på naturen – før den er borte?
Les også:
- Forbrukerrettigheter 2025: Hvordan markedsføring manipulerer oss til overforbruk
- Oppfølger kommer på Verdens Miljødag 5. juni: Hvordan kan vi gjøre det lønnsomt å ta vare på naturen – før den er borte?
Avslutningsvis: Å løfte blikket før vi handler
Jeg har ikke satt meg inn i hvor veier faktisk bygges i dag, og dette er ikke ment som kritikk av spesifikke prosjekter. Artikkelen springer ut fra én kommentar, om at det var fint å kunne bygge vei «fordi det bare var myr der før». Og det er nettopp denne tankegangen jeg ønsker å belyse. Når vi ser på noe som «ubrukelig» bare fordi vi ikke forstår det, mister vi også evnen til å vurdere konsekvensene.
For dette handler ikke bare om myr. Det handler om vanetanker, og om hvor viktig det er å stille spørsmålet hvorfor før vi setter i gang med hvordan. Det gjelder i naturinngrep, i politikk, og i helt hverdagslige situasjoner, som når utviklingsavdelingen ruller ut en oppdatering uten å informere support først. Det virker kanskje ubetydelig i øyeblikket, men kan få store ringvirkninger.
Jo bedre vi forstår sammenhenger, desto bedre beslutninger tar vi både privat, i jobben og som samfunn. Og jo tidligere vi løfter blikket, desto mindre trenger vi å rydde opp i etterkant.
Les også: Hvorfor «Hvorfor?» kan gjøre deg til en bedre leder og kollega.
