Et kronestykke dør og ankommer himmelen. Ved porten står selveste Gud og tar imot ham med åpne armer, mens englene blåser i trompeter og synger halleluja. Kronestykket blunker vantro – han har knapt rukket å ta sitt siste metalliske åndedrag, og nå blir han møtt som en VIP!
Gud viser ham personlig til hans sky – og for en sky! Kritthvit, silkemyk og større enn en fotballbane, fylt med overdådig mat, flytende honning og ubegrenset velstand. Englene flokker seg rundt ham, skåler i nektar og gir ham en førstereiseklasse-behandling verdig en kongelig.
Dagen etter ankommer en hundrelapp himmelen. Han stiger opp, forventer en storslagen velkomst – men ingen står klar. Ingen trompeter. Ingen jubel. Bare en engel som sitter lutrygget på en benk ved porten, dypt oppslukt i mobilen sin.
Forvirret dytter hundrelappen opp porten selv og trasker inn. Ingen fanfare. Ingen VIP-behandling. I stedet får han tildelt en liten, sliten grå sky som drypper jevnlig regn på seg selv. Den ser ut som en blanding av et fuktig kjellerloft og en novemberdag i Bergen.
Fortsatt sjokkert kikker hundrelappen seg rundt – og der, rett ved siden av, ser han kronestykket storkose seg. Hans sky er nå en himmelsk nattklubb, med engler som danser, frydefulle hurrarop og et overflødighetshorn av nytelse.
Opprørt marsjerer hundrelappen rett opp til Gud og krever svar:
«Hva i all verden skjer her? Hvorfor får kronestykket den feteste skyen i universet, mens jeg blir plassert på en regnsky som ser ut som den har vært gjennom tre økonomiske kriser? Jeg er da mye mer verdt enn ham?»
Gud ser opp fra sin gyldne trone, smiler og svarer rolig:
«Joda, men deg så vi ikke så ofte i kirken.»
