Har du noen gang hørt noen si: «Det var en god idé, men det er ikke mulig fordi…»? Eller kanskje du selv har avvist en idé før du egentlig ga den en sjanse? Vi har en tendens til å sette opp mentale barrierer og si at noe er umulig, i stedet for å spørre «hvordan kan vi få dette til å fungere?»
I arbeidslivet ser vi stadig hvordan gode ideer blir avvist for tidlig, før de får tid til å modnes. Og la meg være ærlig – denne innledningen er nok mest en kreativ måte å knytte denne artikkelen til det jeg vanligvis skriver om. For denne gangen skal det ikke handle om arbeidslivet, men om skihopp. Men parallellen er der, for også i hoppsporten har innovasjoner blitt avvist, bare for senere å bli omfavnet og endre spillet fullstendig.
Innovasjoner som først blir møtt med skepsis og motstand, kan senere vise seg å revolusjonere en hel bransje. Se bare på hvordan Jan Boklöv ble ledd av for sin V-stil i skihopping – i dag hopper alle sånn. Og med det sagt:
Er hoppsporten egentlig rettferdig?
Granåsen-skandalen har satt hoppsporten i et uheldig lys. Norge ble tatt for juks med hoppdressene, og debatten har rast om regelbrudd og konsekvenser. Juks er aldri greit – men spør vi noen gang hvorfor alle tøyer strikken eller jukser?
Regler skal sikre rettferdig konkurranse, men hvor balansert er egentlig hoppsporten når tilfeldigheter som vær og vind ofte spiller en større rolle enn utøvernes ferdigheter? Jeg skal være ærlig – jeg er ingen blodfan av hopp, og mye av grunnen til det er nettopp det at sporten føles mer som et lotteri enn en reell konkurranse.
Vi vet at de lengste hoppene gjerne skjer i optimale forhold, mens gode hoppere kan havne langt nede på lista fordi de var uheldige med vinden. Når tilfeldigheter har så stor innflytelse, hvorfor er det da så viktig å ha millimeterpresise regler for utstyret? Når det holder å slite og dra i dressen for å justere den før en kontroll, da er vel reglene blitt for pirkete. I stedet for å stramme inn enda mer, burde man kanskje åpne opp.
Og hva så om noen har en høyere bæreflate? Det ville jo gjort sporten mer spennende! Da må hopperne beregne landingen ekstra godt – hopper de for langt, risikerer de å slå seg i hjel, hopper de for kort, når de ikke pallen. Hvem er egentlig den tøffeste med gode bæreflater?
Sporten ødelegges av for mange detaljerte regler, når været uansett skaper uforutsigbare faktorer som ingen kan styre. Ja, det finnes systemer for å kompensere for dårlige forhold, men hvis vi først skal detaljstyre alt, kunne vi like gjerne fjernet eller endret også disse.
Se bare på Jan Boklöv. Han fikk betydelige stiltrekk for å bruke V-stilen – en teknikk som nå er standard. Innovasjon har alltid drevet utvikling, men i hoppsporten virker det som man gjør sitt beste for å hindre den. Når interessen for sporten daler, burde løsningen kanskje ikke være enda strengere regler, men heller å tillate utvikling som kan gjøre sporten mer engasjerende, eller begynne å hoppe innendørs så de med like drakter, kropper og utstyr får like forhold også?
Hopp handler om å fly – kanskje det er på tide å la sporten få litt mer luft under vingene?
Kanskje en åpning i regelverket for bæreflate kunne gjort sporten sunnere og mer inkluderende. Da kunne flere kroppstyper konkurrert på like vilkår, der teknikk, styrke og timing veier tyngre enn vekta på hoppvekta. Det ville redusert presset på utøverne til å være unaturlig lette og gjort sporten både mer rettferdig, spennende og tilgjengelig for flere – akkurat det hoppsporten trenger for å overleve.
Les også artikkelen om viktigheten av å ta vare på ideer og forslag i arbeidslivet.
